Tenketanker romler mest

I løpet av de siste årene er det dukket opp «tenketanker» for høyre -og venstresiden i norsk politikk. Vi klarte selvfølgelig ikke å tenke ut en slik konstruksjon selv for å skreddersy meninger her i landet men tok ideen fra bl.a. England og Sverige. Der har ingen liberal politiker tenkt en selvstendige tanke siden. I demokratiets høyborg har man i generasjoner hatt fintenkere til drøftinger i det Ovale rom, kalt «spinndoktorer».

De som forvirrer og bedrar sannheten. For ti år side kom tenketanken Civita med formålet: «Civita er en liberal tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer. Civita vil vektlegge det idébaserte og prinsipielle perspektivet i samfunnsdebatten. Civita skal som en selvstendig og proaktiv aktør fremme, ikke bare forklare, betydningen av frihet, personlig ansvar og markedsøkonomi. Civita er en partipolitisk uavhengig tankesmie». Dette alene sier mye om tenketankens egentlige formål og intensjon. Man skal omskrive den innerste meningen i høyrepolitikken med tilsynelatende nøytrale og høyverdige ord. Fremme av kapitalkreftenes interesser, sikring av deres makt og eiendom, heter nå oppslutning om verdier som «fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar.» Man har forstått at den gamle høyreretorikken ikke lenger er gangbar mynt for å få regjeringsmakt i Norge.

Dette var lenge etter Willochs tid. Verken han eller de liberale politikerne i Høyre trengte noen å tenke for seg; Willoch tenkte for hele Høyre. Men tiden løp fra ham og gamle Høyre. Partiet tapte valg og nye koster så mot Amerika. Man sendte sine skårunger som Sanner og Rød Isaksen til republikanernes valgkamper i USA. De kom hjem med stjerner i blikket. De hadde sett lyset og visste hva som måtte til. Tankesmier og spinndoktorer. Svart skulle bli til hvit og omvendt. Høyre skulle bli det nye folkepartiet med stor sosial samvittighet, valgfrihet for en hver til skole, sykehjem og barnehage. Ja til og med fikk man en «velgergaranti» for dette. Men før man kom så langt satt de vise kvinner og menn i tanken og tenkte ut honnørordene og den finmaskede strategien der ingen skulle falle utenfor i taler, intervjuer og i valgkampklisjeer. Det siste vi hører nå fra de kretser er at regjeringen stadig skal fine «gode» løsninger på «utfordringene». Problemer er for lengst er erstattet av det ufarlige utfordringer. Kutt i sosiale goder, pensjoner, sykelønn m.m. kalles «reformer». Norsk deltakelse i krig i andre land heter «engasjement» som om vi ikke gjenkjenner bombetokter fra norske fly som bl.a. drepte kvinner og barn i Serbia i 1999. Når statsminister Solberg taler til oss vet vi nå et det er Ciliats mikrofon som står der; ikke politikeren og personen Erna.

I de siste fem år har vi fått liknende tenketanker for venstresiden som Manifest, Res Public og Progressiv. Det kreves modernisering av politikk og retorikk og man skal ikke stå i skyggen av Høyres Orakler på Oslo vest. I vinter fikk vi Agenda der LO spytter inn 12 millioner i kassen og Aps partisekretær Raymond Johansen er tungt involvert for å stable på bena nye spennende tanker som kan gi Ciliat motstand. De ansatte som skal tenke de glupe tanker for oss radiale er folk med akademisk utdannelse uten fotfeste verken i arbeider- eller fagbevegelsen. Leder Marte Gerhardsen, som nå kaller seg «partipolitisk nøytral» får 1,3 millioner kroner i lønn som sjef i den sosialdemokratiske tankesmien Agenda. Det tilsvarer årslønnen til fire renholdere, og er mer enn hva LO-lederen og Jens Stoltenberg har. Man skal tenke dype og servere meget kloke tanker på vegne av den norske arbeiderklassen for en slik belønning. Denne venstresiden som Agenda skal strekke seg fra er sentrum til sosialdemokratiet. Altså ikke lange biten. Tanken er åpen for alle, som det heter, men tro ikke at marxisme og sosialistiske ideer blir framherskende i salongene. Det blir et finurlig strategiorgan for hvordan skal Ap få tilbake styringsmakten.

Tenketankene er en demokratisk uting. De er slettes ikke åpne for alle mennesker til debatt og innsyn. Som ellers i næringslivet er man redd for «industrispionasje». Man kan stjele tankene til hverandre.
Der man før hadde partiorganisasjonene som var idéverksteder for medlemmene og demokratiske avgjørelser for hva som skal være partiets politikk, har man nå høyt betalte individer som lever sine egne kognitive og emosjonelle liv innenfor et spesielt miljø. En subkultur. Vi får en konkurranse mellom ledere som skal forvare sine millionlønninger med glupe ideer om partienes politikk. Vi blir medelt viktige standpunkter som er ferdigtygde og fordøyde av utenforstående som kaller seg partipolitisk uavhengige, nøytrale, samfunnsbevisste m.m. som bestemmer norsk politikk. Disse utenforstående «informasjonsdirektører» snakker på vegne av folkevalgte og tilpasser budskapet etter oppdragsgivers (partienes) ønsker. I kriser fungerer de som spinndoktorer. Civita, Manifest, Agenda blir erstatninger for den brede debatten som skulle finne sted i folkevalgte organer, i partienes grunnorganisasjoner eller åpne folkemøter. Det overlates til fintenkerne i lukkede tanker om hvilken virkelighetsbeskrivelse som skal innpodes i folket. Gjennom grublinger, fabuleringer og intriger skal folks oppfatning av de bestående verdier bearbeides og sementeres til evige sannheter. De som går utenom tenketankene og mainstream er avvikere. Partiprogram som før ble behandlet demokratisk i grunnorganisasjonene avgjøres i dag av regjeringer og statssekretærer etter bearbeidelse og hvitvasking av tenketankene. Det er ikke uten grunn av de fargerike folketalernes tid er ute. En Tranmæl eller Thornæs ville betakke seg for ferdigtygde argumenter i en valgkamp. Vi husker dem som enestående karakterer i norsk politikk. Vi vil ikke huske lenge ordene fra en Sanner eller en Lysbakken når deres politikertid er ute. Det er tenketankenes hule virksomhet som romler i norsk politikk for tiden.