Russerskrekk og folkeskikk

■ Russerskrekken er en permanent faktor i norsk og vestlig politikk.

Stein Ørnhøi
De siste ukene har vi gjennomlevd tre nasjonale merkedager. Det begynte med 9. april, så 8. mai, før det hele ble rundet av med 17. mai. I år hadde alle disse tre dagene en ekkel undertone. Det handlet om russerne som kanskje kommer og tar oss. Derfor må Forsvaret ha mer penger.

De som skremmer med Russland og roper på mer penger til Forsvaret, er de samme faglige og politiske miljøene som likte at USA invaderte Irak, og som aktivt støttet invasjonen i Afghanistan. Selveste Jens Stoltenberg ville delta for å bygge et nytt Afghanistan. Deltok gjorde vi. Og et nytt Afghanistan ble det. Mens krigen i Irak også fortsetter og for lengst har spredt seg til Syria. Og vi og våre venner deltar fortsatt. Det drepes og slippes bomber. Millioner er på flukt.

I mellomtiden har vi vært i Libya og gjennomført en vellykket bombing som har ført til full oppløsning i landet. Kaoset i Libya har brakt nabolandet Mali til randen av sammenbrudd. Og da har jeg ikke nevnt Egypt, eller at droner dreper i Jemen. Bare uredelige folkerettsjurister påstår at USA og NATO har holdt sine herjinger innenfor folkerettens rammer.

Det norske Forsvaret har altså brukt milliarder på å sette fyr på store deler av den muslimske verden. Så nå må de ha mer penger. De som krever mer penger, er de samme som også har investert vekk titalls milliarder i fregatter og amerikanske jagerfly. Nå mangler vi penger til å drifte de samme investeringene. Det blir som han som alltid hadde bilen stående i garasjen fordi han ikke hadde råd til bensin og førerkort. Men bil hadde han.

Men nå gjelder det Russland. De er blitt farlige igjen. Det vises til borgerkrigen i Ukraina. Her bryter Russland og Putin folkeretten så det suser. Det er ingen tvil om formalitetene i så måte, selv om jeg i begrenset grad lot meg skremme av at de gjennomførte en folkeavstemning på Krim i strid med ønsket til de som styrte i Kiev. Men Børge Brende ble skremt, sa han, selv om en ikke behøver mer enn sersjantkurs for å forstå at det ble skapt en farlig situasjon da det ble sådd tvil om Russlands rett til den mer enn to hundre år gamle flåtebasen i Sevastopol på Krim.Ukraina er en tragedie. Landets egne politikere må ta sin store del av skylda. At Putin og Russland foretrekker kaos i Ukraina framfor ukrainsk NATO-medlemskap, begriper nok de fleste. Vi i vest ga og gir vårt rikelige bidrag til kaoset. Vi lot Ukraina snakke om NATO-medlem­skap. Medlemskap betyr amerikanske tropper på Russlands sørgrense. Og da demonstrasjonene på Maidan-plassen oppsto, strømmet det til med vestlige politikere som bidro til å skjerpe motsetningene.

Russland er ingen trussel mot Norge eller den vestlige verden. Men Russland kan bli en trussel mot naboland med russiske minoriteter, naboland som har vært en del av det store Russland, enten det har vært Katarina den store eller Stalin som har styrt. Russisk utenrikspolitikk styres ikke av ideologi. Russland styres av sin egen historie. Unntaket var under vår favorittrusser Boris Jeltsin, da Russland ikke ble styrt i det hele tatt. Hvis vi ikke skjønner dette, blir det krig.
Russlands forståelse av andre verdenskrig er annerledes enn vår, og også noe nærmere den historiske «sannhet». USA og Roosevelts rolle bør ingen tvile på. Men Stalins femårsplaner betydde mer enn Churchills taler og Storbritannias militære bidrag; selv om Churchills alkoholkonsum og kynisme hadde stalinistiske dimensjoner. Hans kamp under andre verdenskrig var ikke en kamp for frihet. Tvert imot. Han førte krig for å redde det britiske imperium. Riktignok er imperialismen en europeisk «verdi». Men den er ikke min. Stalins femårsplaner derimot gjorde Russlands panserarmeer mulig. De knuste Hitler. Det vet enhver russer.

Derfor er det dobbelt tragisk at vi boikottet Russlands markering av seieren over Nazi-Tyskland på Den Røde Plass den 9. mai. Med mulig unntak for Kina har ingen land noen gang i menneskehetens historie mistet så mange i krig som Sovjet gjorde. De fleste var sivile etniske russere. Til og med på norsk jord drepte tyskerne flere russere enn nordmenn. Det er ille at stortingspresidenten buer når Russlands nasjonalsang blir spilt. Verre er det å ikke å vise respekt for et annet lands historie. Om det skyldes mangel på folkeskikk eller mangel på historisk kunnskap, vet jeg ikke. Men farlig er det. Og Putin vet å utnytte det. Det er slikt det kan bli krig av.

Russerskrekken er en permanent faktor i norsk og vestlig politikk. Til Norge kom den med Oscar I. Han ville at Sverige og Norge skulle delta i Krim-krigen til støtte for England og Frankrike. Men da sa stattholder Severin Løvenskiold nei. Han minte svenskene om vi ikke hadde noe uoppgjort med vår nabo Russland. Hvis svenskene ville ha revansj for tapet av Finland og Karl XII sitt nederlag ved Poltava, fikk de ikke norsk hjelp. Men propagandaen mot Russland var enorm i begge landene. Og den nedfelte seg også i deler av det norske borgerskapet. Siden har den vært der. Trist. Og farlig. Og nå må forsvaret igjen ha mer penger. Jeg tror ikke vi bør ha flere våpen før vi blir enige om hvilken vei vi skal rette kanonene.
Vi har stelt i stand nok nå.