(Nr 13 - 2006) Først vil jeg gjerne overbringe hilsener fra arbeiderne ved skipsverftet i byen Saint-Nazaire, samt takke for å få være til stede blant dere på et tidspunkt hvor samhold mellom arbeidere i Europa trengs mer enn noensinne for å møte den kapitalistiske globaliseringen.

Av André Fadda, CGT, Saint-Nazaire

Kamper pågår for fullt i Frankrike. Studentene og arbeiderne kjemper mer innbitt enn noensinne mot den sosiale raseringen som arbeidsgiverne og regjering har iverksatt - et økonomisk diktatur som har som mål å undergrave de store sosiale vinningene på 1900-tallet og å gjeninnføre slaveritilstandene fra 1800- tallet. Krefter er satt i gang for å skape prekære forhold i det franske og det europeiske samfunn. Dette vekker motstand og kampvilje.



Arrangørene har bedt meg spesielt snakke om situasjonen ved skipsverfet i Saint-Nazaire, les
Chantiers de I’Atlantique, som nylig ble overtatt av det norske konsernet AKER.

En kan lure på hva dette store franske industrianlegget har å gjøre med Bolkestein-direktivet.
Svaret på dette er at ledelsen i Alstom-konsernet allerede fra 2001, i strid med fransk arbeidsrett,
satte arbeidstakerne i konkurranse med hverandre. I så måte var de langt forut for dette direktivet,
som de i fjor sa var trukket tilbake og som nylig er endret.

I tiden mellom 1999 og 2003 var vi 12-14 000 arbeidstakere ved dette verftet. 4000 var Alstom-
ansatte, de øvrige 8-9000 arbeidet for underleverandører, hvorav de fleste jobbet på midlertidig
kontrakt og antallet utlendinger var stigende. 700 bedrifter var til stede på anlegget. I dag er mange
borte som følge av nedbemanning og kamuflerte masseoppsigelser. På nåværende tidspunkt er vi
5-6000 personer på anlegget.

Da vi var mellom 12-14 000, utgjorde den utenlandske arbeidsstokken 2000-2500 personer. Den
gangen var det 700 underleverandørselskaper, og jo lenger ned på underleverandørstigen en går,
desto verre arbeidsforhold og lønnsvilkår.

Ved å benytte underleverandører kan oppdragsgiveren vri seg unna en rekke sosiale og
skattemessige forpliktelser samt overføre eventuell risiko til underleverandørselskapene.

Med risiko mener jeg arbeidsulykker, yrkesskader, arbeidsvilkår og lønninger. Bruk av
underleverandører har også som mål å rive ned vedtekter og tariffavtaler ved at arbeiderne settes opp
mot hverandre og i konkurranse med hverandre. Det er viktig å understreke dette, for når en snakker
om arbeidsinnvandrere, så er det dette det handler om, nemlig en deregulering av sosiale garantier
i Frankrike.

I 2001 fikk CGT tak i et internt, strengt fortrolig notat i Alstom med den kyniske tittelen
”Operasjon Eksotisk”. I notatet oppmuntret ledelsen de franske underleverandørene til å hente
inn lavtlønnsarbeidere fra andre land. Det var et nytt skritt i den kapitalistiske globaliseringen.

En skulle tro det var Bolkestein som var utnevnt til personaldirektør i Chantiers de I’Atlantique.
Dette førte i praksis til at mer enn 2000 utlendinger deltok i byggingen av bl.a. det store cruiseskipet
Queen Mary 2, i 2002 / 2003. Men den tøffe konkurransen førte til at arbeiderne måtte jobbe under
slavelignende forhold.

CGT hadde tidligere gått ut med kritikk mot allerede eksisterene praksis i forhold til enkelte
utlendinger - kroatere, italienere og portugisere - som var utsatt for slik diskriminering. Men nå slo
vi spesielt ned på måten arbeidet ble organisert på og den omfattende bruken av - ikke-illegal
arbeidskraft - men illegale arbeidsvilkår. Vi hadde kunnet konstatere at disse arbeiderne jobbet langt
mer enn det som var tillatt etter fransk arbeidslov, dvs. 230 til 250 timer i måneden.

Vi gikk ut med hard kritikk mot de lange arbeidsdagene og den diskrimineringen disse arbeiderne
ble utsatt for i form av skjult arbeid, med lønninger som var i strid med franske tariffavtaler og
fransk lov. I Les Chantiers de I’Atlantique jobber CGT i nettverk, og vi hadde merket oss og listet
opp en rekke forhold disse arbeiderne ble tilbudt: de 230 indiske arbeiderne som var sendt til verftet,
og likeledes polske, rumenske og andre arbeidere hadde ikke garderobe. De ankom i arbeidstøy
kl. 7 om morgen. De spiste om bord på skipet under skitne forhold. De fikk 20 minutters pause
for å innta et kaldt måltid, et eple, ett egg, brød og litt smør samt en liter appelsinsaft til deling på to.

Vi forsøkte å komme i kontakt med dem om bord på skipet gjennom kamerater som snakket engelsk.
Det var uhyre vanskelig på grunn av språkbarrieren, men spesielt på grunn av arbeidernes redsel
som de alle bar preg av. De utenlandske arbeiderne, uansett nasjonalitet, hadde fått klar beskjed fra
ledelsen om spesielt ikke å diskutere med de franske arbeiderne, ellers ville de risikere å bli sagt opp
og sendt hjem. Det var derfor vanskelig, ja nesten umulig, å komme i kontakt med dem.

Vi bestemte derfor å følge etter dem utenfor verftet for å finne ut hvor de bodde. Og det var da vi
gradvis oppdaget hvordan de levde. Enkelte nasjonaliteter, f.eks. de 230 indiske arbeiderne som var
hyret inn på anlegget, mottok en lønn på 300 (euro) i måneden (mens lovfestet minstelønn i Frankrike
er 1.000 euro). Transport- og bo-utgifter og kost ble ført som forskudd og ble trukket på
lønnsslippen deres.

Når det gjaldt sykemeldinger, ble arbeiderne tatt med direkte til en lege utpekt av bedriften, men
som de selv måtte betale. Det som sjokkerte oss mest var at de konfiskerte arbeidernes pass, slik det
også praktiseres i landene i Den persiske golf. Det er et svært effektivt pressmiddel for å unngå at
arbeiderne fremsetter krav eller gjør opprør mot arbeidsvilkårene.

I 2003 kjempet indere, grekere, portugisere og rumenere for sine rettigheter, med støtte fra CGT.
Først og fremst for sine menneskerettigheter: å få tilbake passene som var konfiskert av ledelsen,
for sine boforhold, levevilkår og arbeidsvilkår.

De kjempet for sine rettigheter som lønnstakere, for å få utbetalt utestående lønninger og for bedre
arbeidskontrakter, hvis de i det hele tatt eksisterte. Og arbeiderne gjenvant sin verdighet gjennom
kampen om sine rettigheter, i et land hvor det fremdeles finnes en arbeidslov. Etter disse kampene,
som ofte førte fram til seier og som alltid var populære, hadde vi håpet at vi aldri skulle oppleve slike
moderne slaveritilstander igjen.

CGT fortsatte imidlertid å følge nøye med og undersøkte daglig i de nærmere 600 underleverandør-
selskapene. For vi visste godt at de samme årsakene hadde de samme utslagene. Slik arbeidet var
organisert, med underleverandør i flere sjikt og mafialedere som kunne dekke seg bak
oppdragsgiverne, ville det fortsatt kunne oppstå uholdbare forhold som gjorde det nødvendig å øve
sterk motstand.

Også i 2005 ble vi overrumplet og var rede til å gå til kamp da 13 polakker lenket seg fast i porten til
Les Chantiers de I’Atlantique. Noen uker i forkant hadde CGT delt ut et flygeblad på polsk til
polakker som jobbet om bord. Dette ga startskuddet. Etter 15 dager med streik, hvorav en sultestreik,
takket være de 13 polakkenes resolutte opptreden og deltakelse fra befolkningen i Saint Nazaire
(CGT, foreninger og politiske partier) og fra landsforeningen CGT sentralt, var seieren et faktum
og stemningen var overveldende. I månedene som fulgte gikk ytterligere tre andre grupper polakker
til aksjon sammen med CGT for å hente ut lønningene sine.

Denne kampen ga resultater. Det var første gang utenlandske arbeidere klarte å tvinge sine
oppdragsgivere til å garantere dem deres sosiale rettigheter. I midten av september oppnådde
14 polske arbeidere i et annet foretak en ny, brakende og større seier (på 3 dager). For første gang i
Frankrike oppnådde de, i tillegg til utbetaling av utestående beløp (lønn, overtid, betaling av
streikedager), at alle aspekter i tariffavtalen for metallarbeidere i fylket LoireAtlantique skulle få
anvendelse for utenlandske arbeidere og at de skulle ansettes på faste kontrakter.

Likevel er det ikke kommet noen løsning med hensyn til de grunnleggende problemene. Vi har gått
ut med kritikk mot disse forholdene overfor regjeringen og arbeidstilsynet. Alle har reagert med total
taushet og en laissez-faire-holdning.

Hva er grunnen til det? Det er fordi Alstom-Marine Est er en stat i staten. Når det gjelder
organisering av arbeidet, er det et laboratorium hvor det eksperimenteres med nye former for sosial
dominans (i meksikansk maquilas stil), der rettigheter krenkes, der franske arbeidere utsettes for
diskriminering, og enda verre, der utenlandske arbeidere utnyttes under moderne slaveritilstander.

Bruken av utenlandsk arbeidskraft har vanligvis som mål å minske arbeidskostnadene, men det er
samtidig et middel til å sette arbeidere opp mot hverandre. Det tredje elementet er fleksibilitet. Disse
arbeiderne pålegges en fleksibilitet som franske arbeidere nekter å godta. Når utenlandske arbeidere
jobber 230 til 260 timer i måneden, betyr det at de jobber 10 til 12 timer per dag, inkludert lørdag
og til og med søndag. Etter fransk lov kan arbeidstiden ikke overskride 48 timer. Når folk tvinges
til å jobbe utover det, er det i strid med loven.

Et annet typisk trekk ved slik utenlandsk underleveranse, er den store gjennomtrekken. Dette har
man sett både når det gjelder kroatere og polakker, som er to-tre måneder på ett industrianlegg og
deretter flyttes til et annet sted for å unngå at de begynner å stille krav.

Hvem tjener på et slikt moderne slaveri? Det er klart at europeiske arbeidsgivere, med hjelp fra
EU-institusjonene, vil anvende EU-direktivet som gir dem muligheten til å redusere arbeids-
kostnadene ytterligere og skape slike prekære forhold overalt, dvs. Bolkestein-direktivet.

Arbeidsgivere og regjeringen går inn for å gjeninnføre forholdene som rådde på 1800-tallet For
arbeidsgiverne gjelder det å fjerne sosial lovgivning raskest mulig (betalt ferie, lovfestet minstelønn,
retten til arbeid, 35 eller 39 timers uke osv.)

Reformene som planlegges på europeisk plan (begrensning av arbeidstilsynets makt, generell bruk
av korttidskontrakter, undergraving av fransk arbeidslov, arbeidstid som overskrider 48 timer per
uke ...) er ikke annet enn en tilrettelegging for bruk av billig arbeidskraft!

De har bestemt seg for at uhemmet fri konkurranse skal vinne fram i Europa ved å hjelp av
Bolkestein-direktivet og en liberal europeiske integrasjon. Dette direktivet tar sikte på å innføre
”opprinnelseslandsprinsippet” som skal gjelde for foretak uten at offentlige myndigheter gis noen
muligheter til å føre kontroll. Opprinnelseslandsprinsippet vil dermed gjøre det mulig å fjerne de
nåværende strukturer og bryte ned arbeidsmarkedet i landene hvor prinsippet innføres:

Med andre ord: hvis et foretak i et europeisk land får tildelt en kontrakt i Frankrike, kan foretaket
håndheve overfor sine ansatte gjeldende arbeidslovgivning i det landet hvor forretningskontoret
ligger, og ikke lenger fransk arbeidslov! I tillegg har foretaket anledning til å overskride 48 timers
arbeidsuke. Det vil dermed være fritt fram for alle typer misbruk! WTOs (Word Trade Organisation)
holdning med henyn til fysiske personers mobilitet er følgende:

«De største fordelene innen handel vil ikke komme fra integrasjon..., men med muligheten for å
anvende ansatte som er mer kvalifiserte, mer effektive og billigere enn dem som eventuelt er
tilgjengelige på det lokale arbeidsmarkedet.» WTO går inn for bruk av utenlandsk arbeidskraft til
lavere pris. Vi har sett hva som har skjedd og hva som fortsatt skjer i Frankrike.

Mens kvalifisert arbeidskraft finnes på stedet, søker arbeidsgivere alltid etter arbeidstakere som er
dårligere stilt enn de som allerede har det dårlig. Slik får de folk til å godta hva som helst, enten det
gjelder utenlandske arbeidere eller lokale innenlandske arbeidere, ved å sette dem opp mot hverandre.

Direktivet vil legalisere de skandaløse metodene vi allerede har sett ved mange verft og
industrianlegg i Europa, der rumenske, indiske og polske arbeidere er blitt rekruttert i sine hjemland
til en lønn og med sosiale vilkår som er lavere enn de lokale.

Direktivet vil få alvorlige konsekvenser for arbeidstakerne og deres familier. Den direkte
konsekvensen av direktivet vil være at de sosiale garantiene som lønnstakerne i vårt land fremdeles
nyter godt av, vil bli nedbygd. Vi vil raskt få føling med de negative virkningene for sysselsettingen,
lønninger, arbeidsvilkår og sosial beskyttelse. (Ifølge dette direktivet skal foretakene betale de sosiale
avgiftene i opprinnelseslandet, noe som vil føre til en svekking av den sosiale beskyttelsen for
samtlige lønnstakere).

Europaparlamentets vedtakelse av Bolkestein-direktivet - etter noen justeringer - har som mål å sette
en stopper for alle framskritt på dette området, og det vil tvert i mot føre til at konkurransen mellom
lønnstakerne vil bli utvidet til alle sektorer av økonomien. Da er vi tilbake til slavehandelen.

Den solidaritet og det samarbeidet som er kommet til uttrykk under kampene i Saint- Nazaire de
siste årene, gir god erfaring for fremtidige kamper mot det nye Aker-konsernet. Disse erfaringene
bør bidra til utformingen av prosjekter og samarbeid med henblikk på å skape en annen
skipsindustri, et annet Europa.

Robert, en av de 13 polakkene som i august 2005 sultestreiket for at deres rettigheter skulle
overholdes, sa etter at seieren var i havn ”at han hadde kjempet for å unngå at polske tilstander ble
innført i Europa,” at det var nødvendig å kjempe for like rettigheter for alle og for å beholde de beste.

Et annet Europa og en annen verden
Det sosiale verdensforum i Caracas og alternativer som er i ferd med å se dagens lys i søramerikanske
land, viser at det er mulig. For å unngå at arbeidstakere og ulike folkeslag settes opp mot hverandre i
konkurranse for at aksjonærene skal tjene mer, trenger vi en annen verden med solidaritet og
samarbeid.

Bolkestein-direktivet og det liberale Europa må bekjempes med besluttsomhet. Det dreier seg om vår
felles framtid! Stopp Bolkesteindirektivet! Fra et av St. Nazaire-verftets mest prestisjefylte opdrag de
seinere år - sjøsettingen av Cunards nye flaggskip, Queen Mary II.