(Nr 15 - 2006) På grunn av Norges spesielle stilling, med et lite innbyggerantall og store oljeog gassreserver er ikke arbeidsløsheten foreløpig det største problemet, sjøl om den ikke er ute av bildet.

Av Hans Petter Hansen

Men problemet er høyst aktuelt i Europa. Der følges forordningene fra EUs Lisboaerklæring,
der kapitalinteressene er rådende. Det vil si at sosiale standarder og lønn er tilpasset kapitalen. Og
det vil igjen si at lønnskostnader og underholdsutgifter skal senkes ytterligere. Man kan nok
forsøke å lete etter alternativer, og kommunistene i Europa forsøker nok det.

Frankrike er et godt eksempel. Ungdom og arbeidere presses på arbeid og lønn, og de kan nok
vinne midlertidige seire; men systemet er der, og nye makthavere vil ubønnhørlig måtte forsøke å
sette målene i Lisboa- erklæringen ut i livet.

Det ser altså ganske fastlåst ut, og det vil det nok fortsette med å være. Kanskje er vi kommet til
det stadiet i kapitalismens utvikling der reformer ikke lenger er mulig for å ta vare på systemet.
Kapitalens internasjonalisering (av de som liker systemet kalt globalisering) er nå kommet så langt
at alle må konkurrere med alle. Det fører til at lønningene blir presset nedover og arbeidsløsheten
øker. Dette har man klart å få til i USA, delvis ved hjelp av verden for øvrig. Noe liknende er ikke
sikkert vil gå i Europa. Så lenge arbeidernes og studentenes bevissthet ikke styrkes i retning av
sosialistiske ideer, vil krisa fortsette og bli verre.

Det kreves nå sterke kommunistiske partier i Europa som kan samle arbeiderklassen og andre
grupper om strategier rettet mot kapitalens herredømme. Samkjørte aksjoner i Tyskland, Frankrike,
Italia og andre land med sosialismen som målsetting, blir stadig mer påtrengende.