For det handler om moderne geopolitikk

Da USA’s CIA og 30-40 andre ’intelligence agencies’, like mange britiske ’Secret Intelligence Services’ pluss ‘Military Intelligence section’, og for den saks skyld det norske forsvarets etterretningstjeneste, den såkalte E-tjenesten og Politiets overvåkingstjeneste POT, så seg i speilet under den kalde krigen, så de sovjetiske GRU og KGB.Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes idag.

I sin årlige tale i Oslo Militære Samfund uttrykker E-sjef generalløytnant Kjell Grandhagen dyp bekymring, ikke bare for potensielle islamske terrorister, men også for kinesisk og russisk cyber-terror mot Norge, med både politisk, militær og industrispionasje. Dette er ynkelig sutring og barnslig furtenhet fordi vi liksom ikke får lov til å drive med den slags uten å møte gjengjeld.

■ Geopolitisk verdensherredømme
For det er vel ingen som tror at Vesten og Nato ikke gjør akkurat det samme med Norge som erfaren utkikspost mot dagens Russland og Kina. Når generalløytnant Grandhagen ser seg i speilet, ser han sin kollega i russisk e-tjeneste. Og som profesjonelle aktører i dette 007-spillet, tar de nok hverandre i handa og gliser bredt i skjegget. For de vet også at det de deretter går ut med til sine landsmenn, blir en viktig faktor for all våpenproduksjon og militær opprusting. ’Det militær-industrielle konseptet’ kalte Dwight Eisenhower det på 1950-tallet.

Først ut er selvfølgelig de politiske myndighetene, særlig når de representerer borgerskapet, men Europas sosialdemokrater har ikke vært særlig mindre lydige disipler i den ideologiske og økonomiske krigen om geopolitisk verdensherredømme. For det er det dette handler om.

Og det beste eksemplet på dette broderlige samarbeidet mellom borgerskap og sosialdemokrati, er tydelig demonstrert i den identiske tankegangen hos Nato-sjef Stoltenberg og utenriksminister Brende, tett fulgt opp av forsvarsminister Eriksen Søreide, i forholdet til Russland i striden om Ukraina og Nato’s provoserende bevegelser østover i gammelt Sovjet-land.

■ Kald krig-reprise
I disse konstellasjonene ligger det uante muligheter for gjenopptakelse av kald krig, og vi får bare notere oss at generalløytnant Gradhagen i E-tjenesten og Benedicte Bjørnland i Politiets sikkerhetstjeneste PST gjør jobben sin ifølge de politiske instrukser som foreligger. Ingen har uttrykt dette klarere enn nettopp utenriksministeren, forsvarsministeren og statsministeren.

Det begynner med utenriksminister Børge Brendes uforbeholdne tilslutning til Vestens fordeling av skyld og ansvar i konflikten Russland-Ukraina. Han ser ingen svakhet ved at det for første gang siden verdenskrigen, og etter et regulært kupp, er blitt etablert en borgerlig regjering der et fascistisk parti inngår, og at dette partiet anerkjennes av regjeringene i USA og EU.

Riktig nok skjedde det i Chile i 1973, også da med full støtte fra USA, men også det er lenge, lenge siden. I mellomtiden har verden faktisk og stort sett vært opptatt av å fordømme slike regimer der militær brunfarge har tvunget demokratiene i kne.

Og det betyr f.eks. heller ikke noe at Ukrainas innenriksminister Arsen Avakov har oppnevnt visekommandanten til nazi-militsen Azov-bataljonen, Vadim Troyan, til politisjef i Kiev.

Så lite betyr disse forholdene i Ukraina for Høyre-Frp-regjeringen at da FN i fjor høst vedtok en uttalelse som fordømmer forherligelse av nazisme, nynazisme og annen oppmuntring til rasisme og fremmedhat, med adresse til Ukraina, avholdt Norge seg fra å stemme. Årsak? USA , Canada og – nettopp Ukraina, stemte imot uttalelsen!

I Kiev og store deler av Vest-Ukraina opererer voldelige militser knyttet til det fascistiske Svoboda og ekstremistbevegelsen ’Høyre Sektor’ uten at det faller Europas regjeringer særlig tungt for brystet. Når det gjelder USA og den norske regjeringen, er disse langt mer forutsigbare i geopolitiske spørsmål der USA har en eller annen økonomisk, politisk eller militær agenda, og Børge Brende føyer seg inn i en lang rekke norske utenriksministre som i slike spørsmål opererer som USA’s forlengede arm.

Men et lands utenriksdepartement handler aldri utenfor den samlede regjeringens politiske dagsorden. Så neste mann ut var forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som med et iskaldt gufs fra kald krig uttalte til Amerikanske CCN at ”… forholdet til Russland aldri blir det samme etter krigen i Ukraina”.
Mens forholdet til USA etter Vietnam, Irak og femti andre brutale overfall på stater rundt om på kloden i tiden etter siste verdenskrig, bare blir bedre og bedre.

Akkurat der er hun også praktfullt samstemt med USA’s utenriksminister som satte Russland skikkelig på plass med at ”… man rett og slett ikke invaderer et annet land under løgnaktige påskudd for å fremme egne interesser”!

■ Et demokratisk og vestvendt samfunn?
Heller ikke forsvarsdepartementet er en uavhengig etat i en regjering, men gir til enhver tid uttrykk for den samlede regjeringens syn. Derfor ble det tredje utspillet i det som nå handler om Norges forhold til Russland, at statsministeren selv entret banen og proklamerer med verdensherskerens selvfølgelige arroganse at hun krever endring i Russland og at ”… dersom samarbeidet skal komme tilbake til situasjonen før Ukraina, så må vi se at Russland igjen går mot å være et demokratisk, vestvendt samfunn”.
Russland og Putin har altså to store oppgaver foran seg. Man må bli demokratisk, og man må vende seg vestover. Dette med demokrati kan man jo alltid diskutere – om det er særlig mindre demokratisk å trakassere og provosere med militære aksjoner og støtte til dissidenter og opprørere slik Russland gjør det i nabolandet Ukraina, enn å angripe land som Irak og Libya med full militær slagkraft, eller f.eks. å ’bombe et annet land tilbake til steinalderen’ slik USA’s praksis har vært siden siste verdenskrig.

Men ’vende seg vestover’? Hva mener statsminister Solberg med det? Er det et forsøk på å nekte den suverene staten Russland retten til å vende seg hvor som helst de måtte ønske det? F.eks. danne et slags ”EØU” – ’Den eurasiske økonomiske union’ som er en planlagt økonomisk union mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan. En union som legger opp til tettere økonomisk integrasjon og samordning, med fellesmarked og fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft mellom medlemsstatene. Armenia, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan har også ytret ønske om å slutte seg til en slik union. Virker noe kjent, ikke sant?

■ Konkurrerende valutaer
Når vi erindrer at den etter Golfkrigen relativt fredede Saddam Hussein plutselig sto for fall da han foreslo en panarabisk valuta som motvekt mot euro og dollar, og at skjebnen til Muammar Gaddafi med ett var beseglet da han foreslo det samme – en panafrikansk valuta i Den afrikanske unionens navn, forstår vi kanskje bedre den aggressive og krigerske holdningen til et Russland som er i ferd med å skape en østeuropeisk union, et økonomisk samarbeid som kanskje også etablerer en felles valuta som etter dagens situasjon risikerer å bli langt sterkere enn både dollar og euro, et ØEU som slett ikke er vestvendt, men østvendt mot gigantene Kina og India. Og som sannsynligvis kommer USA og EU i forkjøpet om framtidige globale allianser og handelsavtaler, der vi heller ikke skal glemme at land som Brasil og Sør-Afrika er sterkt inne i bildet gjennom det såkalte BRIKS som foreløpig ’bare’ er et handelssamarbeid.

Ingen må tro at USA og EU er blinde for denne utviklingen og at de ikke ser farer for sammenbrudd i hele den ideologiske kapitalismen. Den politiske kapitalismen vil nok ennå i lang tid kunne forsvares og styrkes gjennom den enorme militære slagkraften til Nato, noe organisasjonen helt siden slutten av 1990-tallet forberedte seg på gjennom konseptet ’Nye Nato’ med ’out of area’ som strategi, men den økonomiske kapitalismens kriser og sammenbruddet som gang på gang rammer hele den vestlige økonomien, kan man ikke skyte eller bombe seg ut av.

■ Fra imperialistisk verdenskrig til revolusjonær borgerkrig
Derfor handler vestlig geopolitikk ikke lenger bare om ressurser som olje, mineraler, vann og ren luft, men om globalt økonomisk herredømme. Berlins og Brussels knugende grep om kreditter og gjeld, er det beste eksempel på kapitalismens nådeløse diktatur. Og det er heller ikke slik at den som vinner denne krigen, er seierherre – innenfor rammene av økonomisk kapitalisme spiller det ingen rolle hvem som seirer og hersker. For de store arbeidermasser, arbeidsløse og fattige er det faktisk ett fett hvem som sitter på pengebingen. Det må snarere bli slik den første verdenskrigen ga oss et eksempel på – etter at de imperialistiske krigsherrene hadde utmattet hverandre, var det folket – arbeiderne, bøndene og soldatene, som gjennom å vende den imperialistiske verdenskrigen om til en borgerkrig, kunne stå fram med et helt nytt samfunnssystem og skape den første sosialistiske republikken i Øst-Europa.

Araberstatene og Afrika med Den afrikanske unionen hadde ikke militær styrke nok til å forsvare sine trusler om deltakelse i den globale monopolkapitalsimen. Det har imidlertid BRIKS med giganter som Kina og Russland i spissen. I lys av denne situasjonen blir det lettere å forstå Nato’s ekspansjon østover i Europa og USA’s endring av fokus fra Midt-Østen til fjerne Østen med Kina som mål. I vår geopolitiske verden er det tydeligere enn noensinne at USA og Kina er naboland, og at grensen mellom de to landene heter Stillehavet.

■ Den geopolitiske krigen er en imperialistisk krig
Og det blir lettere å forstå de sterke konsolideringene som skjer i Vesten med grensesprengende handelsavtaler som TTIP og TISA, men det er viktig også å forstå at dette ikke er en krig mellom ideologier, men mellom ’enklaver’ innenfor den imperialistiske monopolkapitalismen der land som Russland og Kina sammen med de øvrige BRIKS-landene framstår som fullblods kapitalisttravere. Dette er en kamp på liv og død mellom tyver om revir og herredømme på det internasjonale kapitalmarkedet der alt handler om økonomisk makt, og der småkryp som Saddam Hussein og Muammar Gaddafi blir knust som lus om de ypper seg på vegne av sine avkreftede og kuede kontinenter.

Så langt i menneskets historie finnes ingen diktator eller eneveldig hersker verre enn monopolkapitalen. Alle tidligere produksjons-, handels- og finanssystemer har vært verktøy i hendene på mennesker – konger, paver, fabrikkeiere, handelshus og finansfyrster. Monopolkapitalismen har snudd dette forholdet på hodet og gjort mennesker, folk og nasjoner til verktøy for seg. Monopolkapitalismen er følelsesløs og helt konsekvent i sitt nådeløse krav om vekst og profitt, den er blitt et monstersystem som med en ukontrollerbar dødens logikk raser mot et mål som kan bli hele denne jordas ødeleggelse. For med sin mangel på evne til å forutse sin egen og klodens utslettelse, er monopolkapitalismen også klodens verste fiende fordi dens eneste selvoppholdelsesdrift er nettopp vekst og profitt.

■ Arbeiderklassen som siste skanse
Dårlige odds for jorda og menneskeheten? Og alt annet liv på denne vakre planeten? Ja, det må nok innrømmes at oddsene ikke er de aller beste, men noen er der. Monopolkapitalismen har ingen kraft i seg til å stoppe på kanten av stupet, og det er ingen miljøbevegelse som kan stoppe avskoging eller oljeselskapenes marsj mot iskant og polområder; ingen Amnesty International, Røde Kors eller FN kan hindre urettferdighet, forsvare menneskerettighetene eller stoppe de imperialistiske krigene; for alle er de organisasjoner med føtter og røtter i det samme globale borgerskapet som også er den nødvendige basis for monopolkapitalismen.

Men menneskeheten har én ubrukt ressurs og kraft, og den ligger i alle lands arbeiderklasser. Når denne kraften fra land i den fattige verden går sammen med de enorme ressursene hos arbeiderklassen i den rike industriverden, kan den motstanden mobiliseres som klarer å stoppe monopolkapitalismens marsj mot stupet. For den internasjonale arbeiderklassen er den eneste som ikke deltar i og nyter godt av monopolkapitalismens herjinger, og arbeiderklassen er de eneste som kontinuerlig betaler regningene for disse herjingene.

Forfatter: Per Andreas Kvaseth