Dalai Lama påturistbesøk

25 år etter at Norge hedret Dalai Lama (bildet) med Nobels fredspris, kommer mannen tilbake og hedrer Norge med en drittpakke full av destabilisering og konfliktsprengstoff. En taptap-situasjon for Norge og Kina uansett hvordan den gordiskdiplomatiske knuten som har oppstått blir løst, og en klar vinn-situasjon for fredspristuristen Dalai Lama.

Nå skal det også sies at regjeringens og høyrepresident Olemic Tommessens behandling av saken har vært særdeles opportunistisk og ydmyk. Jeg tviler sterkt på at holdningen og behandlingen av saken hadde vært den samme om ikke et konfliktforhold til Kina hadde vært en del av det hele. Tonen hadde nok også vært en annen om Høyre og Frp hadde sittet i opposisjon med rike muligheter til å dyrke ideelle fordringer og slå politisk mynt på andre partiers pragmatiske håndverk og diplomatiske ryggkløing i en delikat bilateral situasjon.

Et politisk skuespill

Med andre ord er det sirkuset vi har opplevd de seneste ukene med Dalai Lamas turistvirksomhet i Norge, nettopp hva det er planlagt som – et politisk skuespill med multilaterale overtoner der både EU og USA har bidratt med saftige doser dobbeltmoral i en høyst bilateral sammenheng der man har skapt ubegripelige etiketter og forventninger til regjeringer og nasjonalforsamlinger om statlige seremonielle plikter og nasjonal jubalong hver gang en og annen Nobel-prisvinner stikker innom på et privat besøk.

Og kom ikke trekkende med at Dalai Lama ikke er en hvem som helst. Jo da, det er nettopp det han er – en hvem som helst. Han har nemlig sin internasjonale kjendisposisjon fordi en nokså tilfeldig, men absolutt politisk utnevnt komité på sine ganske spesielle vilkår utpekte ham som fredsprisvinner, og på den måten trakk ham fram fra en relativ ukjent skyggetilværelse. Han har definitivt heller ingen kvalifikasjoner eller kompetanse som fredsforkjemper i Alfred Nobels ånd og testament, han var en avsatt despot i et middelaldersk føydalt slavesamfunn og en barnslig fornærmet dissident mot et sosialistisk land, noe som for en rekke sosialdemokratiske Nobel-komiteer har vært ensbetydende med fredsarbeid på aller øverste hylle.

Dalai Lama – en politisk drittpakke

Skal vi for øvrig tro at Dalai Lama ikke på forhånd var fullstendig klar over hvilke bruduljer og konflikter han ville bli opphavet til ved et slikt besøk i Norge? Både nasjonalt og internasjonalt. Og det er jo ikke så pent gjort mot det landet han fikk fredsprisen av. Skal vi videre tro at han ikke kjente til det spente forholdet mellom Norge og Kina som nå gråter på fjerde året?

25 års-jubileum? Jo takk. Av og til skal det svært lite til for den fullkomne timing, og jaggu visste Dalai å gripe muligheten. I god destabiliseringstradisjon og erfaring som gammel CIA-agent. Beskylder jeg med dette den fredselskende og ikkevoldelige Dalai Lama for bevisst destabilisering med å servere seg selv som en politisk drittpakke i Norge med stort sprengpotensial? Ja!

Hva er fredsinnsatsen til denne mannen som vandrer rundt i røde og gule laken? Han ble kastet ut av sitt enorme palass i 1959 og avsatt som åndelig og politisk leder i et slavesamfunn med nesten ubegrenset analfabetisme og total mangel på menneskerettigheter for et folk som levde i ytterst kummerlige kår. Man bør spørre – hadde denne usurpatoren fått Nobels fredspris dersom han ikke var blitt sendt i eksil, men fortsatt å styre sitt middelaldersamfunn med jernhånd?

En amerikansk dissident?

Så vidt jeg husker er det bare Martin Luther King som på grunn av en form for dissidentvirksomhet i USA har fått fredsprisen. Men om den er det også det å si at å kjempe for en etnisk gruppes rettigheter i et land er vel og bra, men langt på siden av kriteriene i Nobels testament, ved siden av at kampen for disse rettighetene var anerkjent og akseptert også i USA. Den var ikke systemkritisk, men en anerkjennelse av kampen mot fordommer og alminnelig dumskap i full overensstemmelse med en bred folkelig bevegelse i USA med blant andre presidenten på laget. Det gjorde heller ikke vondt hverken for USA eller Nobel-komiteen, at prisvinneren var en prest. Altså ingen spesielt kontroversiell tildeling selv om den ble gitt til en amerikansk dissident.

En råfersk amerikanske dissident er derimot Edward Joseph Snowden, den amerikanske IT-teknikeren som jobbet i Booz Allen Hamilton og var utplassert i National Security Agency og som avslørte USAs globale snikavlyttingssystem i tidenes mest skandaløse spionsak. Fordi denne saken sier så mye om USA og den kapitalistiske imperialismen, er dette systemkritikk på sitt aller beste. Men Nobels fredspris i likhet med dissidentene Andrei Dmitrievich Sakharov og Liu Xiaobo? Nei, ingen av dem er først og fremst nedrustnings- og fredsforkjempere i Nobels ånd, heller ikke Snowden.

Når det gjelder dissidenter i sosialistiske land, har det alltid vært systemkritikere med skarp kritikk av sosialisme og kommunisme som Nobel-komiteen har utpekt som fredsforkjempere, og komiteen har på denne måten blitt en del at det internasjonale antisosialistiske konglomeratet etablert av sterke kapitalistiske krefter etter siste verdenskrig.

Fredspris til folkemorder og dronekriger

I 1973 fikk USAs utenriksminister Henry Kissinger fredsprisen for å tape den brutale bombekrigen og folkemordet i Vietnam, og i 2009 gikk prisen til president Barack Obama som utviklet seg til historiens første dronekriger i "verdens største utenomrettslige henrettelsesprogram" – i vanlig akseptabel rettsforståelse er henrettelser uten lov og dom det vi kaller drap eller mord. Dette er tildelinger som forteller mye om den politiske agenda Nobel-komiteen har lagt til grunn for mange av sine tildelinger i etterkrigstid.

For det første er Dalai Lamas invitt til Norge en privatsak – han er faktisk ikke en offentlig person på offentlig besøk invitert av norske myndigheter, og for det andre bør mann trekke hans kvalifikasjoner som fredspriskandidat i sterk tvil. Han føyer seg inn i en lang rekke antikommunister med destabiliserende virksomhet i til dels hemmelige operasjoner iscenesatt av CIA. Tenzin Gyatso, født Lhamo Dondrub, men bedre kjent som den fjortende Dalai Lama, sto på CIAs lønningsliste helt siden slutten på 1950-tallet og frem til 1974, og i denne perioden mottok han 180.000 US $ hvert år. Dette var penger som ble betalt til Dalai Lama privat, selv om det meste ble brukt til eksilregjeringens aktiviteter – spesielt til lobbyvirksomhet for internasjonal støtte. Tydeligvis med hell observert og absorbert av den norske Nobel-komiteen.

Et CIA til besvær

I 1999 uttalte Dalai Lama at "CIAs Tibet-program var blitt besværlig for Tibet fordi det stort sett tjente USAs egne interesser, og da den amerikanske politikken overfor Kina endret seg, stoppet deres Tibet-hjelp".

Det såkalte Tibet-programmet ble iscenesatt av the 303 Committee av US National Security Council og besto av flere operasjoner under forskjellige kodenavn – ST CIRCUS som var dekknavnet for trening av tibetanske geriljasoldater på Saipan-øya og i Camp Hale i Colorado, ST BARNUM som drev med flybårne CIA-agenter, militært utstyr og annet støtteutstyr inn i Tibet, og ST BAILEY som var dekknavnet for en hemmelig propagandakampanje. Og igjen må man spørre om i hvilken grad dette påvirket den norske Nobel-komiteen ved valget av prisvinner i 1989.

Dette programmet ble gradvis avviklet på slutten av 60-tallet, og endelig nedlagt med president Nixons besøk i Kina i 1972. Som vi skjønner – til stor skuffelse for Dalai Lama. I politologi anvendes uttrykket destabilisering om bevisste forsøk på å underminere en regjerings autoritet. Et av de mest effektive virkemidler er støtte til opprørsbevegelser som forsøker å styrte en sittende legitim regjering. Støtten kan foregå gjennom forskjellige kanaler, f.eks. som økonomisk eller militær bistand. Folkeretten forhindrer prinsipielt stater i å gripe inn i andre staters suverenitet med makt. Derfor har hemmelige operasjoner utført av etterretningstjenester, vært det hyppigst anvendte middel til destabilisering. CIA har under den kalde krigen gjennomført destabiliserende operasjoner et utall ganger på alle kontinenter.

En teokratisk despot og dynastisk halvgud

Det var i en slik sammenheng Dalai Lama operert gjennom mange år, og det er lite sannsynlig at han fram til idag har forandret holdning når det gjelder forholdet Kina-Tibet eller sitt konstitusjonelle syn på sin egen herskerrolle i et fremtidig Tibet. Dalai Lama fikk prisen for "… fredelige løsninger basert på toleranse og gjensidig respekt for å bevare den historiske og kulturelle arven til sitt folk", som det het i Nobel-komiteens begrunnelse i 1989. Dette er en arv som har røtter helt tilbake til 1391, og hvordan ser denne historiske og kulturelle arven ut? Dalai Lama er fortsatt en teokratisk despot, en selvutnevnt dynastisk halvgud, utpekt av himmelen til å styre så vel Tibet som dagens eksilby Dharamsala i India som en fortidens enevoldsfyrste, og under ham og hans forgjengere var Tibet en teokratisk føydal slavestat med streng kjønnssegregering. Ordet for kvinne på tibetansk, "kiemen", betyr "underlegen fødsel", og kvinner blir ofte bedt om å be for å bli gjenfødt som en mann. Som i føydal middelalder ble svært brutale straffer for relativt små overtredelser praktisert, så som å få øyene presset ut av skallen med jak-knokler mot tinningen, f.eks. for politisk dissens.

Med Gud som kilde

Det er denne mannen, som nå i over 50 år selv har vært politisk dissident, Norge har gitt fredsprisen, og som vi nå beklager ikke blir tatt imot med statlig pomp og prakt av Regjering og Storting.

At Tenzin peker på Gud som kilde til egen verdslig autoritet, burde få godt opplyst norsk presse og kommentariat til å tenke seg om en gang til når de ivrig og entusiastisk hengir seg til moralsk forargelse og henger seg på desstabiliseringsvirksomhet og undergraving av et annet lands integritet. Dette burde gjelde uansett hva vi ellers mener om dette landets ideologi og politikk, kanskje spesielt når det gjelder såkalte brudd på menneskerettigheter forfattet i vår del av verden. Noe som ikke betyr at ikke vi skal holde disse rettighetene i hevd, og så får andre "tilbakestående" land komme etter i den takt de utvikler seg mot vårt høye nivå. Og i mellomtiden kan våre politikere og andre sendemenn og -kvinner svinge sine nedlatende pekefingre når de er på Kina-besøk eller mottar kinesiske gjester i Norge. Det vil i hvert fall styrke egen moral og fortreffelighet.