(Nr 11- 2006) Etter initiativ fra Portugals Kommunistiske Parti, og med tilslutning fra Aten-møtet 2005 av Kommunist- og arbeiderpartier, ble det avviklet en konferanse i Lisboa 3. og 4. mars med deltagelse fra 23 europeiske kommunist- og venstrepartier.

Av Knut Hartmann Olsen, sekretær i NKPs Sentralstyre, var observatør i Lisboa.

Av disse møtte ett av partiene med observatørstatus - Norges Kommunistiske Parti(!). Konferansens tema var staket ut med tittelen: «Europa og den Europeiske Unionen, realiteter, kamperfaringer og nye muligheter for endringer»


Det pågår en konsolidering og styrking av den kommunistiske verdensbevegelsen. Den politiske og
ideologiske forvirringen etter SSSRs sammenbrudd har gradvis blitt avløst av økende klarhet og
enighet, men også tydeliggjort motsetninger. Særlig har forholdet til EU og medfølgende syn på
strategi ført til tendenser til avskalling. Med opprettelsen av et europeisk venstreparti og under dekke
av oppgjør med «Stalinismen», har partier vraket prinsipper som til nå har stått sentralt i vår politiske
og ideologiske tenkning.

Møtet i Lisboa tok sikte på å samle kommunistene - partier som fortsatt kaller seg kommunistiske,
men har endret syn på fundamentale spørsmål, og venstrekrefter som har hatt sitt utspring fra den
kommunistiske bevegelsen - til konstruktive drøftelser og avklaringer med sikte på fortsatt dialog,
aksjonsenhet og samarbeid.

Portugals Kommunistiske Parti anga den tonen i åpningsinnlegget som skulle prege hele
konferansen. Uenighetene ble ikke på noen måte underslått eller bagatellisert. Tvert om, var
portugiserne krystallklare og de understreket viktigheten av uenighetene i synet på EU og strategien
framover. Intet av dette ble tåkelagt av en sterk vilje til dialog og samarbeid. Etter hvert som
konferansen skred framover og de fleste hadde hatt ordet, framstod den som et eksempel på det beste
i oppvisning av ikke-sekterisk behandling av alvorlige uenigheter.

Beskrivelsen av utviklingen av monopolkapitalismen var felles når man holdt seg til det mer
konkrete. Det var ingen diskusjon om at kampen mot monopolenes interesse med nødvendighet
brakte sosialismen på dagsordenen.

De overhengende truslene mot freden, de borgerligdemokratiske rettighetene, fagbevegelsen m.m.
var på alles lepper. Der man skilte lag, var i spørsmålet om EU kunne forvandles til å bli et redskap
for folket og arbeiderklassen, eller i det minste kunne ha en positiv rolle i en slags oppdemming
mot USA. I tillegg var det svært ulike erfaringer med Europas Sosiale Forum og syn på dets rolle
og muligheter.

Det var mange gode og informative innlegg. Ikke minst kunne en glede seg over bidragene fra Den
Russiske Føderasjonens Kommunistparti. Et memorandum om den antikommunistiske kampanjen,
som viste viktigheten av å møte denne offensivt, signert Sjuganov ble overbrakt partiene til drøftelse
og bearbeiding, og i sitt innlegg la bl.a. representanten for RFKP fram partiets analyse av
styrkeforholdet til de antiimperialistiske kreftene i verden.

Under den avsluttende fasen av konferansen holdt den franske kameraten et glitrende innlegg, hvor
han berømmet den form debatten hadde fått og mente at det var skapt et rom for den dynamikken
som var nødvendig for å utvikle våre analyser og standpunkter. Det var enighet om behovet for et
nytt møte til neste år og at møtene i Athen og Lisboa som har ulik innretning, utfyller hverandre.
Det første som et møte mellom verdens kommunistpartier, og det andre som et møte av både
europeiske kommunistog venstrepartier. Møtet var preget av stor optimisme, men også et stort alvor i
forhold til de trusler mot menneskeheten som ligger i dagens utvikling.

Jeg fikk flere spørsmål om hvorfor vi reserverte oss ovenfor konferansen ved å innta status som
observatør. Da måtte jeg fortelle som riktig var at vi ikke var blitt invitert, men bokstavelig talt,
hadde trengt oss på. Våre portugisiske kamerater hadde da vært så greie å gi oss observatørstatus.
Forsøkene på å endre denne til deltager, var forgjeves første dag. Dag to var kort og betydde ikke så
mye, men da fikk vi til gjengjeld en oppklaring. Møtet var i utgangspunktet ikke all-europeisk,
men hadde det klare siktemål, etter at det store flertallet av partier var konsolidert i synet på EU og
Det Europeiske Venstrepartiet, å beholde og å styrke forbindelsen med de partiene som hadde valgt
å slutte seg til EVP eller var i ferd med det. Det var klart at Portugals KP hadde behov for å begrense
omfanget av konferansen også ut fra økonomiske vurderinger, men ut fra sammensetningen og
Norges spesielle stilling var det litt vanskelig å forstå at vi var holdt utenfor. Først da talsmannen
for PKP berørte relasjonene mellom våre partier og snakket om samarbeid ble det klart at det her
ikke var snakk om misforståelser, men en nøye og kritisk vurdering ut fra deres egne erfaringer med
hvilke partier som kunne bidra positivt på dette, for kommunistbevegelsen, viktige møte. Han
presiserte at dette ikke bygde på politisk uenighet eller at det var et ønske om støte oss ut av
verdensbevegelsen, som han sa. Noe han understreket med en vennlig latter. Når PKP beslutter noe
er det tydeligvis etter nøye vurderinger av hva som bringer oss framover i riktig retning
og ikke for å sikre seg gjeve posisjoner. Slik var det også da de i sin tid i enighet med andre partier
stilte sin kandidat til presidentvervet i VDU (Verdensføderasjonen av demokratisk ungdom). Det er
all grunn til å takke kameratene i PKP for at de tar sin oppgave alvorlig og at de ikke overlater noe
til tilfeldighetene. Konferansen var perfekt organisert, fra vi kom på flyplassen i Lisboa til vi var
tilbake på flyplassen for avreise.

Høydepunktet for besøket var naturligvis feiringen av PKPs 85-års jubileum. Et jubileum som
sikkert var preget av optimisme etter den klare framgangen partiet nylig hadde ved valget og også en
betydelig nyrekruttering. Som internasjonale gjester ble vi mottatt med stor begeistring. Der var både
den proletariske internasjonalismen og patriotismen levende. Det var sterkt å se så mange gamle
veteranene som hadde kjempet under fascismens beinhare betingelser. Ved siden av oss satt en
utgammel krok. Han reiste seg ustø med knytteneven hevet som i tross og sang Internasjonalen med
den røsten vår herre fortsatt hadde latt ham beholde. Sammen med tusener kamerater stod han slik i
så stram giv akt som bare alderen kunne tillate.