■ Mandag 6. juni ble Afghanistanutvalgets rapport, NOU 2016:8, lagt fram. Målsetningen var at et uavhengig utvalg skulle evaluere og trekke lærdommer av Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for perioden 2001-2014.

I rapporten heter det at Norge hadde tre hovedmål for «engasjementet» i Afghanistan. Det første målet var å støtte USA og bidra til NATOs relevans. Det andre målet var ifølge rapporten å bidra til internasjonal terrorbekjempelse. Det tredje hovedmålet var å bygge en demokratisk afghansk stat. Utvalget mener at det første målet ble nådd, det andre målet ble delvis nådd, mens det tredje målet ikke ble nådd.

Allerede dagen etter terroraksjonen mot USA 11. september 2001, med nær tre tusen drepte, ble NATO- traktatens artikkel 5 trukket fram. Den sier at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen. Da NATO-traktaten ble til, var det ingen som kunne forutse en slik terrorhandling. Bak terroraksjonen stod det 19 terrorister, ingen stat. Terroristene kom ikke fra Afghanistan, men fra Egypt og Saudi-Arabia. Planleggingen hadde forgått i Tyskland. Så det er flere grunner til at artikkel 5 ikke hadde relevans for å innlede en krig mot Afghanistan. Dette burde utvalget ha diskutert inngående.

Utvalget hevder at «den militære tilstedeværelsen(nytale for krig, min merknad) i Afghanistan fra 2001 hadde folkerettslig grunnlag i selvforsvarsretten, mandat fra FNs sikkerhetsråd og senere samtykke fra afghanske myndigheter». Professor i rettsvitenskap Ståle Eskeland argumenterer i boka «De mest alvorlige forbrytelser» på en overbevisende måte at angrepet på Afghanistan var en aggresjonsforbrytelse etter folkeretten fordi det ikke forelå en selvforsvarssituasjon eller et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Utvalget burde avgjort ha diskutert dette viktige aspektet grundig.

Det vises også til et brev til FNs generalsekretær 7. oktober 2001, altså under en måned etter terrorhandlingene, hvor USA «fastslo» at organisasjonen al-Qaida hadde hatt en sentral rolle i terrorangrepene. En ting er å fastslå at al-Qaida stod bak, noe annet er å bevise selv om det er overveiende sannsynlig at så var tilfelle. Blant annet vises det i boka «The untold history of The United States» til mange advarsler i forkant av terrorangrepene hvor både al-Qaeda og Bin Laden ble nevnt. Advarslene ble ikke tatt på alvor av amerikanske myndigheter.

Norske politikere var raskt på banen. Allerede noen timer etter terrorangrepet sa statsminister Stoltenberg at «alle demokratier har nå et ansvar for å stå sammen i en kompromissløs kamp mot internasjonal terrorisme». Uka etter lovet han «Norges fulle støtte, både politisk og praktisk til amerikanske aksjoner for å bekjempe terrorisme». Det virket ikke som det var tid for grundig debatt.

11. september har blitt synonymt med terrorhandlingene i USA. Mens det USA-ledede kuppet i Chile samme dato i 1973, hvor en lovlig valgt sosialistisk president ble styrtet, er for lengst gått i glemmeboka. Dette til tross for at det var flere ganger så mange ofre i Chile som i USA. Det er kritikkverdig at utvalget ikke trekker noen historiske linjer og ser på amerikansk utenrikspolitikk gjennom flere tiår. Etter andre verdenskrig har USA intervenert, destabilisert og sørget for at lovlig valgte regjeringer har blitt skiftet ut. Eksemplene er mange. Hvor mange drepte som er resultatet av dette er det ingen som med sikkerhet kan si. Ofrene for amerikansk utenrikspolitikk bryr man seg som kjent lite om i Vesten. Men stipulerte tall varierer fra 18 millioner døde til nær 30 millioner døde etter annen verdenskrig. Dette burde ha vært med i grunnlaget for en diskusjon om Norge skulle, og skal, delta i amerikanske kriger. For angrepskrig må anses som terror, også når USA står bak. Men det er få norske politikere, og mediefolk, som tenker i de baner. Vi, iberegnet USA, er tross alt de gode, og vil alle godt, selvfølgelig uten baktanker. Det er neppe noen som ser amerikanske presidenters ugjerninger i mer klart lys enn Noam Chomsky: «If George Bush were to be judged by the standards of the Nuremberg Tribunals, he`d be hanged. So too, mind you, would every single American President since the end of the second world war, including Jimmy Carter”.

Sovjetunionen intervenerte Afghanistan i 1979 etter anmodning fra daværende sosialistiske regjering i Kabul. Det førte til en omfattende boikott av sommerlekene i Moskva i 1980. Norge var en av nasjonene som ikke deltok i sommer- OL det året. Det kan virke som et paradoks at Norge som boikottet sommerlekene i 1980, 21 år senere er deltaker i en krig i samme landet. Selvsagt er ikke dette et paradoks, men et resultat av at norsk utenrikspolitikk i hovedsak styres fra Washington. Og norske politikeres argumenter for å delta i krigen i Afghanistan fra 2001/2002 ser ut til å være en direkte oversettelse av de argumentene som ble brukt i 1979. Argumenter som å beskytte sivilbefolkningen samt å bygge ut det sivile samfunn. En slik nødvendig sammenligning av norsk politikk nevnes ikke i Utvalgets rapport.

Norge har brukt 20 milliarder kroner totalt på krig og sivil bistand i Afghanistan. 10 norske soldater ble drept, samt to sivile. Hvor mange afghanere norske styrker har drept er uklart. Falne «fiender» telles ikke. Men vi vet at titusenvis av døde er et resultat av «krigen mot terror» ført i Afghanistan og Pakistan. Og Taliban som skulle knuses har styrket seg.

Det anbefales i rapporten at norske myndigheter er mer åpne og fremmer en offentlig diskusjon i framtidige situasjoner. Men det er også viktig at pressen er seg sitt ansvar bevisst og fremstår som kritiske, og ikke som mikrofonstativ for Storting og regjering, med få hederlige unntak. Like viktig er det at vi har politiske partier som stiller kritiske spørsmål til norsk utenrikspolitikk. Gledelig kan vi konstatere at NKP inntar den rollen.

Utvalget peker på at Norge har en mulighet for å si nei til å delta i fremtidige kriger. Det er lite trolig at det kommer til å skje. En omfattende debatt i Norge om fremtidig deltakelse i USAs kriger kommer vi heller neppe til å se. Ikke før NKP blir et parti med større oppslutning. Det er lov å håpe.