■ Det norske folket er verdens heldigste, og bevisstheten om det sitter så dypt at styresmaktene nærmest har fritt fram for å bombe andre land til demokrati og frihet, slik de skal ha oss til å tro. Det suverene landet som kan sitte på verdens pidestall og rakke ned på de som ikke er som oss.

Et av de mest grufulle eksemplene som titt og ofte framstilles, er DDR. Et vrengebilde av Den tyske Republikk, som i virkeligheten var verdens speil på hvordan folkets sosiale trygghet var sikret gjennom arbeid til alle, gratis skole og helsevesen. Men det skal det ikke vites noe om, allerminst det som ingen snakker om, hele folkets rett til å eie jorda de går på.

Skulle så staten bestemme over folks hager og bøndenes jord? Skulle da ikke folk selv bestemme om de ville dyrke poteter eller anlegge svømmebasseng? Selvfølgelig, ble det sagt, det var fritt å forpakte en hver jordflekk som folk ønsket, men jord skulle ikke kunne omsettes for profitt.

Jorda skal tilhøre hele folket i fellesskap, det er et sosialistisk prinsipp som ikke skal nevnes, og knapt nok heller vært nevnt i den norske debatten, og det med god grunn. Er vi virkelig så frie som vi skal ha det til? Ser vi ikke de små tegnene? Hvordan de aller rikeste bygger langs sjøkanten, hvordan byområder stenges inne av luksusbygg og hvordan grunneieres medvirkning stadig nevnes når prosjekter skal gjennomføres i vår rike natur. Er det så at det norske folk kun er leietaker til egen jord?

Norge er på topp i mye, men det er ikke alle toppene det snakkes så høyt om. Når storebror i vest benevner Norge som soialistisk, vet de neppe at den prosentvise privateie av norsk skog er dobbelt så stor som deres egen. Faktisk så er det private eierskapet av landet vårt på 80%, og nå står resten av skogen vår for salg. Ser man på kartet over privat eiendom i Europa, ser vi et tydelig skille mellom de "frigjorte" land og der hvor kollektivismen fortsatt henger igjen, slik som Russland, Tyrkia m. fl. , men det landet som framtrer nesten helt dekket av privat grunn er Norge, bortsett fra en liten statseiet del i Finnmark.

Den frie norske natur er ikke vår egen. Nesten hver skogssti, hvert fiskevann, soppen, blåbærene og dyrene vi jakter på tilhører de rike. Det er bare deres "snillhet" som lar oss bruke av deres eiendom, sette opp telt i de tillatte to dager og betale for å få lov til å fiske. Almenningsretten er for oss alle, sies det, og vi kan da saktens også oppsøke de beste plassene i fjell og ved sjø, se inn i de rikes verden og føle de skeptiske blikkene fra deres terasser.

Hvor lenge vil eliten tillate fri ferdsel i deres domene? Er vi så blåøyet at vi stoler på deres velvillighet i all evighet? Har vi da ikke sett hvordan den norske "Trauhand" har delt ut kraftressursene, slik at de rike kan profittere på folks behov for lys og varme? Ser vi ikke hvordan de nå er i ferd med å selge vannet til profittørene? Vår kilde til liv, skal også selges og snart eier vi ikke engang oss selv.