(Nr 3 - 2006) Brosjyren om ”Radikalismen - kommunismens barnesykdom” skrev Lenin til Kominterns 2. kongress i juli/august 1920.

Kommunistinternasjonalens 2. møte i Moskva tok for
seg aktuelle strategiske spørsmål like etter starten av
Komintern eller 3. internasjonale, 4. mars 1919.
Bakteppet var striden i 2. internasjonale like før
utbruddet av 1. verdenskrig.


Venstrefløyen (Lenin, Liebknecht, Luxembourg og Kyrre Grepp m.fl.!) agiterte for krigsmotstand
i alle land. Da høyrefløyen sa ja til krig, brøt de med sosialistinternasjonalens antikrigslinje og
tilpasset seg krigens logikk i egne land. Nederlaget for den tyske novemberrevolusjonen - 1918 til
januar 1919 - og påfølgende fiasko for rådsrepublikkene i Bayern og Ungarn, gjorde det påtrengende
å klargjøre hvordan de nye kommunistpartiene kunne få masseoppslutning.

Samtidig måtte de avgrense seg fra ”venstreopportunismen”. Særlig i to situasjoner gikk bolsjevikene
under Lenins ledelse hardt ut mot venstreavvik i egne rekker: 1): I 1908 dreide det seg om deltakelse
i parlamentet (dumaen) og i fagforeninger som var bundet opp av reaksjonære lover. 2) Under
Brest-Litovsk-freden i 1918 dreide det seg om hvilke kompromisser som var akseptable.

Konflikten i 1908 endte med at ”radikalistene” ble utelukket fra partiet, fordi de avviste
nødvendigheten av å arbeide i det ”erkereaksjonære” parlamentet. I 1918 fikk imidlertid striden
et annet forløp. ”Venstreopportunistene” dannet først en fraksjon i bolsjevikpartiet, den
revolusjonære fløyen i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti fra 1903. På partiets 7. kongress i
mars 1918 antok partiet navnet Det russiske kommunistiske parti (bolsjevikene), RKP (b). I løpet av
samme år innrømmet flere av de mest kjente innen fraksjonen, bl.a. Radek og Bucharin, at de hadde
tatt feil.

Revolusjonær disiplin og debatt som ikke undergraver disiplinen
Lenin understreket ofte vekten av disiplin som betingelse for framgang i den dramatiske perioden
like etter 7. november 1917: ”… Sikkert ser nå nesten alle at bolsjevikene ikke ville ha klart å
beholde makten i 2 og en halv måned, og langt mindre i 2 og et halvt år, uten den i sannhet
strengeste disiplin i vårt parti. Denne har vært forent med sterk støtte fra de store massene i
arbeiderklassen.

Jerndisiplin har gjort det mulig for oss trass i vår svake oppslutning i starten å utvikle oss til det
sterkeste venstrepartiet. Gjennom tålmodig og enheltig arbeid, basert på disiplin, greide vi det.
Revolusjonær disiplin i arbeidernes rekker var hovedbetingelsen for å kunne beseire borgerskapet.”
(Mer om dette ”Mot dogmatismen, sekterismen og ”venstre”-opportunismen”, Elan-bok på forlaget
Ny Dag 1970).

Men Lenin understreket at disiplin må baseres på mer enn ureflektert lydighet. Partiet er en frivillig
sammenslutning av likesinnete og likeberettigete. Debatt må baseres på ytrings og meningsfrihet.
Intern debatt som gjør partiet i stand til å utarbeide de beste standpunktene til rett tid er bare mulig i
en atmosfære preget av demokratisk trygghet og åpenhet. Disiplin må altså baseres på noe annet
enn drøvtygging av slagord, presset ned på medlemmene fra et byråkratisk sentralapparat. Slike
tanker om mest mulig partidemokrati ble framsatt under de ekstreme forholdene i Russland under
verdenskrigen.

Ideologisk klarhet – en forutsetning for handlingens enhet
Skal partiet være i stand til raske taktiske omlegginger, uten å påføre samholdet alvorlige skader og
dermed svekking av partiets troverdighet, må medlemmene vite hva som er grunnlaget for
revolusjonær disiplin. Hva kjennetegner den og hvordan oppnås den ? I ”Radikalismen” framheves
for det første partimedlemmenes klassebevissthet. De må ha hengivenhet til saken, revolusjonær
tålmodighet, utholdenhet og ha evne til å ofre seg og vise mot.

For det andre må de kunne forene seg med de breieste massene av folket, først og fremst med
proletariatet, men også med ikke-proletariske lag. Evnen til å leve seg inn i folks liv og behov
innebærer ”til en viss grad” evnen til å ”smelte sammen med arbeiderklassen”.

For det tredje må de konstant være opptatt av å arbeide for at partiet ledes av mest mulig ”riktige”
analyser av den konkrete situasjon. Riktig strategi og taktikk forutsetter at partiet i praksis er der
”massene” er. Den interne debatten må ha som hovedformål at partiet klarer å formulere forståelige
krav ut fra klassens helhetsinteresser.

Revolusjonær endring av makta krever et parti som handler disiplinert, enhetlig og bevisst
analytisk om alle vesentlige politiske forhold.

Om kompromisser
Sentralt i ”Radikalismen” er spørsmålet om hvor langt et revolusjonært parti skal være villig til å
strekke seg for å oppnå kompromisser, i forhold til forbundsfeller og klassemotstandere. Lenin skilte
mellom forskjellige typer kompromiss. ”

…Å avvise kompromiss ”prinsipielt” er barnestreker. En politiker som vil være til nytte for det
revolusjonære proletariatet, må forstå å analysere de konkrete tilfellene av slike kompromiss riktig.
Det innebærer at uakseptable kompromisser, som innebærer opportunisme og forræderi, må angripes
med full kraft og avsløres skåningsløst. Men: ”... «Det finnes kompromisser og kompromisser. Vi
må analysere kompromissene, dvs. omstendighetene og betingelsene bak enhver framtoning av
et kompromiss.”

Lenins allmenne drøfting og analyser i ”Radikalismen” viser til forskjellige konkret-historiske
erfaringer med ulike forbundspartnere. Han viser både til de russiske bolsjevikenes erfaringer og
erfaringene til vesteuropeiske partier. Bl.a. samarbeidet bolsjevikene i årene 1901-02 gjentatt med
borgerlig liberale retninger mot tsarismen. Med reformistene i det russiske partiet, mensjevikene,
samarbeidet Lenin ofte til tross for partisplittingen i 1903. Det gjaldt særlig i perioden fra 1903
til 1912. Men det skjedde ifølge Lenin ”…uten noensinne å innstille den ideologiske og politiske
kampen mot opportunistene og deres borgerlige innflytelse i proletariatet”.

Et annet eksempel var det flerårige forbundet med det borgerlig-revolusjonære bondepartiet,
de sosialrevolusjonære. Deres agrarprogram overtok bolsjekvikene fullt og helt uten endringer like
etter oktoberrevolusjonen. Dvs.: ”…Vi inngikk utvilsomt kompromisser for å bevise for bøndene
at vi ikke vil diktere dem, men derimot ønsket samtaler med dem basert på gjensidig respekt og
slik komme fram til enighet …” Og: ”…De venstresosialrevolusjonære ble sågar med som
koalisjonspartnere i sovjetregjeringen, og de var faktisk med helt til de gikk over til væpnet motstand
mot bolsjevikene grunnet uenigheten om fred med de framstormende tyske angriperne under Brest-
Litovsk- freden i 1918...”

Erfaringene til det tyske kommunistpartiet, KPD
Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti (USPD) ble dannet da flere grupperinger til venstre
brøt med SPD (det tyske sosialdemokratiet) midt under verdenskrigen, i april 1917.

Liebknecht og Luxembourgs spartakister var med fra starten. De brøt med USPD først i desember
1918 og grunnla det tyske kommunistpartiet, KPD. Høyrefløyen deltok direkte sammen med ytre
høyre mot arbeider- og soldatrådene i januar 1919. Mordet på Liebknecht og Luxembourg 15. januar
1919 var innledningen til en kontrarevolusjonær offensiv som kulminerte med fascismen i Italia
(1922) og Tyskland (1933). Men det var også del av bakgrunnen for Lenins analyser i 1920 av
radikalismen og kampen for venstreenhet generelt. Lenin gikk spesielt inn på forholdet mellom KPD
og det mye sterkere venstresosialistiske USPD. Avvisning av samarbeid og ”blokkdannelse” mellom
KPD og USDP fra det ultravenstre KAPD (det kommunistiske arbeiderpartiet) mente Lenin var helt
useriøst. Når han viste til analoge erfaringer med mensjevikene, betonte han den ubetydelige
overgangen av arbeidere fra mensjevikene til bolsjevikene i startfasen.

I Tyskland gjorde den samme tendensen seg gjeldende. Under inntrykk av det revolusjonære
oppsvinget i Russland begynte arbeidsfolk å bevege seg fra høyre mot venstre. Men det førte ikke til
umiddelbar oppsving for KPD. Massene gikk til USPD. Det skyldtes feil taktikk fra KPD som
hadde begått kommunistiske ”barnesynder” når de ikke ville delta i det ”reaksjonære borgerlige
parlamentet og nektet å delta i de reaksjonære fagforeningene”, hevdet Lenin som pekte på at USPD
ved siden av den reformistiske ledelsen også hadde en proletarisk venstrefløy. ”…Det vil være like
latterlig å frykte et kompromiss med denne fløyen. Tvert imot må kommunistene ubetinget søke
etter og finne den rette formen for kompromiss med denne fløyen. Og det må være et kompromiss
som på den ene siden letter og påskynder en sammensmelting med denne fløyen. På den annen side
må ikke et slikt kompromiss svekke kampen mot opportunismen hos de ”uavhengige”.

Disse og mange flere andre taktiske analyser av Lenin kan i dag leses som allmenne erfaringer
omkring grensene for kompromisser og nødvendigheten av dem. De er fortsatt aktuelle. ”Bare med
våre aller største anstrengelser kan vi beseire en mektigere motstander. Det krever at vi helt ubetinget
og ettertrykkelig, med mest mulig omsorg og ved hjelp av den beste taktikk klarer å utnytte den aller
minste splittelse innenfor borgerskapet i de forskjellige land.

Den aller minste mulighet for splittelse mellom forskjellige grupper eller lag innen borgerskapet
må vi utnytte for å klare å vinne forbundsfeller i massene. Det er også mulig at vi bare oppnår
tidsbegrensete, svingende, usikre, upålitelige og betingete forbundsfeller. Den som ikke har forstått
det, har ikke forstått en døyt av marxismen og den moderne vitenskapelige sosialismen.”

Kan DKP leve opp til dette utsagnet fra Lenin? spør Hans- Peter Brenner i DKPs ”Unsere Zeit”,
9/9-2005. Det tyske kommunistpartiet er et lite parti som er inne i en meget interessant
programdebatt og kan vise til framganger ved de siste tyske lokalvalgene. Langvarige interne
debatter om hvordan partiet skal forholde seg taktisk og strategisk i opposisjon til dagens tyske
kapitalisme, og hvordan det skal opptre foran valgene til forbundsdagen, 18/9-05, er bakgrunnen
for Brenners retoriske spørsmål til eget parti.

Valget førte i Tyskland til en ”storkoalisjon”, også fordi venstresidens store framgang i form
av 54 representanter i forbundsdagen, gjorde både CDU og SPD til tapere. Men diskusjonene
i DKP (og RV, SV, NKP og øvrig norsk og internasjonal venstreside) vil fortsette i 2006.
Det er flere likhetstrekk for situasjonen til de små kommunistpartiene i de høyt utviklete kapitalistiske
land i dag. Mye har endret seg i kapitalismens utvikling fra perioden like etter forrige århundreskifte.
Men trass i alt det som har skjedd også innen arbeiderbevegelsen i de mellomliggende 86 år finnes
det fortsatt viktige ansatspunkter, bl.a. i Lenins kritikk av ”ultra”-venstre fra 1920. Flere innlegg i
”Friheten” i det siste tyder på det. Artikkelen til Brenner avluttes slik:

”Det kommunistiske spøkelset” må forbindes med visjonen om ”sosialismen i det 21. århundret”.
Når ”der Spiegel” på førsteside, 22. august 2005, hevder at ”det kommunistiske spøkelset” igjen er
i bevegelse, må ikke kommunister blande sammen seriøs debatt med negativ personfokusering og
besvergende kverulering. Det skaper bare et bilde av en organisasjon i oppgjør med seg selv og gir
ingen politisk og enhetlig handlekraft. Vi må ikke skape tvil om partiets selvstendige og historisk
fortjente plass i tyske (eller norsk) arbeiderbevegelse. Vi må ikke være redd for å stå fram i
kappestrid med andre venstrekrefter. Heller ikke må vi være redde for å bli oppfattet som
”dogmatiske” fordi vi holder fast vårt marxist-leninistiske prinsippgrunnlag og våre revolusjonære
målsettinger.

Det politiske budskapet må det være lett å gjenkjenne. Det gir muligheter for kompromisser og raske
taktiske omlegginger når vi er i stand til å begrunne hvorfor denne og hin avgjørelse er del av en
strategisk og kontinuerlig helhetsforståelse.

”Ingenting er verre enn forvirring som hemmer den ideologiske, teoretiske og revolusjonære
veksten, som hemmer partiets modning, men også dets enstemmige og virkelig organiserte, kraft
under den praktiske forberedelsen av proletariatets diktatur.” Med denne manende oppfordring fra
Lenin kan også DKP bli i stand til å klare den fasen partiet nå er inne i med den nødvendige
oppklaring fram mot en god avslutning av programdebatten. Jeg er trygg på at sluttresultatet vil være
et krativt, interessant og overbevisende felles programutkast for en fremtid å tro på. Jeg er ikke
redd for ordet ”visjon”. Vi trenger en visjon for det 21. århundret som vil engasjere unge
mennesker med nye erfaringer og behov, med ny ungdommelig optimisme og kraft.

Kommunistene som har fulgt veien til Marx, Engels og Lenin, har alltid presentert et optimistisk
framtidssyn. Vi har alltid stått for en verden og en fremtid, hvor maktforholdene er endret, slik at
mennesket ikke lenger ”er et fornedret, knekket, forlatt og foraktet vesen”.

Oversatt og bearbeidet for ”Friheten”,
Per Lothar Lindtner