(Nr 12 - 2006) Milosevic er død, og det er heldig for domstolen som med et stort apparat i løpet av 5 år ikke har funnet fellende bevis og dømt han. Og igjen ser man at presse og kringkasting fortsetter med å demonisere Milosevic uten at det legges fram bevis eller hvilke analyser de bygger på.

Av Helge Ramstad

Før Bombekrigen mot Jugoslavia startet og under krigen, var den USA-leda kampanjen mot Milosevic massiv, og prega også norsk presse og NRK. Kanskje kan vi nå, seks år etter krigen, få fram et mer korrekt bilde? Det skulle være et bedre miljø for dette etter at George W. Bush har blitt så avslørt med sine løgner om sitt ”grunnlag” for å angripe Irak.


I 1999 gikk store deler av SV ledelsen på Clintons limpinne og støtta Natos angrep. Men SV har
trukket mange lærdommer etter dette og fått en mer kritisk holdning til USAs utenrikspolitikk.

I New York Times av 8. mars 1992 refereres Pentagons målsetninger fra dokumentet «Rettledning
for forsvarsplanlegging». Dette ytterst viktige politiske notatet slår fast at den eneste mulige kurs for
USA er å søke fullstendig verdensdominans - militært og politisk.

Og det føyer til at intet annet land har rett til å aspirere til lederrollen, ikke engang som regional makt.
Var Clinton bedre eller redeligere enn Bush, og tok mer hensyn til internasjonale bestemmelser som
Folkerett og FN retningslinjer? La oss se på en del hovedpunkter fra Clintons krig.

Fredsforskeren Jan Øberg i Transnational har forresten sendt ut en harselerende ”analyse” om hva
vestlig presse, NATO og USA har fått seg til å påstå om Milosevic. Den er grell og ganske morsom
og ligger på www.transnational.org/forum/meet/2006/Oberg_Slobo_3.html .

Om Milosevic har begått noen overgrep eller noe kriminelt, så er ikke dét kommet overbevisende
fram under denne 5 år lange rettssaken. Er det ”rettferdigheten” som maler så langsomt, eller klarte
de ikke å få noe på han? De kunne ikke frikjenne han etter all demoniseringa som Nato og USA
hadde kjørt ut. Det ville vært for pinlig både for USA, Clinton og Bondevik med falanks.

La meg trekke fram noen grunnleggende punkter fra krigen - og Milosevic` rolle.

1. NATO med USA (Bill Clinton) i spissen ønsket krigen. De gikk til angrep uten noen
internasjonal støtte, lov enn si FN vedtak. Angrepet kan trygt sies å være et brudd både på
FN-pakten og på menneskerettighetene gjennom USAs innblanding i et annet land, og
uprovosert angrep på et annet land. Planleggingen av krigen begynte allerede i 1982.

2. ”KLA en terrororganisasjon”.

Om Milosevic er en skurk, så er han bare en liten skurk i forhold til andre aktører. Kosovo er
gammelt serbisk territorium med et albanskmuslimsk mindretall hvor det så seint som 1945 var
serbisk flertall. Med sine svære barnekull kom etter hvert de islamske albanerne i flertall. De ville
dominere området også politisk. UCK/KLA, den kosovo-albanske geriljaen, hadde som mål å
kaste ut serberne. Angrepene førte til at folk, som lenge hadde levd fredelig sammen, ble redde for
hverandre. De klumpa seg sammen for å få bedre beskyttelse.

I 1996 var den amerikanske utsendingen, ambassadør Gelbard, i Kosovo og rapporterte slik tilbake:
”KLA er en terrororganisasjon.” Men nå hadde USA lagt sine planer for angrep og fredelig
løsninger var ikke ønsket. Kosovoalbanerne med KLA i spissen kunne brukes av USA som påskudd
for krigen. KLA-representanter ble invitert til USA av Madam Albright og gitt løfter om både militær
trening, våpen mv. Noe kompromiss er ikke ønskelig når det er krig man ønsker. Derfor ble ingen
forsøk på fred og forsoning fulgt seriøst opp, men gjort til spillfekteri.

Gelbards analyse og konklusjon er korrekt ut fra at KLA ikke baserte seg på massetilslutning,
fredelige demonstrasjoner etc., men dreiv væpna kamp mot serberne, - sivile, sivilt politi, militæret -
samt mot serbiske sivile og offentlige institusjoner. Mot slike kampformer har en stat, i dette tilfelle
Jugoslavia rett til å forsvare seg ifølge internasjonale lover og retningslinjer.

3. Forhandlingene i Rambouillet var et falskspill. NATO hadde et opplegg med forhandlingene som
skulle framstille Serbia som den steile part. NATO og OSSE visste at deres opplegg ikke kunne
godtas av Serbia. Dette var i realiteten et ultimatum, et ultimatum som gikk ut på at Serbia skulle
avstå en del av sitt territorium etter en overgangsperiode på tre år, hvor det skulle stå Nato-tropper
der.

Det NATO og OSSE betegner som ”Fredsavtalen fra Rambouillet” en ingen avtale fordi den aldri ble undertegnet av serberne. Det er en ganske detaljert plan på 44 sider lagd av USA-ambassadøren Hill. Kosovoalbanerne ville først ikke undertegne dette dokumentet, men så fant et flertall av dem ut at hvis de ikke underskrev så ble det ingen krig. Serberne skrev aldri under, og hevdet også at de ikke hadde fått se alle dokumentene.

Det er viktig å peke på at det ble holdt en folkeavstemning i Serbia om å tillatte fremmede tropper i Kosovo den 28. mars 1998. Resultatet ble 90 % mot. Det serbiske parlamentet ble under Rambouillet-”forhandlingene” igjen forelagt det samme spørsmålet. Parlamentet vedtok enstemmig å ikke godta stasjonering av utenlandske tropper i Kosovo.

Verken folkeavstemningen og parlaments vedtak gir presidenten adgang til å gå med på Nato-tropper i Kosovo og avgivelse av nasjonal suverenitet. Men likevel ble Milosevic framstilt som steil og forferdelig, - ja, endog demonisk!

Jeg har i min store samling dokumenter også dokumenter fra den jugoslaviske forhandlings-delegasjonen som viser deres kompromissforslag. Dette kom aldri frem i norsk presse, som stort sett kjørte på, som Nato og den norske regjering, med å referere til «Fredsavtalen i Rambouillet».

Jugoslavia ble stilt overfor valget: Enten tillate Nato-tropper i Kosovo eller å bli bombet og
okkupert. Dette er et brudd på etablert internasjonal rett, som, vil jeg anta, det er vanskelig å finne
sidestykke til.

4. Norge med i krigen
Aftenposten har som hovedoppslag den 13. mars «Norge til krig uten debatt». Avisa dokumenterer
at det hele foregikk muntlig i Utenrikskomiteen under et ca. 2 timers møte. Her deltok også SV-
representanter som gikk inn for krigsvedtaket. Men noen få i stortingsgruppa gikk offentlig ut mot
vedtaket. Komitéreferatet er fortsatt hemmeligholdt. Norge deltok med F16 fly stasjonert i Italia.

5. OSSE og Vollebæk svikter - krigen starter. Organisasjonen for sikkerhet
og samarbeid i Europa , OSSE, arbeider med

• å forebygge konflikter, blant annet gjennom tidlig varsling
• å håndtere konflikter når disse er oppstått
• å bistå med gjenoppbygging etter at en konflikt er avsluttet.

Den skulle søke å løse konfliktene mellom folkegruppene i det sørlige Jugoslavia. Jan Øberg,
fredsforskeren som har vært mange ganger i Jugoslavia, har foreslått titall måter å løse konflikten
på. Men det har ikke Nato og USA lyttet til. Selv under perioden hvor Rambouillet-møtene fant sted
var det mulig å hindre Natoangrepet.

For eksempel hadde OSSE kunnet øke sitt antall observatører vesentlig fra de 1200 som var
utstasjonert til 12 000, eller en observatør i hver landsby. Deres mandat var heller ikke å være
passive observatører, men implementører. I en situasjon hvor bl. a. KLA ikke innstiller sine væpnede
aksjoner og hvor det trolig også er serbiske grupper som har ting å hevne, så er det urealistisk at
Kosovo med et slag skal bli fredelig. I en slik situasjon er det bare to muligheter: Enten å nedkjempe
KLA eller at KLA forlater sin voldslinje.

I 1999 var Norges utenriksminister Knut Vollebæk formann i OSSE og skulle sørge for fred og
sikkerhet i Kosovo. De sendte en liten kontingent på 1200 observatører til Kosovo. Etter min
mening skulle de sendt minst 12 000 eller en observatør i hver landsby. Det hadde ikke stoppet
UCK fra nye angrep, men det ville ha redusert volden vesentlig.

For å stoppe UCK fantes det bare to alternativer: nedkjempe dem eller få dem til å endre politikk.
Men USA ville ha krigen og Vollebæk fikk marsjordre ut av Kosovo. Hadde han vist mot og
besluttsomhet, kunne hans nærvær sammen med den nødvendige 10-doblingen av observatører
kanskje hindret krigen. Men han stakk. Vollebæk ble for sin innsats belønnet med stillingen som
ambassadør i USA. En stilling han fortsatt har.

6. Bombekrigen ble gjennomført med fly fra mange Natoland. Det var så tett med fly som gikk
fram og tilbake fra Italia at men måtte regulere trafikken. Da serberne trakk seg ut fra Kosovo trakk
de seg ut med cirka 540 pansrede kjøretøyer. Bare 7 var ødelagt i Kosovo. Så krigen foregikk
for det meste ikke i Kosovo. Krigen ble vunnet ved angrep på den sivile infrastruktur som broer,
kraftstasjoner, dammer, slik at sivilbefolkningen led og samfunnet ikke fungerte, altså hva jeg vil
kalle terrorbombing.

Jeg ser det slik at Milosevic med parlamentet, ga seg for ikke å påføre det jugoslaviske folk
ytterligere lidelser. Han unnlot også å mobilisere hæren mot det CIA regisserte og finansierte
stormløpet mot Beograd, som tvang fram hans avgang.

7. «Rettsaken» mot Milosevic ville ha vært sluttført på under et år hvis Carla del Ponte og
«rettsapparatet» hennes, den USA-oppnevnte ad hoc domstolen mot krigsforbrytelser, hadde hatt
bevis. Smart nok har Nato/USA lagt domstolen til Haag, for å gi den et skinn av ekstra legitimitet
og ved at folk skal kunne forveksel den med den anerkjente internasjonale domstolen i Haag.

Jeg var inne og så litt på rettsaken og dokumenter for et halvår siden. Det var ikke overbevisende.
De hadde lite eller intet på Milosevic.

Jeg mener det er stor sannsynlighet for at «domstolen» har begått et justismord. I fem år har de
holdt på med Milosevic. Det hadde vært en belastning for den sterkeste! Men Milosevic
var aktiv og overbevist i sitt forsvar også de seinere måneder. Her er det ikke snakk om sjølmord.

Mord? – vi skal ikke se bort fra det ut fra hva hans motparter har stått for – krig med mange tusen
sivile drept ved bombing fra stor høyde, for det meste mot sivile mål. Heldig for domstolen at han er
død. De hadde ikke noe på han. Så slipper de å holde på med sitt spill videre.

8. Hvorfor ville så Clinton (og Bondevik) ha denne krigen? Jo, USA er imot alle former for
sosialisme og arbeidermakt. I Jugoslavia var det mange arbeiderstyrte fabrikker og fabrikker styrt
av staten. Denne uviljen finner vi selvsagt hos borgerskapet i alle land. Her er det ikke snakk om
fredelig kappestrid mellom ulike samfunnssystemer og internasjonal justis.

USA og Nato-landene krevde, som vanlig, at markedsøkonomi skulle innføres og at landet skulle
åpnes for fremmed kapital! Ser man det! Dette var også krav som man finner i Ramboulliet-
«forhandlingene», ledet av Madam Albright (som i likhet med Clinton, ikke er stevnet for noen
krigsforbryterdomstol).

Mange husker vel at USA til stadighet forlanger at land de skal ha med å gjøre må underskrive
på at landet ikke skal stevnes for noen for krigsforbrytelser. De har motsatt seg opprettelsen av den
foreslåtte krigsforbryterdomstolen under FN. (Lurer på om de gikk med på det i fjor?).

Men det var også et poeng å dele opp Jugoslavia, det setter en stopper for landets innflytelse.
Tyskland har jobba lenge for denne oppdelinga, og var derfor med på krigen. Tyskland ønsket å få
tilbake sin innflytelse i f. eks. Slovenia.

For USA og dets herskere er det flere motiver:

a) Våpenindustriens behov krever nesten at enhver president har en krig gående.

b) Marked og kapitalpenetrasjon. Jugoslavia ville ikke inn i Nato og ikke inn i EU. Og de
ville ikke åpne for ”fri kapitalbevegelse”.

c) Sette en stopper for landets innflytelse som forbilde for arbeiderklassen.

d) Oppdeling av landet var en metode for å svekke landet og for å få innflytelse.

e) USA øker sin innflytelse og kontroll over Europa gjennom krigen, ved å opprette basen
Bondsteel i Kosovo.

f) I samsvar med ”silkeveiplanen” rykker de også lenger østover.

De neste trekk på marsjen østover kjenner vi nå. Okkupert Afghanistan og okkupert Irak. Økt
innflytelse i Kirgisistan (base), Georgia, Turkmenistan med flere, men Usbekistan ba for et halvår
siden USA forlate landet. USA truer nå Syria og Iran. I denne situasjonen er Nord-Irak brennpunktet
som avgjør mye av den videre utvikling.

Da krigen begynte sa Kofi Annan: En trist dag for FN! Angrepskrigen har jo ført til tilbakeslag for
den internasjonale rettsutviklingen. Dette både fordi angrepet var et brudd med FN-traktaten om at
medlemsland ikke skal angripe hverandre. Når FN settes til side, svekkes FN, og det fører til at
en rekke viktige internasjonale saker blir vanskeligere å gjennomføre.

Vi kan vel si at SVs bevissthet med hensyn til USAs politikk verden rundt er blitt vesentlig bedre.
Nå ser SV helt korrekt USA som den største trusselen mot verdensfreden. Vi har med all tydelighet
fått avslørt at George W. Bush og Tony Bair løy for å få oppslutning om sine krigsplaner. Men
Madam Albright og Bill Clinton løy også og begikk overgrep mot et annet land. MERK: Verken
Clintons eller Bush’ politikk representere noen ny politikk for USAs makteleite.

Les Milosevics brev til Russlands utenriksdepartement

USAs militæraksjoner siden 1945:

1945-1949: USA-tropper intervenerer i Kina
1946-1949: USAs og Storbritannias intervensjon i Hellas
1947: USAs marineinfanteri landsettes i Paraguay
1948-1953: USA-tropper invaderer Filippinene
1950-1953: USA-tropper invaderer Korea
1951-1953: CIA-operasjon erstatter antiimperialisten Mossadeq
med sjahen i Iran
1954: CIA-operasjon for å få til et statskupp i Guatemala
1958: USA-tropper inervenerer i Libanon
1961: Landsetting av tropper i grisebukten på Kuba med støtte fra USA
1962: Væpnet blokade av Kuba
1964: Anti-amerikanske demonstranter i Panama møtes med
væpnet makt
1964: USA-tropper intervenerer i Kongo (dagens Zaire) med
belgisk og britisk støtte
1964-1973: USA intervenerer militært og fortsetter der Frankrike
slapp i Vietnam
1964-1973: USA intervenerer i Laos
1965: USA intervenerer i Den Dominikanske Republikk
1973: Militærkupp i Chile med støtte fra CIA, dreper president
Salvador Allende
1980-1982: USA-støtte til dødsskvadronene i El Salvador
1983: USA-intervensjon i Libanon
1983: USA-tropper intervenerer Grenada
1983-1990: USA-intervensjon i Nicaragua
1986: Bombadering av byer i Libya gjennom USA-luftkrefter
1987: Innsats av USA-sjøstridskrefter i den persiske gulf
1989: Intervensjon av USA-tropper i Panama
1991: Operasjon ørkenstorm i Irak
1993: Intervensjon av USA-tropper i Somalia
1994: USA -og NATO-angrep på Jugoslavia
1998: USA-rakettangrep på Sudan og Afghanistan
1998: Bombeangrep på Irak fra USA og Storbritannia
1999: USA og NATO bomber Jugoslavia
2001: Under parolen ”kamp mot terror” startes massiv militærinnsats
mot Afghanistan
2003: Starten på store krigsforbrytelser fra den USA-ledete alliansen
mot Irak
2004: USA-intervensjon i Haiti.

Oversikten er hentet fra hovedorganet til DKP, ”Unsere Zeit”.
Den må selvsagt suppleres og utvides etterhvert som
sannhetssøkere blir bedre i stand til å kartlegge omfanget av all
undergravingsvirksomhet utført av USAs militære etterretning i
kapitalmaktens tjeneste. Bearbeidet for ”Friheten”, 19/3-06 av
Per Lothar Lindtner.