Det blå toget til Eidsvoll

Det er blåst i fløyta og det storstilte grunnlovsjubileet er i gang. Festbordet er dekket for store og små, og alle er programmert til å glede seg med konge, kirke og hornorkester. Nasjonens hjerte skal feires og er i anledningen oppdatert etter en kort og hektisk debatt, men det aller viktigste ble nedstemt. Retten til liv og helse fikk ikke flertall i stortinget.

Et hvert menneske er den mest kostelige juvel. Fra første øyeblikk begynner individet å suge til seg lærdom fra omgivelsene og vil kunne bli en verdig del av fellesskapet, om det så er å utforske ny vitenskap eller lage mat. Et liv er startet i en verden hvor hver og en kan glede seg over en vakker jord og samspill med sine medmennesker. Slik som det kunne det være om alle ble gitt den samme sjansen til å vokse opp og leve et fullverdig liv.

Retten til liv, er ikke å verne om en celleklump for sin egen religiøse tilfredstillelses skyld, men det levende fødte mennesket. Det er snakk om det store flertallet i verden, som må delta i lotteriet om å overleve, for dersom sykdommen rammer, så finnes det få andre muligheter enn å betale for å få leve videre. Slik har den rikeste makteliten bestemt at det skal være, og det har også stortinget vårt støttet ved å unnlate å sette retten til liv og helse inn i den oppdaterte grunnloven.

Det snakkes så mye om menneskerettigheter, men den sosialistiske ide om de grunnleggende sosiale rettigheter underprioriteres av den kapitalistiske verden, og i praksis ikke regnes med i det hele tatt. De er som om menneskeheten er en maskinpark som skal tjene den øverste makteliten, slik at deres utvalgte barn fortsatt skal fødes i silkeseng, mens det store flertallet av verdens barn skal overlates til tilfeldighetene. For de ser det ikke som nødvendig å ivareta annet enn det som trengs til å drive profittfabrikken. Man bryr seg ikke om vedlikehold av de menneskelige ressurser de ikke har bruk for, og helst bør de ikke være der overhodet. Derfor blir de millioner fattige beskyldt for verdens elendighet, bare fordi de lever.

Befolkningseksplosjonen, som de kaller det, enda antall barnefødsler i verden ikke øker, men makteliten ser vel helst at de fattige forsvinner fra denne verden. Det viser resultatet av det mest kyniske spillet som skjer på øverste plan. Millioner av mennesker er døde av aids og andre sykdommer under de verste lidelser, og det enda de kunne vært reddet av medisiner som de ikke hadde råd til. Dette fordi legemiddelindustrien håver inn svimlende summer for sin patentmedisin, og her er vi igjen ved maktforholdene som styrer verden. Patentrettighetene holdes nærmest som en menneskerettighet, og medfører at andre land nektes å redde menneskeliv ved egenproduksjon. For både forskning og produksjon koster minimalt i forhold til de milliardene som tilfaller bakmennene i verdens nest største buisness etter oljeindustrien. I denne verden settes profitt på helsetjenester høyere enn folkets rett til å eksistere.

Selv Obamas forsiktige helsereform, som ville bringe det amerikanske folket noen hakk over jumboplassen i verdens utviklede land, ble til slutt en flopp, for de mektigste vil ikke gi fra seg et innbringende marked i forsikring og dyre helsetjenester. Ser vi da ikke tendensen også her hjemme? God helse blir mer og mer overlatt til den som kan betale, og den mulighet til å stå fram som et lysende eksempel for verden med vår rikdom og lille befolkning, har norske politikere forkastet.

Vi kan ikke begrense statsforvaltningens handlingsrom, var argumentet fra høyresiden. Men det å begrense menneskers rett til liv, det er greit, for sosialistiske tilstander skal vi ikke ha her i landet. Liv og helse skal ikke være gratis. De som ikke kan betale har ikke den kapitalistiske verden bruk for. Det ligger et monster begravet under den jublende feiringen. Det kunne vært annerledes om stortinget hadde villet, men de maktet ikke å stoppe kapitalismens lokomotiv.