(Nr 15 - 2006) I mange publikasjoner og i media i Norge og internasjonalt beskrives i optimistiske toner den raske økonomiske veksten som for tiden vises i store utviklingsland som Kina, India og til dels Brasil. Det hevdes ofte at det er globaliseringen som disse landene tjener på. Denne artikkel søker å nyansere bildet.

Av Helene Bank, IGNIS

Det blir stadig gjentatt at den økonomiske veksten i India og Kina skyldes åpning av markeder og 
liberalisering. Men selv om det er riktig at den indiske og kinesiske økonomien er mer åpen enn før,
betyr ikke det at India og Kina har fulgt liberalistenes råd.

Tvert imot. De bygger opp sektor for sektor, og slipper dem løs på det globale markedet etter at de
har bygd seg sterke. Det er ikke markedsliberalisme Kina og India tjener på - det er kjent,
gammeldags merkantilistisk politikk, som alle industrialiserte land har fulgt med stort hell i sin
historie. Derimot tar Afrika sør for Sahara ikke del i herlighetene, som Verdensbankens ”World
Economic Outlook 2004” presentere høsten 2004. Det er paradoksalt at disse landene i stor grad har
liberalisert etter Verdensbankens oppskrift. Uten at Verdensbanken ser ut til å ville erkjenne det
faktum.

Nå er det slik at vekst måles i prosent av en gitt størrelse, BNP, brutto nasjonalproduktet. I Norge
var BNP pr. innbygger i 2002 $42 000, i Brasil på $2600, i Kina på $989 og i India på $487. Det
som sjeldent kommer fram er at 2-3 % vekst i Norge framdeles gir mer reell velstandsøkning i Norge
enn 6-9 % vekst i Kina og India. Vekstkurver er eksponentielle kurver og Norge er på den steilere
del i forhold til utviklingsland og tjener mer selv med lavere vekstrate. Problemstillingen kjenner vi
fra lønnsforhandlingene der høylønnsgruppene ønsker %-økning mens lavlønnsgruppene ønsker
fast sum for å bidra til utjevning.

Det er imidlertid en realitet at EU og USA akterutseiles ikke minst når det gjelder konkurranse på
produksjon. Men det er ikke bare på grunn av for dårlig konkurranseevne, men fordi land i sør
handler med andre land i sør. Kina handler med Zimbabwe, mens EU og USA fortsatt furter over
Mugabes jordreform. President Chavez bruker Venezuelas olje i strategisk handel med Kina, Brasil,
Cuba med flere, mens Bush furter over at han ikke klarte å forkludre valget, og oljeprisene holder
seg høye. Brasil tar initiativ til avtaler om preferansehandel mellom land i sør, noe som er helt lovlig
under regelverket i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men da utelukkes OECD-landene
fra preferansene.

Det er 3 grunnleggende påstander eller myter som går igjen i optimistlitteraturen:

1. Den tredje verden tjener på globaliseringen.

Argumentet bygger på den globale veksten, der Kina og India er sentrale. Det skulle bare mangle, med Brasils 180 mill. innbyggere, Kinas 1,3 mrd, og Indias 1,05 mrd innbyggere. Vanligvis nevnes det bare i en parentes at en stadig større del av den tredje verden holder på å bli den fjerde verden og at spesielt Afrika sør for Sahara blir stadig mer marginalisert uansett hvor åpne økonomiene der er. Et Afrika som bare leverer råvarer, mens arbeidsstokken er verdens reservearbeidskraft med 80 % arbeidsledighet, er ikke uvanlig. At det selges mye ut av et land betyr ikke at landet blir rikere. Det kommer an på hvor mye som selges til gjengjeld og hvor profitten tas ut. Land med ulike utviklingsnivå, som Mexico og Uganda, finner at jo mer de handler, jo større blir handelsunderskuddet med utlandet. Ofte er eierkonsentrasjonen slik at der det er økende avkastning, eller sjanse for økende avkastning, har de flernasjonale selskaper og folk som ble rike under kolonitid og diktaturer for lengst sikret seg eierskap.

2. Nå er det bare for utviklingslandene å sørge for fordeling av veksten med en skikkelig
skatte- og fordelingspolitikk.

En antagelse om at det er mulig å få til en fordelingspolitikk, kanskje til og med en velferdsstat, i for eksempel Brasil under markedsliberalismen er i beste fall naiv. Men hva skjer med utenlandsinvesteringene om Lula setter i gang med å skattlegge arbeid, avkastning og naturbruk slik at folk kan løftes ut av favelaene? Industriene i verdens eksportsoner (30 % av Manilas industriarbeidsplasser er i slike soner) er designet slik at de kan flyttes på 36 timer. De bryr seg ikke engang med å sette firmanavn på sine strengt bevoktede porter. De gamle utviklings-teorienes antagelser om en trickle down effekt av vekst er det lenge siden noen har sett noe til. Det vil være nok å spørre tekstilarbeiderne som streiker i Ugandas eksportsoner; Brasils arbeidere som ikke får økt lønn på grunn av 0-sultprogrammet til Lula, eller renovasjonsarbeiderne i Norge som jobber dobbelt så hardt for samme lønn for franske multinasjonale Veolia - om de merker noen trickle down effekt.

3. Det er liberaliseringen og åpning av markedene som har fått til veksten.

For det første er det slik at det Kina og India gjør i dag er en styrt bruk av markedet. Alt fra kapital og valutakontroll til hvordan de legger till rette for sine vekstsektorer bekrefter at det ikke er markedsliberalisme de driver med. Kinas myndigheter er målrettet på å kjøpe råvarer og levere billig arbeidskraft.

Eksportsubstitusjon het det før det ble bannlyst av de nyliberale økonomene. Dessuten er det ikke
selve åpningen av deler av markedene som alene forklarer veksten, men det de gjorde før de åpnet
bygget sektorer som kunne konkurrere. Det er kjent politikk. Finland gjorde nylig det samme.

Handel over landegrensene er ikke det viktigste særtrekk ved globaliseringen. Det har vært handel
over landegrensene så lenge det har eksistert landegrenser. Den økonomiske globaliseringen handler
i bunn og grunn om økende monopolisering av sentrale innsatsfaktorer i økonomien, minimalisering
av statenes politiske handlingsrom, og binding av en liberalistisk politikk gjennom internasjonale
folkerettslige avtaler og økonomiske sanksjoner. Aktiviteten i tvisteløsningsorganet i Verdens
handelsorganisasjon har steget eksponentielt siden sammenbruddet av ministerkonferansene i Seattle
i 1999 og Cancun i 2003.

Foreløpig er det i EU og USA monopoliseringen er konsentrert. Men Kina og India holder nå på å
skape et nytt økonomisk senter i øst, som utfordrer de gamle monopoler. Det betyr langt fra at ”den
tredje verden” generelt, eller dens fattige tjener på det. For noen land blir det som å være en lus
mellom to negler. Eller som det afrikanske ordtaket kan fortelle: ”Når elefantene kriger eller elsker,
dør gresset”. For de titusener av arbeidsplassene som er truet i tekstilindustrien i modellandet
Mauritius, i Zimbabwe, og de som er lagt ned i Lesotho og Tanzania er de to neglene USAs
subsidier og Kinas tekstilindustri. Zimbabwe øker nå sine tollsatser med 40 % for å sikre sitt
nasjonale marked mot dumpingen.

Den søramerikanske union ble etablert 8. desember 2004 i Cuzco i Peru, for å sikre regional
integrasjon og styrke søramerikansk enhet i forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Det kan hende at Brasil med omliggende stater kan utgjøre et nytt økonomisk senter. Brasils
utenriksminister C. Amorim regnet ikke med at fjerning av subsidier som ble avtalt i WTO i juli
2004 ville skape mer enn ca 10 mrd US$ til Brasil av de estimerte ca $200 mrd ekstra handel for
utviklingslandene. Avgjørende er det imidlertid at disse landene er så gjeldstyngete og
kompradoriseringen av næringslivet så fundamental (Compradors er i Latin-Amerika betegnelsen
på agenter for utenlandske eierinteresser), at det økonomiske tyngdepunktet som holder på å utvikle
seg i beste fall gjør nasjonale økonomier meget sårbare.

I Afrika, spesielt sør for Sahara, konsentreres nesten alle utenlandske investeringer om landets
råvarer, men ingen forarbeider i Afrika. Her ble kompradoriseringen forseglet i avtaler allerede da
landene forhandlet seg ut av kolonistyret i siste halvdel av forrige århundre, og det har fortsatt helt
inn i dagens frihandelsavtaler med EU. Afrika gjør som markedsliberalistene forteller dem: stiller
lite krav til investorene om teknologioverføring eller bruk av lokal arbeidskraft. Dette blir det ikke
langsiktig utvikling av. Verken milliarder eller millioner av befolkningen løftes ut av fattigdommen
under markedsliberaliseringen i Afrika.

Så foreløpig står kampen mellom det gamle Anglo-amerikanske imperiet i Vest, og de enda eldre
men samtidig nye imperier i Øst. Mellom de to neglene i Øst og i Vest, som på merkantilistisk vis
utfordrer dominansen til hverandre, ligger alle de fattigste små og mellomstore landene i verden.
Kampen står om monopoler, makt og eierkonsentrasjon.

Den teknologiske monopoliseringen: 80 % av verdens patenter er registrert i EU og USA. Det er 6
land i verden som stadig har positiv handelsbalanse når det gjelder salg av lisenser. Bare Sveits er
utenfor EU og USA. Det er innen mat, medisin, IKT og massekultur at storselskapene i største
grad har klart å konsentrere makt. Det er en håndfull storselskaper innen hver sektor. På 1980- og
90-tallet vokste de såkalte sørøstasiatiske tigrene like fort, og økonomer og journalister spådde vekst
inn i himmelen. De hadde fått kopiere amerikansk teknologi. Det var viktig å bygge kapitalistiske
bolverk mot kommuniststatene under den kalde krigen.

TRIPS-avtalen, som USAs storselskaper fikk kuppet inn i WTO i 1994 hjelper godt til. Likevel
kopierer Kina og India teknologi patentert i USA. Det går tvister i WTO mellom USA og disse
landene. Brasil tør ikke kopiere annet enn medisiner der patentet har gått ut på dato, dvs. lovlig
kopiering. Sør-Afrika torde ikke kopiere lovlig engang, AIDS-medisiner til sin befolkning.

Denne tilbakeholdenheten av noen store utviklingsland er en god indikasjon på hvor trygge de er på
at ikke økonomien kan veltes av stormaktene. Brasil er ikke mye trygg, og Sør-Afrikas folk har
fortsatt apartheidgjelden å bære på.

Monopol over finansmarkedene: G7 sitt største problem på deres møter om dagen er Kinas
manglende liberalisering av sin valuta. Kina har kontroll. De har så stor fattigdom og så stort
nasjonalt marked som kan bygges, at de tåler undervalueringen. Utenlandsk valuta kommer jo
strømmende uansett og landets strateger tenker langsiktig. Tigrene i Sørøst-Asia liberaliserte sine
valutaer og sine finansmarkeder på Verdensbankens og IMFs anbefaling. Vips, ingen fare for USA
og EUs finansielle monopol lenger. USA ønsker en kinesisk valuta som ikke truer deres økonomi.
Liberalisering av finansielle tjenester stå øverst på ønskelisten til USA og EU - spesielt England i
tjeneste (GATS)- forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon.

Monopolistisk tilgang til naturressursene: Det kan hevdes at også de fattigste land tjener på at noen
land er lokomotiver, for eksempel Kinas investeringer i koppergruver i fattige Zambia. Men
gruvene er ikke ny produksjon. Det er gamle gruver. Kina kjøpte ikke gruvene av Zambia, men av
Ivanhoe Capital Corporation, som igjen kjøpte da Verdensbanken krevde privatisering av natur-
ressursene i Zambia. Kina forarbeider ikke kobberet i Zambia og skaper ikke arbeidsplasser i
Zambia. Kobberet sendes til videreforarbeiding via et fransk selskap i Sør-Afrika. Kinas økte handel
med Zambia har en negativ handelsbalanse for Zambia: 9 millioner USD der BNP i 2003 var på
bare 4300 millioner USD. Det betyr 9 millioner USD i økt gjeld - årlig. Hvordan skal Zambia bli
rikt av slikt? Poenget er at Kina skjønner at landet må eie, eller ha kontraktfestet tilgang til natur-
ressurser for sin produksjon skal det bli en stormakt. Så mens de store vestlige gruveselskapene
trekker seg ut av kortsiktig profitthensyn, kjøper Kina langsiktig strategisk - det nye imperiet.

Media- og kommunikasjonsmonopol: EU har bedt samtlige av de minst utviklete landene som er
med i WTO om å liberalisere sin telekommunikasjonstjenester. Kampen om markedskontroll er i
full gang. Kommunikasjon er god butikk, og stor politikk. Fusjonen av America Online (AOL) og
Time Warner i 2000 omfattet aksjeverdier i størrelsesorden 350 milliarder dollar. Konsernet eier
internettleverandører, plateselskap, tv-stasjoner som CNN, kabel-tv-nettverk, filmstudio, forlag
med mer. Time Warner omsatte for 39,5 milliarder dollar i 2003. Etter Time Warner følger en
håndfull storkonsern som sammen dominerer det globale informasjons- og underholdningsmarkedet:
Vivendi Universal (omsatte for 24,5 milliarder euro i 2003); Viacom (26,5 millarder dollar); News
Corporation (omtrent 22 milliarder dollar); Bertelsmann (16,9 milliarder euro); The Walt Disney
Company (10,9 milliarder dollar).

Dereguleringen av italiensk kringkasting på 70- og 80-tallet åpnet for Silvio Berlusconi, i
kommersiell tv. Han fikk kontroll over tre landsdekkende tvnettverk, kinomarkedet, store selskaper
i bokbransjen, dagsaviser, med mer. Innen 1993 var hans andel av Italias tv-publikum oppe i 44,5
prosent, mens statlige RAI hadde 46 prosent. Etter at Berlusconi ble politiker har han ikke nølt mye
med å konvertere eiermakt til politisk definisjonsmakt. I Berlusconis andre statsministerperiode har
han fått kontroll over RAI også. Også Rupert Murdoch har konsentrert en enorm ideologisk makt.
En av hans nærmeste medarbeidere understreker at «Rupert forventer at avisene hans i hovedsak
står for hans syn: en kombinasjon av høyrerepublikanisme fra USA blandet med ufortynnet
thatcherisme fra Storbritannia». Av Rupert Murdocks 200 redaktører var det ingen som var kritiske
til britenes engasjement i Irak, forteller medieforskerne i Reporting the World. Og medieviter Brian
McNair skriver at Murdochs britiske aviser under Thatcher-regimet måtte «følge den ideologiske
linjen like iherdig, og med like mye respekt for sannheten i en sak, som Pravda gjorde i det gamle
Sovjetunionen».

Men også her skjønner Kina og India spillet. Det gikk en tvist i WTO mellom kinesiske Huawai
Telecom som hadde kopiert patenter fra det amerikanske Cisco Network. Huawai mottok 10 mrd
US$ i kreditt fra Kina for å utkonkurrere de store vestlige telekommunikasjonsselskaper da de gikk
inn i Afrika. India krever liberalisering av kulturtjenester i vestlige land under WTOs tjeneste-
forhandlinger. Bollywood har nå vokst seg stor og konkurransedyktig, og overalt i verden der det
finnes indiske utvandrere vet de å kjøpe seg inn i mediene og spre indisk mediekultur.

Monopol over masseødeleggelsesvåpen er, i følge økonomen Samir Amin, det femte monopolet.
USA, med resten av OECD-landenes aksept, er det eneste land som tillates å ha masseødeleggelse-
svåpen. Hele krigen mot terror har i hovedsak latt en supermakt definere hva som er akseptabel
antiterrorpolitikk og akseptable våpen. KrFs uttalelse i stordingsdebatten 26. april 2005 om at
USAs strategiske atomvåpen må fjernes fra europeiske NATO-lands jord er en liten respons på at
det ikke er bare greit.

I Verdens helseorganisasjon i 2005 skal World Health Assembley diskutere den endelige utrydning
av koppe-viruset. Etter en omfattende vaksinering var viruset som har kostet mer enn 300 millioner
av menneskeliv i det 20. århundre erklært utryddet i 1997. Men et lite unntak, USA og Sovjet-
unionen har villet beholde viruset for militære laboratorieforsøk og genetisk forskning. I en
konferanse i Genève 23. april 2005 ble bekymringen for utslipp og mulighet for militær bruk
diskutert. Håpet er at verden etter 25 års forsinkelse endelig kan utrydde viruset.

For å konkludere, så er det en ny dynamikk i verden. Det er i ferd med å utvikle seg nye politiske og
økonomiske maktsentre i Asia og kanskje i Sør- Amerika. Disse sentrene kan bli nye imperier som
utfordrer dagens stormakter USA og EU. Spørsmålet er imidlertid om de vil føre en annen
økonomisk politikk overfor verdens fattige land, og om de vil fungere som lokomotiver for en
utvikling i sine regioner og i Afrika. Hvis det er tilfellet, vil mye handel og råvarer kunne bli
Sør-Sør handel. Uansett om afrikanske land blir fattigere eller
rikere, kan utviklingen medføre
begrenset tilgang for dagens
industriland.

Samtidig skjer det en eierkonsentrasjon i privat sektor. Monopoliseringen hjelpes godt på vei av
den markedsliberalistiske politikken som vestlige land fører og promoterer. Dette kan føre til en
statistisk økonomisk vekst i verden og i land der profitten tas ut, men de bidrar til større forskjeller
innen land og mellom land. I dag føler selskapene seg godt beskyttet i dagens industriland, ikke
minst gjennom lovverk om immaterielle rettigheter og eiendomsretter. Men private selskap er
troløse, de følger utsikter til økende avkastning, og forlater synkende skip.

For oss i Vesten kan vi ikke la dette scenariet ut av våre vurderinger. I dag føres den politiske
debatten som en strutsedebatt som om verdens utvikling bare er å forlenge kurver og trender. En
strategi er USAs monopolisering av militær makt. En annen kan være å legge om politikken i ikke-
imperialistisk retning der vi følger Kardemommeloven. Da kanskje kan også gresset i Afrika få
overleve mens elefantene elsker.