1–0 til Castro

■    Den siste uviklingen har vært positiv for Cuba, svært positiv.
■    De fem heltene er nå alle sammen oppegående og frigitt fra amerikanske fengsler. Jeg vil benytte anledningen til å takke for det felles humanitære arbeidet av venstresidens organisasjoner, som sammen med Cubaforeningens medlemmer har bidratt til det kontinuerlige presset fra hele verden som har vært nødvendig for resultatet.  

Terje Enger
Cubaforeningen i Norge
Nå vil det bli opprettet ambassader både på Cuba og i USA. I begge land med tilhørende muligheter for diplomatiske løsninger og konstruktive kontakter. Jeg vil uten forbehold gratulere Cuba, landets myndigheter og diplomati med resultatet og seieren. 1-0 til Castro.

Men det er også verdt å merke seg at samtidig som den gledelige nyheten ble spredt i alle verdens media, sørget USA for at FN ikke fikk utbetale lønn og dekke utgifter for Cubas ebola-brigade i Vest-Afrika. Blokaden, obstruksjonene og undergraving av det cubanske samfunnet er ikke opphevet. Tvert imot kan man si, det er bare å se til Venezuela for å se hvilke ulovlige og uakseptable virkemidler USA fortsatt bruker overfor land der de ikke liker politikken, selv om de har det flerpartisystemet og regelmessige valgene som de kritiserer Cuba for ikke å ha.

USAs historikk i Latin-Amerika er av gammelt merke, den er skremmende, og ikke forenlig med landets påståtte verdier. Jeg minner om Chile og mordet på presidenten Salvador Allende 11.09 faktisk! i 1974, militærkuppet av Augusto Pinochet, utdannet på ”diktatorskolen” i USA og veiledet av CIA. Mellom-Amerika politikken med ”Contras” og kampen mot sandinistene og alt annet av vold og innblanding der er godt beskrevet og dokumentert av Vegard Bye i boka ”Forbuden fred”. Et nyere eksempel derfra er Honduras som valgte en ganske borgerlig president som trodde han kunne samarbeide med ALBA og derved knytte deler av handelen til Venezuela og Cuba. Det var ”feil” politikk og ble raskt byttet ut med et farlig styre hvor opposisjon er forbudt og bakbundne fagforeningsaktivister med nakkeskudd blir funnet på søplefyllingene. Det er til gjengjeld ”riktig” politikk og USA anerkjenner da regjeringen.  Det er tre viktige fellesnevnere i denne konflikten og det er USA, ALBA og Cuba.

USA har systematisk forsøkt å overta makt, innflytelse og utbytting av store deler av Latin-Amerika siden frigjøringskriger og vanstyre fra Europeiske makter, særlig Spania, svekket koloniene samtidig som det nære USA vokste seg sterkere økonomisk og militært. Denne politikken har de aldri gitt opp, og de har gang på gang vist at de er villig til å bruke de midler som de selv finner for godt. Noen av oss begynner å kjenne igjen metodene fra de siste ca. 60 -70 årene.
Guatemala 1954, Cuba og Uruguay i 60 årene, Chile og El Salvador i 70 årene, Nicaragua og Grenada i 80 årene, Panama og Venezuela i 90 årene og i vårt århundre; Venezuela (igjen), Haiti og Bolivia. Felles for alle er undergraving, opplæring og finansiering av ”opposisjonelle grupper” og et militært eller paramilitært voldsapparat.
 
ALBA er USAs (og EUs) aller største mareritt, Men det er noe så gledelig som en handels og integrerings organisasjon som tar utgangspunkt i medlemslandenes behov og bytteforhold uavhengig av verdensmarkedet. Ingen transaksjoner gjennomføres uten at begge eller alle parter ser seg tjent med det. Fordi ALBA er et venstresideprosjekt har det blitt brukt til omfattende fattigdomsbekjempelse, alfabetisering og helsetiltak i medlemslandene. Dette prosjektet svekker alvorlig multinasjonal kapitalisme og ideen om frihandelens velsignelser. Derfor er bl. a. frihandelsforhandlinger med Colombia så utrolig malplassert akkurat nå.

Cuba er eksempelet som viser at en annen verden er mulig og derfor en trussel mot USAs hegemoni. Etter hvert som latinamerikanske politikere frigjorde seg fra den liberalistiske tvangstrøya så de til Cuba, og senere Venezuela, for inspirasjon. De har da også 56 års erfaring i undergraving, boikott og militære intervensjoner.
”De regjeringer som USA støtter, blir sittende, de andre faller” er et postulat fra denne delen av verden.

Så hvorfor rakker jeg ned på USAs politiske historie i gledens stund?
Jo, for det første har landet aldri bedt om unnskyldning eller betalt erstatninger til de land og folk de har forgrepet seg på.
For det andre viser eksemplene at man aldri kan stole på USA.


Cubaforeningen har i flere år hevdet at den, bokstavelig talt, fordømte blokaden, først ville bli hevet når det var USA som trengte det. Der mener jeg vi er nå. Takket være visjonære og revolusjonære ledere i Latin-Amerika, spesielt Fidel Castro og Hugo Chavez, ble nye handelsveier og finansieringsformer etablert. ALBA ble den nye integreringens mor og hun viste seg fruktbar. USA mistet gradvis innflytelse selv over sine mest trofaste klientstater, og når den latinamerikanske og karibiske samarbeidsorganisasjonen CELAC ble stiftet var ikke engang USA invitert. OAS, Organisasjonen av Amerikanske Stater som USA har dominert og styrt som sin egen, er spilt over vantet og livløs.
I dag, er USAs verste mareritt i ferd med å manifestere seg: Nemlig CCF China – CELAC Forum. 30 av de 33 medlemsstatene har meldt at de deltar på åpningen. Presidentene Nicolas Maduro og Rafael Correa statsministrene Perry Christie og Luis Guillermo Solis vil være der i tillegg til 20 utenriksministere og andre ministere for handel industri og turisme. Cubas delegasjon ledes av Rodrigo Malmierca, minister for utenrikshandel og investeringer og viseutenriksminister Abelardo Moreno.

■    Hva skal de gjøre?
De skal utarbeide en ny plattform, et nytt startpunkt, for nye muligheter og felles promotering av Kina – Latin-Amerika - Caribbean Strategiske Partnerskap. Det kinesiske UDs representant Zhu Qinggiao la spesiell vekt på å ønske Venezuelas interesse velkommen som et av de større land i regionen og som allerede utvikler et kommersielt samarbeid med Kina i transport og energisektoren. Det ble også klarlagt at 12 av landene som ikke har diplomatiske forbindelser med Kina skal ha tilgang til partnerskapets samarbeidsfond, som allerede er opprettet. Hvis dette blir en suksess er USAs hegemoni i Latin-Amerika parkert, og USA trenger å oppheve blokaden. 2-0 til Castro.
USA må da forhandle fram en fredsavtale (etter Grisebukta), med den suverene staten Cuba.
Tilbakelevere den okkuperte Guantanamo basen, fjerne Cuba fra sin selvbestaltede liste over land som sponser terror og betale skadeerstatning for blokaden virkninger. 3–0 til Castro.