Arbeiderklassens forhold:Hva er forandret?

I 2012 gikk en gruppe arbeiderklassefolk fra Manchester og Salford sammen og skapte en teaterforestilling basert på egne erfaringer og på Engels bok «Arbeiderklassens forhold i England» (1844). Forestillingen på scenen tar tak i den daglige kamp vanlige folk fører i dagens kapitalistiske krise, mot systemets utbytterlogikk og politikernes innstrammingspolitikk.

I tillegg valgte to filmmakere i «kollektivet» å følge prosessen ved å lage dokumentarfilmen «Arbeiderklassens forhold». Filmen viser en kreativitet, bestemthet og kameratskap som fullstendig tar rotta på borgerskapets fordummende stereotypi av arbeiderklassen, skriver James Nwonka.
En film full av politisk sinne og forbitrelse.

Arbeiderne i film- og teaterkollektivet ble nærmest utslått av hvor relevant Engels bok fra 1844 er for vår tid. Storbritannia demonterer velferdsstaten og returnerer til en tøylesløs 1800-talls-kapitalisme hvor politikken tjener de rike. Ideen til filmmakerne var å følge prosessen med teateroppsettingen, og bringe spørsmålet om klasse fram i lyset.

Hva er forandret? Da Engels skrev sin bok var arbeiderklassens politiske bevissthet svært høy. Det var en blomstrende og uavhengig arbeiderkultur på Engels tid. I dag er arbeidsfolket og arbeidsfolks organisasjoner nærmest knust av nyliberal politikk. Særlig i England. Filmmakerne ønsker å bringe tilbake den revolusjonære spiriten i Engels bok.

Clive James Nwonka har intervjuet filmmakerne Mike Wayne og Deirdre O’Neill om deres Engels-inspirerte filmdokumentar. Her følger et kortere utdrag av intervjuet.

Et mål med filmen var å trekke paralleller mellom den nåværende situasjonen og 1844. Hva er disse parallellene?
Det er slående paralleller mellom hva Engels fant i sin undersøkelse av England i begynnelsen av den industrielle revolusjon, og dagens løsslupne kapitalisme. De fattige arbeider fortsatt for en lønn på minimumseksistens. De bor fortsatt i hus langt under standard, de er mer syke og dør yngre. Der er liten sosial mobilitet, utdanning er skapt for å klargjøre dem for et liv med servile «lua i handa»-jobber.

Loven, som Engels sa det, «... er en pisk som borgerskapet har gjort klar for dem». Ta for eksempel hva Engels sa om forholdet mellom ulikhet og kriminalitet. Og tenk på hva representanter for borgerskapet sa om «eiendommens hellige verdi» etter opptøyene som sjokkerte engelske byer i 2011. Statsminister David Cameron beskrev opptøyene som «kriminalitet, ganske enkelt».

Hvor relevant mener du Engels bok er i dag?
Hva som er så sterkt med Engels er at han kutter gjennom til de fundamentale maktforhold i samfunnet med å skrive om klasse. Dette er kategorien som politikere i dag ikke vil snakke om. Eller har erstattet med fordommer om en utdatert elite, eller kaller «skrullinger». Samtidig resirkulerer mediene en-dimensjonale stereotyper av klassen, og akademia har erklært klasse å være et arkaisk, (foreldet), konsept.

Og fortsatt er virkeligheten den, at uten klasse som kategori kan vi bokstavelig talt ikke gripe de fundamentale driverne, (drivkreftene), i sosiale forandringer, og de endemiske, (oppstår på bestemt måte og sted), sosiale problemer. Engels bok er derfor ikke en historisk kuriositet, men en påminnelse om hva vi har glemt: At klasse fortsatt er relevant for å begripe dagens samfunn.

Filmmakerne Wayne og O’Neill mener arbeiderklassen igjen må stå opp og ta makta i egne hender. Ikke bare passivt vente på forandringer. Vi må skape en arbeiderkultur. At media er dominert av borgerskapet, betyr at livet og de erfaringer som arbeiderklassen gjør ikke kommer fram, og filtreres gjennom et fremmed, altså borgerskapets glassprisme.
For å ha innflytelse i progressiv retning er det viktig å ta med hele produksjonsprosessen og ikke bare sluttproduktet. Når arbeiderklassefolk er presentert av borgerskapets medier, er arbeidernes ord og forestillinger manipulerte og forvrengte for å kunne passe inn i borgerskapets forvrengte fortellinger om arbeidsfolks liv.

Det må det bli slutt på. Arbeideren skaper verdier, investoren snylter.
Kilde: redpepper.org.uk - mai 2013