(Nr 7 - 2006) I sjarmerende USA med såkalt demokratisk frihet, glamourøse fasader, overdådig rikdom og skarpladde politiaksjoner som dominerer TV-bildet i norske hjem, er fattigdom både selvforskyldt og liksom mer glamorøs enn i andre steder av verden.


Ansvarlig politikk i dagens USA dreier seg i det vesentlige om å forsvare kapitalismens fortreffelighet, 
og som en «self made situation» er fattigdom selvsagt ikke ansvaret til kapitalistisk politikk. Her følger et 
forkortet avisinnlegg fra Seattle Times 6. januar 2006; «Rich Man, Poor Man: Hungry Children in America» av Cesar Chelala.



Dr. Cesar Chelala skriver til vanlig om menneskerettigheter og utenrikspolitiske saker i
internasjonale aviser. Han er særlig opptatt av helsevilkårene for barn i dagens verden, blant annet
den fortvilte situasjonen til irakiske barn etter Golfkrigen 1991 og 12 år med FN-sanksjoner mot
Irak. Han er en internajonal konsulent for offentlig helse og har skrevet boken «Children’s
Health in the Americas».

I avisen beskriver han de fattiges situasjonen i USA: - USA, verdens rikeste land målt etter
inntektsnivå og BNP, har prosentvis flest fattige barn av alle rike industrialiserte land. Hele 17
prosent av USAs barn lever i fattigdom, til sammenligning er tallet omkring 3 prosent i de nordiske
land.

Offentlig statistikk fastslår at 37 millioner (12,7 prosent) av USAs befolkning var fattige i 2004 og
beregninger viser at 33 millioner bor i husholdninger uten fullverdig kosthold. Statistikk fra «Bread
for the World Institute» viser at 9,6 millioner mennesker i USA, deriblant 3 millioner barn, opplever
sult og matmangel i hverdagen.

Barn utgjør et uforholdsmessig stort antall av fattige i USA, hele 39 prosent, mens de utgjør 26
prosent av den totale befolkning i dette rike landet. Prosentvis er det tre ganger flere fattige barn
under tre år i den afroamerikanske og latinamerikanske befolkningen, enn i resten av den hvite,
ikke-latinske befolkningen i USA, skriver Cesar Chelala.

Videre forteller Cesar Chelala om USA-reisen til professor Arjun Sengupta, ekspert på menneske-
rettigheter med bakgrunn som konsulent for den indiske regjering og ansatt ved universiteter i India
og USA. Han er tilknyttet FNs kommisjon for menneskerettigheter. USA var valgt for å belyse
fattigdom som et verdensomspennende problem, og Arjun Sengupta opplevde under reisen det
enorme skillet mellom rik og fattig som særlig fremtredende.

Han besøkte fattige byområder, snakket med grupper av hjemløse mennesker og hadde samtaler med
en rekke organisasjoner som driver med sosialhjelp og veldedighet. Han hadde møter med arbeidere
og arbeidsledige som ga sitt inntrykk av fattigdommen i dette verdens rikeste land.

- Selv i verdens rikeste land må fattigdom bli tatt på alvor av landets ansvarlige myndigheter, skriver
Cesar Chelala. Å vokse opp i fattige familier er ofte uheldig for barn. Mange slutter i skolen, ender
opp uten jobbmuligheter eller havner i kriminelle miljøer.

Sykdom medfører gjerne økonomiske problemer som tvinger syke mennesker til et liv i fattigdom.
Hele 45,8 millioner (15,7 prosent) av USAs befolkning mangler økonomisk dekning til nødvendige
helseforsikringer. Sosialhjelpordninger til tross, et dyrt helsevesen og mangel på sosiale rettigheter
(som f. eks. boliger) bringer de fattige ut i enda større elendighet og fører til brudd på grunnleggende
menneskerettigheter.

USA har alle nødvendige økonomiske, teknologiske og sosiale ressurser for å avskaffe
fattigdommen. Det som trenges er en politisk vilje til å løse fattigdomsproblemet og vilje til i sterkere
grad å vektlegge menneskerettighetsprinsipper, avslutter Cesar Chelala. Han ber president Bush
sørge for å dekke de mest grunnleggende behov for de fattige i USA.

Min kommentar: Cesar Chelala understreker USAs manglende politiske vilje til å gjøre noe med
fattigdomsproblemet, men det er utvilsomt USAs enorme vilje til rendyrket kapitalisme som skaper
fattige mennesker. Generell fattigdom i USA og i verden forøvrig skyldes i hovedsak kapitalismen
som samfunnssystem, og ikke sykdom, arbeidsledighet etnisistet eller andre liksom selvfølgelige
«årsaker» til fattigdom. USA viser at privat eiendomsrett og valgfrihet, offentlig nedbygging og
private løsninger, som det norske borgerskapet i sin politiske retorikk beundrer som gullstandarder
for å bekjempe fattigdom, ikke løser fattigdomsproblemet.

Fattigdom er et absurd trekk ved kapitalismen, derfor prøver tilhengerne av kapitalismen å skyve
skylden over på moralsk forfall og sosialistisk politikk. Myten om fattigdom som selvforskyldt,
lever i beste velgående hos det norske borgerskapet som benekter kapitalismens framvekst som
fremste bidragsyter til den økende fattigdom i Norge idag. For borgerskapet har fattigdom å gjøre
med moralsk slapphet og valg av egen livsstil. Den hjemløse latsabben velger selv gaten, den
arbeidsky uten samfunnsmoral velger selv sin fattigdom og sammenbruddet rundt familien med
skilsmisser, alenemødre og barn utenfor ekteskap er selvsagte «årsaker» til fattigdom.

Å beskylde kapitalismen for å skape fattigdom er å snu virkeligheten på hodet, hevder selvsagt
borgerskapet. Men det er desverre kapitalens umettelige profittjakt som bidrar sterkest til den
systematiske fattigdom i verden idag. Det er pengene, aksjonærene, pensjonsfondene, spekulantene
osv. osv. av alle kategorier som dikterer en grenseløs jakt på profitt og profittøkning.

Kapitalen driver vekst for vekstens skyld, helt til fascismens samfunnsorden kanskje igjen overtar
kontrollen. Kapitalen vandrer mellom bransjene i økonomien og kjemper uten moralske skrupler for
profittmaksimering gjennom såkalt fri konkurranse og frihandel, gjennom såkalt fritt aksjemarked
uten politisk innblanding, gjennom monopolisering og imperialisme som krever politisk og
militær lojalitet fra nasjonalstater og militærmakter.

Med profittjakten følger arbeidsledighet, Irak-krigen, Enron- og WorldCom-skandaler, Abramoff
osv. og selvsagt fattigdom. Likevel står det kapitalistiske systemet (samtlige norske politiske partier
over sperregrensen) freidig fram og tilbyr løsningen på fattigdomsproblemet; nemlig stadig mer
globalisering og stadig mer frihandel som selvsagt utelukkende vil tjene de rike internasjonale
selskaper og deres lojale støttespillere i interesseorganisasjoner som WTO, EU og CAFTA m.fl.,
og i medier som driver bevisst politisk nedsløving av befolkningen med konsepter som Extreme
Makeover, Big Brother osv. osv.

Samtidig vil fattigdommen fortsette i verden. Store FNkonferanser med ministre og statsledere,
frivillige organisasjoner og andre representanter fra det sivile samfunn har under årene med
kapitalismens globale framvekst diskutert og definert og utarbeidet tiltak med oppfordringer til
regjeringer og ansvarlige myndigheter om en samlet innsats for å bekjempe fattigdommen. Men
rapporter (eksempelvis UNICEF 2004) viser at fattigdom og ulikheter stadig vokser, også i de rike
industrialiserte land hvor kapitalisme er ensbetydende med «demokrati og frihet».

Dette skjer samtidig som kapitalismen, ironisk nok, fullstendig dominerer folket og tvinger folket å
godta fattigdom som selvforskyldt. USA, kapitalismens hjemland og hjemlandet til millioner syke
og gamle fattige, til underbetalte lønnsarbeidere, til hjemløse og til sultende barn, viser tydelig
hvordan kapitalismen skaper de rikes rikdom og ikke bekjemper fattigdom. Sann demokratisk
frihet er frihet fra undertrykkende fattigdom, målet for et sosialistisk samfunn.