Usmakelig av stortingspresidenten
-
Soldatene vender hjem fra frigjøringen av Finnmark -
9. april, kl. 9.00 - NRK viser minnemarkeringen på Akershus festning i forbindelse med 75-årsdagen for invasjonen av Norge. Jeg benker meg foran TV-en.
Svetlana Jakobsen, Tromsø
Som for mange russere har jeg fått minner om krigen overlevert direkte fra min familie: fra bestefar som kjempet ved fronten, bestemor som satt igjen i Moskva med to barn og skulle holde liv i dem under bombingen og sulten, min mor, bare 11 år gammel, men likevel nødt til å jobbe dag og natt på fabrikk for å få rett til arbeiderrasjoneringskort som ga litt større rasjon, en onkel som døde etter at han kom tilbake fra tysk fangenskap. Mange sitter igjen med sorg og minner om sine kjære som ble drept. Dette var vår felles skjebne, og minner om krigens grusomheter lever i nesten hver familie i Russland. Derfor er det lett for meg å forstå dere nordmenn når dere minnes okkupasjonen.
Jeg sitter foran skjermen og hører på historiker Moland. Han forteller om lynangrep, overrumpling, overfallet fra verdens mektigste krigsmakt. 9. april 1940 «våknet mennesker til sjokktilstand». Slik var det også for folket i Russland 22. juni 1941.
Så kommer stortingspresident Thommessen på skjermen. Han holder tale. Alt det han sier vekker gjenklang i mitt hjerte: han snakker om nordmenns modige kamp mot nazistene, deres offervilje. Og virkelig, vi skal bevare minnet om de som ofret sine liv for vår frihet.
Plutselig sier stortingspresidenten noe som setter en klump i halsen på meg: han advarer mot Russland som «er villig til å forandre Europas grenser ved bruk av militærmakt» (?!) og viser til at Norge «står i skjebnefellesskap med det øvrige Europa».
Det var uverdig av stortingspresidenten å bruke denne høytidelige anledningen til å hisse opp stemningen mot Russland. «… Villig til å forandre grenser med militærmakt»? Det er rart å høre slike beskyldninger (som er forresten bare påstander) fra norske myndigheter når Norge selv har vært med på å endre grenser i Europa (bombingen av Serbia) i strid med Helsinki-erklæringen av 1975 som fastslå ikke-innblanding i andre lands anliggender og etterkrigsgrensenes ukrenkelighet. Paralleller mellom Kosovo og Krim er iøynefallende bortsett fra at Russland ikke har bombet og heller ikke drept noen.
Eller la oss ta begivenhetene i Jemen. Opprør i landet, presidenten rømmer, naboen starter bombing og krigshandlinger til støtte for presidenten. Er det noen protester fra vestlige land? Ikke et fnugg. Tvert imot, USA sender våpen til Saudi-Arabia. Ifølge den samme logikken burde Russland ha gått inn i Ukraina for ett år siden. Russland er sitt store ansvar bevist og oppfører seg meget behersket, så ulik den amerikanske cowboyen som skyter fra hofta og som forresten ikke har opplevd sitt hjem ødelagt og sine barn drept av bomber. Sant nok, Kiev har hele tiden påstått at Russland er involvert – det er deres måte å samle sin befolkning mot «en ytre fiende» og få støtte fra Vesten. Men ingen har klart å bevise at russiske styrker er involvert i kampene.
Stortingspresidenten snakker om «skjebnefellesskap med det øvrige Europa» og trekker på denne måten en skillelinje (frontlinje?) mellom «oss» og «dem der ute» (nabolandet). Er det klokt? Argumentasjonen om at Norge må stå sammen med sine allierte har vært mye brukt, også for å begrunne at Norge ikke deltar under feiringen i Moskva. Dette minner om «gjengmentalitet». En gjeng har alltid en leder som er toneangivende. De andre kan bli utsatt for gruppepress. De gjør sitt ytterste for å bevise sin lojalitet. En gjeng står sammen utad og trakasserer de som ikke er med.
Men noen i den vestlige «gjengen» tør gå imot strømmen. Nylig ble Tsjekkias president Zeman skikkelig irritert fordi den amerikanske ambassadøren hadde kritisert ham offentlig for hans planer om å dra til Moskva. Hva skal Tsjekkia med sin suverenitet hvis presidenten ikke kan legge sine reiseplaner uten diktat fra «gjenglederen»?
Noen prøver å gjøre et poeng av at det ikke var Russland som tok de største tapene, men Hviterussland, de baltiske stater og Ukraina (Frank-Bakke Jensen, Nordlys 10. april). Dette er enten uvitenhet (av typen 1. ukrainske front - det var ukrainere det) eller et ønske om å omskrive historien. Slike skillelinjer fantes ikke i Sovjetunionen, det var ett land! Men jeg vil minne om at Stalingrad, som var vendepunktet i 2. verdenskrig, ligger ved Volga dypt inne i Russland.
For to år siden var jeg i Moskva, akkurat rundt 9. mai. En av sentrale TV-kanaler viste da et program om motstanden i Øst-Finnmark, laget av russiske journalister som hadde vært spesielt over grensen for å samle materialer. Jeg og mannen min som er norsk, ble veldig rørt over at her, så langt borte fra Finnmark, sender de over det veldige landet et program om norske krigshelter.
Det er akkurat dette: Russland setter pris på alle bidragene til vår felles seier. Derfor ville man gjerne se i Moskva på denne viktige dagen representanter for de landene våre sønner og døtre ga sine liv for vår felles seier. Dette skulle være en anledning for å hedre dem i felleskap og huske at vi den gang sto skulder ved skulder. Dette kunne være særlig viktig nå, når spenningen i Europa øker. Det var uklokt å avslå invitasjonen!
-
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus