På tide med «time out» forplanlagt kobbergruve i Kvalsund

■    Selv om det skulle skje på bekostning av natur, miljø og lokale næringer, vil Høyre-Frp-regjeringen hurtig i gang med å utvinne mineraler i nord. Argumentet er «lokale ringvirkninger, og sårt tiltrengte arbeidsplasser».

I følge regjeringsrapporten «Framtid i nord» (2014) risikerer gruve- og bergverksdrift å fortrenge lokale næringer som fiskeri og reindrift. Selv unnlater næringsstatsråd Mæland i Nærings og fiskeridepartementet (NFD) å svare på spørsmålet om det foreligger en næringskonflikt i forbindelse med «gruveselskapet» Nussir ASAs planlagte kobbergruve i Kvalsund i Vest-Finnmark (NRK 07.10.14).

Kvalsund kommune godkjente i 2012 en reguleringsplan for gruvedriften, uten å stille betingelser for arbeidsplasser og skatteinntekter.

I mars 2014 godkjente så statsråd Jan Tore Sanner (Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD)), den endelige reguleringsplanen. Statsråden vurderte at miljøhensyn var forsvarlig ivaretatt, og betraktet innsigelsene fra reindriftsnæringen som lite tungtveiende.

På forhånd hadde næringsminister Monica Mæland i en pressemelding uttalt at hennes departement ikke hadde innvendinger mot planen:

- Vi har i dag god nok kunnskap til å kunne konkludere med at sjødeponi i Repparfjorden ikke vil ha uakseptable negative konsekvenser for sjømatnæringen. Både mattryggheten og gyteplasser i fjorden er tilstrekkelig ivaretatt gjennom reguleringsplanen.

Nussir-direktør Øystein Rushfeldt jublet takknemlig. Nå gjensto bare en utslippstillatelse fra Miljødirektoratet, så ville «sysselsetting og vekst i lokalsamfunnet» være i boks.

Sanners godkjenning ble imidlertid møtt med betydelige protester og innsigelser fra lokale næringsutøvere, fjordfiskere, reindrift og naturvernere.
    Sametinget og reindriften reagerte på at Sanner hadde overkjørt ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter.

Jussprofessor Øyvind Ravna ved Universitetet i Tromsø registrerte at departementet overså reindriften som har kalvings- og beiteområder i det planlagte gruveområdet. ILO-konvensjon 169 slår fast at urfolk skal konsulteres når det overveies å innføre lovgivning eller tiltak som kan få direkte betydning for dem. Professoren konkluderer med at Sanners godkjenning må være i strid med folkeretten.
Også Sametingets saksordfører for behandling av mineralvirksomhet i samiske områder, Christina Henriksen i Norske Samers Riksforbund (NSR) reagerer. Hun mener at statsråd Mæland viser liten respekt for de som henter levebrødet sitt fra fjorden og vidda. Og hun betviler Nussirs troverdighet:

- Det kan virke som om Øystein Rushfeldt holder liv i et luftslott. Nussir skal jo frelse Kvalsund, og skryter av at de har god dialog med reindrifta. Vi i NSR er opptatt av rettighetshaverne, og får tilbakemeldinger fra dem. Selv om man ikke ser et hus på Finnmarksvidda, betyr det ikke at områdene ikke brukes. Både reindriftsutøvere og sjølaksefiskere driver næringsvirksomhet i disse områdene. Dette er ingen hobby. Vidda og fjorden gir levebrød for folk (NRK 10.10.14).

Videre i august blir det kjent at Nussirs strømmodeller og konsekvensanalyse for sjødeponi ikke holder faglige mål. Miljødirektoratet engasjerer derfor Det Norske Veritas (DNV) og Sintef til å vurdere fakta i strømmodellene som Akvaplan NIVA hadde laget på oppdrag for Nussir.

I sin rapport kritiserer DNV og Sintef Akvaplan NIVA for å ha forenklet strømbildet i fjorden. Sviktende faglige opplysninger dannet m.a.o. grunnlaget for Sanners godkjenning, og både naturvernere og lokale fiskeriinteresser ber Sanner trekke den vedtatte reguleringsplanen.

I et notat til Miljødirektoratet i mai, etter at Sanner hadde godkjent reguleringsplanen, oppgir Nussir at gjennomsnittlig størrelse på partiklene i gruveavgangen vil være 26 mikrometer (0,026 millimeter). I sin konsekvensutredning oppgir selskapet størrelsen til å være mellom 40-45 mikrometer. Dermed oppstår usikkerhet rundt hvordan slampartiklene vil bevege seg i fjorden.

Gruveslammet som Nussir har søkt om å slippe ut består av både tunge og lette partikler, såkalt svevestøv, eller partikkelsky. Skyen består av kvasse mikroskopiske partikler som setter seg på fiskehjellene og kan kvele fisken. Støvet inneholder i tillegg ionisk kobber som blokkerer viktige enzymer, og kan medføre yngeldød.

Da Folldal i årene 1972-1979 drev kobbergruvedrift i Kvalsund, slapp virksomheten urenset gruveavfall og kjemikalier ut i fjorden. Følgene var at marine arter som sei, torsk og sild ble forgiftet og mer eller mindre forsvant fra fjorden. (Akvaplan NIVAs konsekvensanalyse side 23-24).

I september opplyser Nussir at kobberforekomsten i Kvalsund er oppjustert med 50 prosent, fra 44 til 66 millioner tonn malm. Natur og Ungdom (NU) frykter en mer omfattende avfallsdumping, som vil gå hardt ut over bunnlivet i fjorden. NU krever at Miljødirektoratet ber Nussir om en ny konsekvensutredning.

Og nylig meldte NRK (06.01.15) at opplysninger om innhold av radioaktive stoffer i gruveavfallet er blitt holdt hemmelig av Nussir og Statens strålevern. Effekten av radioaktive stoffer og tungmetaller på fisk, dyreliv på havbunnen og bunnflora er lite kjent. Og det er helt klart at Statens strålevern har vurdert at uran- og thorium-utslippene vil overstige det som er lovlig i Norge.

I en kommentar til opplysningene sier fjordfisker Torulf Olsen, på vegne av Vest-Finnmark Jeger og Fiskeforening (VFJJ), den sjøsamiske fangst-organisasjonen Bivdi og foreningen «Repparfjord, Nei til dumping i sjø», at Jan Tore Sanner har godkjent dette industriprosjektet på fullstendig sviktende grunnlag.
La oss oppsummere: Transnasjonal gruvekapital tenker maksimal profitt. Arbeidsplasser og miljø kommer i andre rekke. «Gruveselskapet» Nussir er et investeringsselskap uten faglig gruvekompetanse eller driftskapital. Sannsynligvis vil selskapet videreselge sine rettigheter på gunstige driftsbetingelser.
Utslipp av gruveavfall rett ut i sjøen vil kunne øke verdien av selskapet og profittere aksjonærene. Nussir ASA har nå bedd Solberg-regjeringen om statsstøtte, for å sette i gang det mange kaller «den største forurensing i nyere norsk historie».
Lokalsamfunnet må selge seg dyrt. Stille betingelser. Kreve varige arbeidsplasser; skatteinntekter - «take it or leave it». Lokale myndigheter må sikre at grunnleggende vilkår for lokale næringer (fiskerier, reindrift) forblir urørte. Stat og gruvekapital må respektere internasjonale konvensjoner om urfolks rettigheter.