Media, Russland og Ukraina

Jeg vet ikke om vestlige media riktig vet hva de gjør og hvor de går hen når det gjelder hva som skjer i Ukraina og Russland. På mange måter synes det som om mange både journalister og politikere særlig på den borgerlige siden virkelig savner kommunismen. Som noe å hakke på, sammenlikne vestlig frihet med, bruke som syndebukk for alt som var vondt og vrangt i verden.

Og har de ikke den, så har de jo alltids likevel Russland og russere.

Ingar Knudtsen

I det som skjer i Ukraina velger man å se helt vekk ifra en politisk utvikling som egentlig burde kunne skremme vettet av en og hver – den voldsomme høyredreiningen i Ukrainsk politikk som i verste fall gir seg utslag i framveksten av høyreekstreme ultransjonalistiske bevegelser.

For ikke så lenge siden het det temmelig populære høyreekstreme partiet Svoboda, som betyr frihet, et parti som enda tidligere het "Ukrainas Sosialnasjonalistiske Parti" – og var så klart fascistisk at ingen kunne tvile på hvor det sto ideologisk.

At partiet så foretok et hamskifte ved å bytte ut navnet betød kun at deler av retorikken endret seg, slett ikke verken ideologi eller politikk!

Ved valget fikk partiet mer enn ti prosent av stemmene mot tidligere under en prosent, og det de fremdeles kanskje mangler i velgerstøtte tar de i alle fall igjen i en hatretorikk som dessverre synes å være temmelig smittsom i Det Nye Ukraina. Et politisk og rasistisk hat som retter seg ikke bare mot kommunister, sosialister og jøder, men også mot russere generelt - som det jo ennå er temmelig mange av i Ukraina...

For meg står det bare klarere og klarere at det de russiske nasjonalistene med Jeltsin & Co. i spissen satte i gang og som førte til Sovjetunionens sammenbrudd var politisk og ideologisk enda alvorligere enn mange av oss på venstresida i politikken tenkte den gangen.

Det var liksom så lett å etterhvert se på Sovjet som et mislykket sosialt og politisk eksperiment, noe som sviktet revolusjonen og idealene og verken ble til sosialisme eller kommunisme, kun til ideologisk sendrektighet, byråkratisering og udugelighet.

Den ideologisk frafalne kommunisten og russiske nasjonalisten Jeltsin (en opportunist som sjølsagt kun brukte sitt partimedlemskap i SUKP til å klatre i så lenge han hadde noe å tjene på det) og hans kumpaner har virkelig etterhvert fått noe å svare for.

De landene som tidligere utgjorde Sovjetunionen står nå ikke bare fjernt fra alle sosialistiske og kommunistiske idealer, de er ikke engang demokratier i vesteuropeisk forstand – i alle fall ikke hvis vi nå med vårt demokrati mener noe inkluderende, romslig og til og med en smule antiautoritært heller enn den tidlige etterkrigstidens angstbiterske amerikanisme.

Noen av Svobodas ledere har virkelig brennemerket seg sjøl både med fremmedhat og med rene fascistiske utspill – som da en av de fremste partiideologene gav ut "utvalgte skrifter" av Joseph Goebbels... Det er sånt som får meg til å virkelig kjenne et stikk i hjertet ved å tenke på den fantastiske og gripende romanen om ukrainske ungdommer sin motstand mot fascismen "Den unge garde", skrevet av Aleksander Fadejev.

Sjølsagt er Svoboda et relativt lite parti ennå, med rundt ti prosents oppslutning. Men ideologisk og politisk favner det dessverre langt videre enn partioppslutningen skulle tyde på. Ekkoer av det partiets fascistiske ideologi finner man etterhvert i mange politiske miljøer og i andre partier.

Både ideologisk og politisk er Ukrainas folk i dag temmelig slitent, avideologisert og ganske skuffet over mangelen på virkelige framsteg. Nettopp slik Tyskland, Italia, Ungarn, etc. var det på 1930-tallet da fascisme og nazisme spredte seg der som ild i tørt gress. Når et folk vender seg innover mot seg og sitt og blir nasjonalistiske og rasistiske som et forsvar mot "de slemme andre" som har skylda enten det er politisk, sosialt eller økonomisk, så er det alltid fare på ferde.

Og sjølsagt er ikke Ukraina alene om det, dessverre. I de andre tidligere sovjetstatene, med Russland i spissen, samt i hele det østlige Europa ser man det samme.

Den vestlige propagandahamringen om at bare man fikk knekket kommunismen og innført saliggjørende kapitalisme ville alt bli så bra så bra viste seg i all hovedsak til å virke helt motsatt i de fleste landene i øst.

Kapitalisme handler nå en gang først og fremst om konkurranse, også mellom land – og der systemene i det minste hadde gitt trygghet både for arbeid, inntekt og mat på bordet ble man brutalt kastet inn i en verden der beinhard konkurranse var den nye økonomiske Gud.

Ikke bare skulle man konkurrere innenlands, men inn over grensene veltet det også varer og tjenester fra vest... Fabrikker ble kjøpt opp av kapitalsterke konserner, og deretter kanskje lagt ned. Hvis ikke ble i alle fall profitten flyttet ut av landet og til eierne i vest.

Kapitalismen teller ikke tårer, den teller kun penger.