Iran truer dollarhegemoniet

(Nr 9 - 2006) Forfatteren av denne artikkelen, Krassimir Petrov, er Ph. D. i økonomi fra Ohio State University, USA. Han underviser for tida i makroøkonomi og internasjonale finanser ved Det amerikanske universitet i Bulgaria. Artikkelen er oversatt til norsk av www.oljekrisa.no og gjengitt med forfatterens tillatelse.


I. Et imperiums økonomi
Nasjonalstaten skattlegger sine egne innbyggere. Et imperium skattlegger andre nasjonalstater.
Imperienes historie, fra det greske og det romerske til det ottomanske og det britiske, viser oss at
skattlegging av andre nasjoner utgjør den økonomiske basis for hvert eneste av dem.

Imperiets evne til å skattlegge har alltid hvilt på en bedre og sterkere økonomi, og som følgen av
det – et bedre og sterkere militærapparat. En del av skattene gikk til å bedre levestandarden i
imperiet, den andre til å styrke den militære dominans som var nødvendig for å kunne
gjennomtvinge den nevnte skattlegging.

Historisk har denne skattleggingen av klientstater tatt ulike former - gull, sølv, slaver, soldater, korn,
kveg og andre landbruks- eller naturressurser, alt etter hva imperiet trengte og hva den enkelte
klientstat kunne levere. Historisk har denne skattleggingen alltid også vært direkte – klientstaten
overleverte varene direkte til imperiet.

For første gang i historien ble USA i det 20. århundre i stand til å skattelegge verden indirekte, ved
hjelp av inflasjon. USA gjennomtvang ikke direkte skattlegging slik de tidligere imperiene gjorde,
men distribuerte i stedet sin egen valuta, dollaren, til andre nasjoner i bytte for varer, i den hensikt
å inflatere dollaren og dermed betale tilbake hver dollar med mindre varer. Forskjellen utgjorde
i praksis det amerikanske imperiets skattlegging av resten av verden.

Mekanismen fungerte slik: Tidlig i det 20. århundre tok USAs økonomi til å dominere
verdensøkonomien. Dollaren var knyttet til gull - dvs. en dollar var alltid verdt så og så mye gull.
Den store depresjonen, med stor inflasjon fra 1921 til 1929 og galopperende underskudd på
statsbudsjettet, medførte en kraftig økning i mengden dollar i sirkulasjon og umuliggjorde en videre
støtte av dollaren i gull. Frakoplingen skjedde i 1932.

Fram til denne tid kan det riktignok sies at USA i økende grad dominerte verdensøkonomien, men
økonomiske sett var det ennå ikke et imperium. Dollarens faste verdi gjorde det ikke mulig for USA
å ta ut økonomiske fordeler fra andre land ved å tilføre dem en valuta som kunne innløses i gull.

Økonomisk sett ble det amerikanske imperium født i Bretton Woods i 1945. Dollaren var ikke lenger
fullt ut konvertibel til gull, men ble gjort konvertibel bare for andre lands regjeringer. Det etablerte
dollaren som verdens reservevaluta. Dette var mulig fordi USA under Den andre verdenskrigen
hadde levert forsyninger til sine allierte i bytte mot store mengder av verdens gullbeholdning.

Det hadde ikke vært mulig å opprette et imperium dersom dollarmengden ble begrenset og det fullt
ut skulle ha latt seg gjøre å veksle inn hver dollar i omløp i gull. Kanoner og smør-politikken i
1960-årene krevde et stadig økende opptrykk av dollar for å finansiere bl. a. Vietnamkrigen og
Lyndom B. Johnsons ”great society”.

Mesteparten av disse dollarene ble sendt til utlandet for å betale for en økende strøm av varer. Det
var aldri tanken, og det ville ikke ha være mulig, noensinne å kjøpe tilbake disse dollarene til samme
verdi. Andre lands økning av dollarbeholdning gjennom vedvarende underskudd på USAs
handelsbalanse tilsvarte den inflasjonsbeskatning andre land ofte pålegger sine egne innbyggere,
med den forskjell at denne gangen var det ett land som påla resten av verden denne beskatningen.

Da andre land krevde tilbakebetaling i gull i 1970-1971, nektet USA dette den 15. august 1971.
Offisielt ble det sagt at det ville true dollarens verdi i forhold til gull. I realiteten var USAs regjering
konkurs. Den praktiske løsning ble å erklære seg som imperium: USA var blitt tilført en enorm
mengde varer fra resten av verden som det verken ønsket eller var i stand til å betale tilbake.
Resten av verden var maktesløs – den ble skattlagt og kunne ikke gjøre noe som helst med det.

For å opprettholde imperiet og skattleggingen av andre, måtte USA fra nå av tvinge resten av verden
til å godta en løpende inflatert dollar som betaling for varer, gjennom å påtvinge andre land en stadig
økende beholdning av slike inflaterte dollar. Verden måtte få en god grunn til å bruke dollar. Den
grunnen var olje.

Da det i 1971 ble stadig klarere at USA ikke var i stand til å innløse utenlandske dollar i gull,
inngikk landet et arrangement med Saudi-Arabia. Mot å love beskyttelse av kongehuset Saud,
skulle dette landet handle all sin olje i dollar. Resten av OPEC fulgte. Mange land i verden kjøpte
olje fra OPEC. Det var derfor naturlig å ha en dollarbeholdning også for dem. Økt oljeforbruk
til økte priser økte etterspørselen etter dollar. Dollaren kunne ikke lenger innløses mot gull, men den
kunne innløses mot olje. Fra nå av ble den amerikanske dollaren støttet av olje, og verden måtte
akkumulere stadig større mengder av den for å betale for økt oljeforbruk, så lenge dollar var eneste
godtakbar valuta i OPEC. Dollarens dominans var sikret, og USA kunne fortsette å skattlegge
resten av verden. Imperiet var avhengig av dette. Uten petrodollaren ville USAs imperium opphøre.

Den person som faktisk forlangte euro for oljen var Saddam Hussein i Irak, i år 2000. Først ble han
latterliggjort, deretter oversett, men da det ble klart at han mente alvor, økte det politiske presset
for å få han til å endre mening. Trusselen mot dollarens dominans var klar. Bush slag mot Irak gjaldt
ikke faren for spredning av atomvåpen eller andre masseødeleggingsvåpen, forsvar for
menneskerettigheter og demokrati, ikke en gang okkupasjon av oljekildene. Det var snakk om å
forsvare dollaren, og dermed det amerikanske imperiet. Det gjaldt å sette et eksempel for alle som
kunne tenkes å forlange betaling i andre valutaer enn dollar.

Det er mange som har kritisert Bush for å invadere Irak for å ta kontroll over oljeforekomstene.
Disse kritikerne kan ikke forklare hvorfor – USA kunne ganske enkelt fortsette å trykke opp dollar
i store mengder og kjøpe all olje det ønsket. Den virkelige årsaken må ha vært en annen.

Historien forteller oss at et imperium går til krig av to grunner: 1) For å forsvare seg eller 2) For å
tjene på krigen. Risikoen er, som Paul Kennedy skriver i The Rise and Fall of the Great Powers,
en militær “forstrekkelse” (overstretch) som vil uttømme dets økonomiske ressurser og medføre
kollaps.

Økonomisk sett må imperiets fordeler veie tyngre enn de militære og samfunnsmessige kostnadene
ved krigen. Fortjenesten fra Iraks oljefelt kan neppe alene oppveie de langsiktige kostnadene. Det
er langt mer trolig at Bush invaderte Irak for å forsvare sitt imperium. To måneder etter invasjonen
skjedde følgende: Olje for mat-programmet ble avsluttet, de irakiske euro-kontoene ble vekslet
tilbake til dollar, og irakisk olje selges igjen bare i denne valutaen. Verden kunne ikke lenger kjøpe
olje fra Irak for euro. Dollarens dominans var igjen sikret.

II. Irans nye oljebørs
Den iranske regjering er i ferd med å utvikle det “atomvåpen” som mest effektivt kan ødelegge det
finansielle systemet som det amerikanske imperium er basert på. Det våpenet heter Den iranske
oljebørs som er planlagt åpnet i mars 2006. Det vil bli opprettet et oljehandelssystem basert på euro.

Økonomisk sett er denne børsen en langt større trussel mot dollarhegemoniet enn det Saddam
representerte, fordi den vil være åpen for alle som ønsker å kjøpe eller selge olje i euro. Svært
mange vil ha interesse av dette:

• De europeiske land trenger ikke lenger å beholde valutareserver i dollar, da de kan kjøpe olje
direkte i egen valuta

• Kina og Japan vil få anledning til å redusere sine meget store dollarbeholdninger og diversifisere
med euro

• Russland har økonomisk interesse av å veksle til euro. Hoveddelen av landets utenrikshandel
skjer med Europa, de oljeeksporterende land, Kina og Japan.

• Også de oljeeksporterende arabiske land vil trolig se fordeler i å kunne diversifisere stadig økende
berg av inflatert dollar med euro. I likhet med Russland handler de mest med de europeiske land.

Bare britene vil sitte i klemma. De har sitt strategiske samarbeid med USA, men står også nær
Europa. Så langt har de hatt gode grunner til å holde seg til ”vinneren”. Men vil det fortsette å være
slik når de ser at denne svekkes, eller vil de levere nådestøtet? Vel, vi må ikke glemme at de to
ledende oljebørsene i dag fortsatt er Nymex i New York og IPE i London. Selv om begge i og for
seg er eid av amerikanere, kan det virke sannsynlig at britene vil måtte gå ned med det synkende
skipet av hensyn til sin IPE-interesser. Til tross for alt snakket om å redde pundet, er det mest
sannsynlig at det var USA som presset britene fra å gå over til euro. Også IPE ville dermed ha gått
over til euro, et alvorlig slag for dollaren og Storbritannias strategiske partner.

Uansett hva britene måtte bestemme seg for – de økonomiske interessene som teller i denne
forbindelse, EUs, Kinas, Japans, Russlands og de arabiske lands – tilsier en overgang til euro, noe
som vil besegle dollarens skjebne. Dette kan ikke USA tillate, og det vil om nødvendig ta i bruk en
lang rekke virkemidler for å forhindre det:

• Direkte sabotasje av børsen. Virkemidler kan f. eks. være virusangrep som slår ut datamaskiner,
nettverk og kommunikasjoner

• Statskupp – et velprøvd virkemiddel for USA

• Forhandlinger som kan gi akseptable betingelser og begrensninger er også et velprøvd tiltak.
Statskupp er å foretrekke, da det vil stoppe hele tiltaket, men om kupp eller sabotasje ikke lykkes,
er forhandlinger en neste mulighet.

• En felles krigsresolusjon i FN-regi. Vanskelig å oppnå på grunn av de ulike interessene til
medlemmene av Sikkerhetsrådet. Retorikken om at Iran utvikler atomvåpen skal tjene til å forberede
en slik resolusjon

• Et ensidig avgrenset angrep inkludert bruk av atomvåpen. Et forferdelig strategisk valg, gitt
følgene av neste steg – ensidig total krig. USA vil trolig bruke Israel til å utføre deler av denne
skitne jobben.

• Ensidig total krig, strategisk sett det verste alternativet. For det første er USAs militære ressurser
allerede overanstrengt gjennom to pågående kriger. For det andre vil dette skape økt fiendskap i
andre mektige nasjoner. Land med store dollarbeholdninger kan begynne å selge ut disse som en
stille form for protest, noe som også vil svekke mulighetene til videre krigføring. For det tredje - Iran
har strategiske allierte som kan trekke andre land inn I krigen. Slike interesser foreligger med Kina,
India og Russland gjennom Shanghai Cooperative Group, og gjennom en separat pakt med Syria.

Uansett strategisk valg, skulle den iranske oljebørsen vinne fram vil den trolig bli godt mottatt av
mange ledende økonomiske nasjoner og medvirke til dollarens fall. Et internasjonalt kollaps for
dollaren vil dramatisk øke inflasjonen i USA og presse opp det langsiktige rentenivået i landet.

USAs finansdepartement vil i så fall måtte velge mellom pest og kolera - deflasjon eller
hyperinflasjon - og det raskt. ”Klassisk” medisin er deflasjon og økte renter, med en større
økonomisk depresjon til følge. Den andre er hyperinflasjon av Weimar-republikkens type.

Den østerrikske teori om penger, kreditt og forretningssykluser lærer oss at det ikke finnes noen
mellomløsning. Før eller seinere må pengesystemet svinge i den ene eller annen retning, noe som
tvinger finansdepartementet i USA til å ta et valg. Dagens nye leder, Ben Bernanke, vil ganske
sikkert velge inflasjonen. For å unngå deflasjon vil han ty til pengepressen. Sluttresultatet kan bli
den endelige ødeleggelse av USAs valuta dollar gjennom hyperinflasjon. Av asken stiger så verdens
nye reservevaluta, barbariets etterlevning – gullet.