"SULT"

■ «Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania,» skrev Hamsun og gjorde gjennombrudd i 1890, da mange i vårt land led under mangel på mat. I år er «Sult» utgitt på ny. Denne gangen heter forfatteren Martin Caparrós. Han ble intervjuet i Urix 17/2. Programmet var i sin helhet viet sult, et løsbart fenomen, men vedvarende problem.

Kari Elisabet Svare
Medlem i Den Internasjonale Kvinneligaen for Fred og Frihet
«Hvordan er det mulig at mennesker dør av sult i en verden som har nok mat til omtrent det dobbelte av jordas nåværende befolkning?» ble det spurt. Årlig forårsaker hunger et og et halvt Holocost. Det er snakk om 9 millioner, som ikke får leve fordi føden finnes på feil sted. Hver 9. menneske lider av kronisk underernæring. Problemstillingen er langt fra ny. Uten en smule slett samvittighet i munnvikene har vi lenge levd godt med slike forhold, som rammer andre.

Kontrastene på kloden er kvalmende. I Norge var eldre sykehjemspasienter nylig en nyhetssak. 1/3 av dem får visst ikke i seg nok, hverken av flytende eller fast. Det handler om trivsel og omsorg mer enn mangel på mat, og nå er altså tiltak satt i gang, for å gjøre institusjonmaten bedre, mer appetittvekkende og delikat. I Malawi derimot går unger til skolen på tomme mager. Halvpartene av barna der står i fare for å få livsvarige skader. Kropp og hjerne kan ikke utvikle seg normalt uten næring. Her til lands brukte regjeringen like mye på å fikse fylkesveier i 2013 som det koster å avskaffe sult for skolebarn, fikk vi vite.

Jeg har vært skrubbsulten, men aldri sultet. Onsdagens Urix satte fokus på den vedvarende hverdagssulten, ikke katastrofene. At 100 millioner barn aldri er mette, regner vi velfødde stort sett som normalt. Men hvordan kan vi leve med vissheten om at vestlig overflod koster millioner av liv? Jo, svarer Caparrós, vi ser en annen vei. Og det finnes flust av hyggeligere, mer underholdende alternativ, ja, hvor gjerne skulle jeg ikke selv svevet vekk fra denne verdens miserable tilstander, som vokser så alt for godt utenfor mine egne, trygge vegger på alt for mange vis. Avmektig i forhold til en verdensordning som tar livet av 9 millioner hvert år.

Krig skaper sult. Noe vi vet, noe vi ser, bort fra, for de folkevalgte velger heller å ruste opp, mobilisere, spytte milliarder inn i kampfly, hurtigreagerende styrker, militære øvelser, flere våpen. Konsekvensene av pågående kriger er for øyeblikket overveldende, men de styrende har ikke kapasitet, ikke rom, ikke råd til å håndtere alle disse hjemløse på desperat let etter levelige liv. Nå er NATO-skip ute på oppdrag, plukker opp båtflyktninger og frakter dem tilbake, til umulighetene. Tappet for håp. Mer nødstilte enn før de betalte dyrt for risikofylt og kostbar overfart med livet som innsats. Veldedighet endrer ikke urettvise systemer, men velferd er viktig; nasjonale styresett som fordeler goder og ivaretar landets innbyggere.

Direktøren for Verdens Matvareprogram ble også intervjuet og spørres: «Hvorfor?» Hun skylder på dårlige veiforbindelser og mat på feil sted. Ikke et ord om korrupte ledere, maktgale ordninger, urettferdige systemer. Selv om vi nettopp ble opplyst om at verden kan fø på flere enn bare de heldige og priviligerte, legger hun i vei om nødvendige investeringer, mer industrialisering og såkalt økonomisk samarbeid, som noen få dessverre tjener grovt på. Det er lett og se at føringene for norsk landbruk ikke har opphav i hjemlig fornuft. Kun deler av landet vårt egner seg til storbruksdrift. Nå er det digre datastyrte fjøs som gjelder. Kuene ser knapt grønt gress. De gumler i seg kraftfor dyrket av lut fattige landarbeidere på andre lands jord, mens norske jorder, enger, beitemarker, gror til, og gårder legges ned. Norge kan pr i dag kun «brødfø» 1/3 av befolkningen. Klimaendringer er ikke med i dette regnestykket, at ekstremvær kommer til å forårsake flere på flukt, samt at ustabile værforhold vil gi uforutsigbare avlinger.

Fattigdom er en konsekvens av rikdom. Problemet er at makten er på feil hender, sier Caparrós. Dette er heller ingen nyhet. År for år øker forskjellene kraftig, ulikheter, kløfter og gliper. Noen mener at verden og vi er utsatt for ei lederkrise. Jeg er enig, og har rett til å stemme, men ingen å stemme på. Når det regner på dagens prester, drypper det ikke på alle. Å avgi mer makt til store konsern eller tro på stormakter som vil knuse og bekjempe, fører oss garantert galt av sted.

Vil kvinner selge kroppen sin?

- dersom de på andre måter, er gitt full mulighet til å dekke sine daglige nødvendige behov

- dersom de har tilgang til en trygg bolig hvor de kan trives

- dersom de gis full mulighet til å utvikle sine kvaliteter ved utdannelse, til beste for dem selv og samfunnet.

- dersom de gis full valgmulighet til å utnytte sine evner og egenkapasitet i annet lønnet arbeid

- dersom samfunnet ivaretar de menneskelige ressurser og gir uforbeholden hjelp til rusavhengige

- dersom alle mennesker sikres økonomisk forutsigbarhet, slik at uønskede elementer som trafficking og voldelig kvinneundertrykking kan få en ende

- dersom liv settes høyere enn død, og vårt lands rikdom kanaliseres til de nødlidende som trenger vår hjelp, framfor å bombe deres land.

- dersom vi kommer dit at fattigdom og usikre framtidsutsikter erstattes av optimisme og et samfunn i utvikling

Nei, da vil ikke kvinnene selge kroppen sin!

De som går på strøket er igjen offer for ildfulle politiske diskusjoner før kvinnedagen. Bordeller og helsekontroll er nye temaer i tillegg til den omdiskuterte sexkjøpsloven. Gode intensjoner om å bedre de prostituertes situasjon til tross, blir det ikke mye annet enn å male en vissen plante grønn uten å trekke opp den råtne rota.

Det er storkapitalen som rår, det er griskhet og kynisme som preger vårt samfunn og får lov til å utvikle seg uten videre motstand. Det er der støtet må settes inn om vi ønsker å hjelpe de som har blitt tvunget til det mest nedrige levebrød.

NKPs Kvinneutvalg, Birgit Skjæret

Tenk etter:

FEMINISME

Aleksandra Kollontaj

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872 – 1952) var russisk politiker, diplomat, kvinneforkjemper og forfatter av både sakprosa og skjønnlitteratur. Hun spilte en viktig rolle under bolsjevikenes maktovertakelse i Russland 1917 og de første årene etterpå.
Mellom 1922 og 1945 var hun ambassadør i Norge, Mexico og Sverige. Hennes ideer og forfatterskap kom til å spille en stor rolle for kvinnebevegelsen i 1970-årene.

Kvinnene kunne først frigjøres når de deltok fullt ut i arbeids- og samfunnsliv, mente Kollontaj. Dette synet delte hun med Clara Zetkin. Men der Zetkin forutsatte at kvinner kunne klare både husarbeid og arbeidsliv, gikk Kollontaj inn for at familien og privat husarbeid skulle oppløses og overtas av kollektive tilbud. Da ville det private omdannes til samfunnsmessig arbeid, som ville komme hele arbeiderklassen til gode.

Til frigjøringen av kvinnene hørte også et fritt kjærlighetsliv, uavhengig av ekteskap og husarbeid, som hun mente ødela kvinnenes utviklingsmuligheter. Tanker som dette ble ikke akseptert i den samtidige, sosialistiske kvinnebevegelsen, men hadde røtter tilbake til den utopiske sosialismen fra tidlig 1800-tall. Kollontaj var sterkt kritisk til den borgerlige kvinnerettsbevegelsen, både i Russland og ellers i Europa. Etter hennes syn var det umulig å frigjøre kvinnene uten en sosialistisk revolusjon.

Etter februarrevolusjonen i 1917 vendte Kollontai tilbake til Russland. Hun gikk inn i bolsjevikenes sentralkomité, og etter maktovertakelsen i oktober ble hun folkekommissær (minister) for sosiale saker, det første kvinnelige regjeringsmedlem i moderne tid. I 1918 holdt partiet en all-russisk kvinnekonferanse. Konferansen vedtok et program om likestilling og bedring av kvinners stilling i samfunnet. Året etter ble Kollontaj leder for Zjenotdel, som arbeidet for å sette dette ut i livet. I 1920 ble Det internasjonale kvinnesekretariatet dannet som en avdeling i Kominterns eksekutivkomité. Clara Zetkin var sekretær, Aleksandra Kollontaj visesekretær.

I 1911 deltok hun på de første internasjonale kvinnekongressene i Stuttgart og i København. I sine taler la hun fram sitt syn på kvinnebevegelsen hvor hun satte en skarp grense mellom borgerskapets og arbeiderklassens holdning til kvinnenes stilling i samfunnet. I en artikkel «Kvinnedagen» i 1913 i avisen Pravda kommer dette synet klart fram. Hun spør direkte: Hva vil feministene? Og svarer: De samme fordeler og rettigheter og den samme makten som deres menn, fedre og brødre nå har i det kapitalistiske samfunnet. Og hva prøver arbeiderkvinnen å oppnå? Avskaffelse av alle fordeler. Det er det samme for henne hvem som har makten – menn eller kvinner. For henne er det nødvendig å få lettet sin stilling som kvinne og arbeider. Og man må ikke glemme at hun ikke bare er arbeider og borger, men også mor! Og som mor krever hun særlig beskyttelse fra staten og samfunnets side.

Feministene prøver å oppnå politiske rettigheter, men for dem er dette bare et middel til å få bedre fortfeste i den verden som er bygd på utbytting av det arbeidende folk. For arbeiderkvinnene er dette bare et trinn på veien til den arbeidets verden de har lengtet inn i.

Arbeiderkvinnene og de borgerlige feministene hadde for lengst gått hver sin vei!

Det er en misforståelse når skribenter på «venstresiden» tar Kollontaj til inntekt for feminismen. Hun var en revolusjonær klassekjemper. Hun var kommunist.