(Nr 10 - 2006) Washington og Brüssel vil ha ”regimeskifte” ved presidentvalget i Hviterussland den 19. mars. Hovedgrunnen til dette er åpenbart at personen Lukasjenko blir akseptert av flertallet avbefolkningen.

Av Willi Gerns, Zeitung vum Lëtzebuerger Vollek, 1. mars 2006. Oversatt av Hans Petter Hansen. Fortsettelse i neste nr.

Derfor mangler forutsetningen for en oransje revolusjon i den umiddelbare framtid. Som vi ser i en artikkel i Tageszeitung, frykter folket ”de sosiale og økonomiske omdannelser og kaos, som vil følge av dette, likeså den transformasjonsprosess som i neste omgang vil bli skapt, og som er kommet godt til syne i nabostatene Ukraina og Polen.”


I Hviterussland er det til tross for de problemer som landet må kjempe med, en bemerkelsesverdig
økonomisk og sosial stabilitet. Dette vil ikke folket gi slipp på.

Etter oppgaver fra økonomidepartementet i Hviterussland, steg det innenlandske bruttoprodukt
(BIP) med ca. 11 prosent fra 2003 til 2004, industriproduksjonen med 15,5 og reallønna med 16,8
prosent. I første kvartal av 2005 utgjorde tilveksten i sammenlikning med samme periode i 2004:
9,5 prosent 12,2 prosent og 14,5 prosent. For hele 2005 blir det regnet med liknende vekstrater.

I 2006 kommer BIP til å stige med 7 til 8 prosent, industriproduksjonen 6,5 til 7,5 prosent og den
gjennomsnittlige reallønn kommer til å stige til 300 dollar. Fram til år 2010 skal BIP stige med
omkring 50 prosent, og reallønna kommer til å ligge på omkring 500 dollar.

For å oppnå denne høge vekstraten i de neste årene, planlegger man å gjøre det vitenskapelig-
tekniske potensialet til den viktigste faktor ved høyningen av den økonomiske effektivitet. President
Lukasjenko har derfor erklært at det skal skapes en hviterussisk Silicon Vally.

Den framgangsrike økonomiske og sosiale utvikling er helt sikkert hovedfaktoren i Lukasjenko-
regimets stabilitet. Også omfanget av arbeidet til de vitenskapelige institutter peker i samme retning.
En utspørring foretatt i november-desember av Det sosiologiske sentret DCOOM viste at 62,4
prosent av de spurte sa seg tilfreds med livet, blant disse var det 28,7 prosent som sa seg ”fullstendig
tilfreds”. 7,5 prosent var imidlertid av motsatt oppfatning.

Populariteten til den nåværende presidenten blir også bekreftet av andre kilder. Dette kom til og med
fram i et russiskspråklig radioprogram i ”Deutsche Welle”, 14. desember 2005. Der ga politologen
Valerij Karbalevitsj, med henblikk på Lukasjenkos anseelse blant arbeidere, bønder og pensjonister,
denne karakteristikken: ”Lukasjenko tilbyr verdiene og den samfunnsmessige modell som faller
sammen med verdiene til menneskene.

Lukasjenko er derfor for at eiendom skal være i statens hender, bevare kolkosene og beholde en
sterk statsmakt, uten demokratiske institusjoner etter valgspråket: I landet må det være en husherre
(en leder). Han står for vennskap med Russland og kamp mot Vesten. Disse verdier og forestillinger
behersker bevisstheten til velgerne, og de støtter ham.”

Og dette er åpenbart det store flertallet av folket. Mot dem står et mindretall som kompromissløst
avviser Lukasjenkos kurs. Denne spaltingen av samfunnet avspeiler seg også i politikken til de to
partiene som bærer adjektivet ”kommunistisk” i sine navn. ”Partiet for Hviterusslands kommunister”
har som vi tidligere har sett, sluttet seg til de nyliberale, antirussiske og provestlige partier mot
Lukasjenko. Det andre, ”Hviterusslands kommunistiske parti”, støtter uten forbehold presidentens
politikk.