(Nr 10 - 2006) Havanna, Cuba: I naboskapsområdet Organipónico de Alamar i Havanna driver et arbeider-kollektiv en stor gård, et marked og en restaurant. Håndredskap og manuelt arbeid har erstattet oljedrevet maskineri. Kompost og kultivering av meitemark skaper næringsrik jord. Dråpeirrigasjon sparer vann, og et variert produktspekter forsyner fellesskapet med et bredt utvalg av sunn mat.

Av Megan Quinn, The Community Solution

I andre naboskapsområder i storbyen Havanna som mangler jord til slike større prosjekter, utnytter 
innbyggerne parkeringsplasser, verandaer, hustak og hva som måtte finnes av ledig areal til å
dyrke grønnsaker.

Siden tidlig på 1990-tallet har en ”byjordbruksbevegelse” bredt seg over øya, noe som bl.a. har økt
hovedstaden Havanna og dens 2,2 millioner innbyggeres sjølbergingsgrad betraktelig. En liten
gruppe australiere bidro til dette da de i 1993 ankom Cuba for å undervise i permakultur, et system
for bærekraftig jordbruk som krever lite energi.

Behovet for å bringe jordbruket inn i byen oppstod med Sovjetunionens fall, noe som fratok Cuba 50
prosent av oljeimporten, mye av matproduksjonen og 80 prosent av utenrikshandelen. Transport-
systemet brøt sammen, folk gikk sultne og cubanernes gjennomsnittsvekt gikk ned med 15 kilo.

- Dette tok til av rein nødvendighet. Folk måtte dyrke grønnsaker over alt hvor det var mulig, sa en
guide til et filmteam fra USA som besøkte Cuba i 2004 for å dokumentere hvordan cubanerne
overlevde med langt mindre olje enn før. Med i teamet var folk fra The Community Solution, en
ikke-kommersiell organisasjon i Yellow Springs, Ohio, USA, som er opptatt av Peak Oil, dvs.
at verdens oljeutvinning vil stagnere og etter hvert gå over i en irreversibel nedgang. En del
analytikere mener at dette kan skje allerede i inneværende tiår, noe som kan gjøre Cuba til en aktuell
rollemodell.

- Vi ønsket å finne ut hva det er i det cubanske folk og den cubanske kultur som setter dem i stand til
å takle slike svært vanskelige tider. Cuba har mye å vise verden når det gjelder å utnytte ulike
energikilder, sier Pat Murphy, leder for The Community Solution.

Oljemangelen har ikke bare endret Cubas matproduksjon. Landet har også i økende grad tatt i bruk
småskala fornybar energi og utviklet et sterkt energisparende offentlig transportsystem. Det har
dessuten greid å opprettholde et offentlig helsevesen som med sin hovedvekt på forebyggende,
lokale tiltak også sparer på knappe ressurser. Perioden som fulgte etter Sovjetunionens fall kalles på
Cuba ”den spesielle perioden”.

- Tenk dere et fly som plutselig mister motoren. Det var et virkelig krasj, som førte Cuba inn i en
sjokktilstand. Elektrisiteten fra de oljebaserte kraftverkene ble koplet ut rutinemessig, ofte inntil 16
timer i døgnet. Det daglige kaloriinntaket hos innbyggerne sank med en tredel, sa den cubanske
økonomen Jorge Mario til filmteamet. - I byene stoppet bussene, generatorene sluttet å produsere
elektrisitet, fabrikkene stod stille. Det å skaffe seg nok mat for dagen ble hovedoppgaven for
mange, heter det i en rapport fra hjelpeorganisasjonen Oxfam. Dels på grunn av USAs boikott, men
også fordi mye av eksportmarkedet forsvant med Sovjetunionen, kunne ikke Cuba lenger importere
nok matvarer. Samtidig falt produksjonen drastisk fra det egne, oljebaserte storskala jordbruket.

Så cubanerne ble som en dyd av nødvendighet tvunget til å dyrke mat lokalt, i liten skala. De måtte
utvikle biologiske plantevernmidler og gjødsel som erstatning for de petrokjemiske, og øke andelen
av frukt og grønnsaker i sitt kosthold. De måtte også i større grad gå, sykle og kjøre buss, enn å
benytte de gamle bilene sine. Det har vært nødvendig å erstatte oljedrevet jordbruksmaskineri med
okser, og hagebruket i storbyene har redusert transportbehovet. Det anslås at ca. 50 prosent av
Havannas grønnsaksforbruk nå dyrkes innenfor bygrensa. Andre byer greier å dekke mellom 80 og
100 prosent av sitt behov.

Ledig land i byene ble identifisert av enkeltpersoner og naboskapskomiteer, renset opp og tatt i bruk.
De australske permakulturistene satte opp et demonstrasjonsprosjekt ved hjelp av en støtte på ca. 200
000 NOK (26 000 dollar) fra de cubanske myndighetene. Et senter ble opprettet i Havanna. Det ga
cubanerne gode ideer til hvordan de kunne utnytte verandaene og hustakene sine. Siden har
aktiviteten spredd seg raskt i hovedstadens bydeler.

Senteret har gitt opplæring i permakultur til 400 personer, og utgir månedsbladet El Permacultor.
Omleggingen fra petrokjemisk basert intensivt landbruk til organiske metoder har medført at Cuba
nå bare bruker en tyvendedel så mye kjemiske bekjempingsmidler som før. Dette har de oppnådd
ved å utvikle biologiske alternativ, som i en viss utstrekning også eksporteres til andre
latinamerikanske land.

Energiløsninger
Siden Cubas elektrisitetsforsyning var helt avhengig av importert olje, ble praktisk talt alle rammet
da oljen forsvant. Rutinemessig stans flere dager i uka pågikk i flere år. Når kjøleskapene ikke
virket, ble mat ødelagt. Uten elektriske vifter ble heten innendørs på den karibiske øya uutholdelig.

Det fantes ingen enkle løsninger. Uten valuta kunne ikke landet investere i f.eks. atomkraft eller
storskala vind- og solkraftverk. I stedet ble det satset på redusert energiforbruk og småskala prosjekt
basert på fornybar energi.

Ecosol Solar og Cuba Solar er to sentrale organisasjoner i dette arbeidet. Ecosol Solar har installert
solcellepaneler på totalt 1.2 megawatt både i hushold (anlegg på 200 watts kapasitet) og i større
anlegg til andre formål (15-50 kilowatt).

Ca. 60 prosent av installasjonene skjer innen sosiale program for å forsyne hjem, skoler, helsevesen
og kommunehus med strøm. Nylig er det installert lokale, små anlegg ved 2 364 skoler på
landsbygda som ikke er tilknyttet elnettet. Andre produkt er små, kompakte solcelledrevne
varmtvannsberedere som er enkle å montere lokalt, og vannpumper.

Et besøk i ”Los Tumbos”, et lite lokalsamfunn sørvest for Havanna viser de positive virkninger som
denne strategien kan ha. Landsbyen var tidligere helt uten elektrisk strøm. Nå har hvert hushold et
solcellepanel som gir strøm nok til en radio og en lampe. Større system gir strøm til skole, sykestue
og et felleslokale der innbyggerne nå kan samles for å se på tv-nyhetene.

- Sola var nok til å opprettholde livet på jorda i millioner av år. Problemet oppstod da vi mennesker
begynte å endre på måten å bruke energi på. Så det er samfunnsformen som er problemet, ikke
energiforsyningen, sier Bruno Beres, leder for Cuba Solar.

Transportsystemet
En annen oppgave var å opprettholde et transportsystem på en sterkt redusert energidiett. Cubanerne,
som ofte sier at ”nødvendigheten er oppfinnsomhetens mor”, fant nye løsninger. Praktisk talt alle
former for kjøretøy, små og store, tas nå i bruk for å greie rushtidstrafikken i Havanna – sykler,
sykkeldrosjer, busser, kompiskjøring i biler, og forskjellige provisoriske innretninger. En Havanna
spesial kalles ”kamelen”. Det er et svært karosseri som tar 300 passasjerer og som trekkes av en
semitruck.

Gamle Chevroleter kjører rundt med fire passasjerer foran og minst fire bak, mens statsansatte i gul
uniform tilbyr transport i forskjellige typer offentlige kjøretøy. I mindre byer kan en også se heste- og
eselkjerrer, og lastebiler med åpent lasteplan brukt til persontransport.

Helsevesen og utdanning
Selv om Cuba er et fattig land med et brutto nasjonalprodukt på bare 20 000 kroner pr. innbygger, er
levealderen like lang som i USA, og barnedødeligheten er lavere. Analfabetismen er 3 prosent, det
samme som i USA. Skole og helsevesen er gratis for innbyggerne.

Selv under de belastninger som oljekrisa medførte opprettholdt de sitt offentlige helsevesen, en
hovedårsak til at de kunne overleve. Cubanerne er svært stolte av over sitt helsevesen. Før
revolusjonen i 1959 var det en lege pr. 2 000 innbyggere. Nå er det en pr. 167. Cuba har også en
internasjonal medisinsk skole, og lærer opp leger til å arbeide i andre fattige land. 20 000 cubanske
leger befinner seg på utenlandsoppdrag.

Ris, bønner og svinekjøtt var basismat tidligere. Med knapphet på kjøtt og rikelig av lokalt dyrka
grønnsaker siden 1995, har cubanerne nå et sunt, nesten vegetarisk kosthold med lavt fettinntak.
De oppholder seg mer utendørs, og manuelt arbeid, sykling og gåing bidrar positivt til folkehelsa.

Leger og sykesøstrer lever og bor i det lokalsamfunnet der de arbeider, enten det er i byen eller på
landet, ofte i andreetasje av klinikken. De kjenner sine pasienter og deres familier, og går ofte på
hjemmebesøk. 60 prosent av legene på Cuba er kvinner.

Utdanning ansees som viktigste sosiale aktivitet. Før revolusjonen var det bare en lærer pr. 3 000
innbyggere. I dag er forholdet 1:42, og forholdet lærer/ elever 1:16. Cuba her en større prosent
av høyt utdannede enn de fleste andre utviklingsland, og har 11 prosent av Latin-Amerikas
vitenskapsfolk, mot 2 prosent av befolkningen. For å bremse innflyttingen til byene under ”den
spesielle perioden”, ble læresteder for høyere utdanning spredt ut i provinsene. Det er nå 50
høyskoler og universiteter rundt om i landet, mot bare 3 tidligere. På sin rundreise i landet fikk
filmteamet fra USA mange eksempler på det cubanske folks oppfinnsomhet, besluttsomhet og
optimisme: - Si, se puede (ja, det skal la seg gjøre), er et typisk svar.

Det er så mye å lære av Cubas svar på tapet av billig, rikelig olje, ikke minst for folk i utviklingsland
som utgjør 82 prosent av klodens innbyggere og som ofte lever på kniveggen. Men også mer
utvikla land er sårbare, og med svinnende oljeressurser vil mennesker i alle land måtte tilpasse seg et
mindre energiforbruk. Med denne nye realiteten endret den cubanske regjering sitt motto fra
”Sosialisme eller døden” til ”En bedre verden er mulig”. Myndighetene tillot enkeltpersoner og
nabolagsorganisasjoner å bruke offentlig jord til å dyrke matvarer.

Beslutninger ble flyttet ned til grasrotnivå og lokale initiativ ble oppmuntret. Også tilbakeflytting til
gårder og landsbygda ble stimulert, og distriktspolitikken ble mer innrettet på jordbruk. Cubanerne
snakker gjerne om betydningen av ”motstand” for av å overvinne vansker. USAs økonomiske
blokade siden tidlig på 1960-tallet har vært den største prøven på deres evne til å yte motstand.

Tross en ideologisk basert sentralisert økonomi har Cuba gjort det som var nødvendig for å overleve.
Vil USA gjøre det samme, til tross for sin ideologiske individualisme og konsumerisme? Stilt
overfor svinnende oljereserver, vil også folk i USA komme sammen og arbeide i fellesskap, slik
cubanerne har gjort, i en ånd av oppofrelse og gjensidig støtte?

- Vi har klimaendringene, oljeprisen, energikrisa. Verden endres, og vi må også endre vår oppfatning
av verden, som Bruno Beres i Cuba Solar sa det.