Hva betyr vel et land?

Det er sannelig ikke bare de borgerlige partiene og deres frontfigurer som bør stå til rette når det gjelder kapitalismens herjinger og å utsette land og folk for dramatiske prøvelser. Det er vel faktisk slik at vårt sosialdemokratiske parti AP har en ganske solid ledelse foran de borgerlige i både USA-logring og deltakelse i skarpe ”Out of Area”-aksjoner i Natos regi. Og i framskutt linje står Stoltenberg som nå sannsynlig blir hedret og takket for sin innsats.

Per Andreas Kveseth, Historiker og forfatter
For det skal ikke glemmes at der Bondevik-regjeringen takket nei til krigsfesten i Irak, var Stolenberg en av pådriverne for den massive bombingen som Natos krigsmaskin satte inn mot Libya. Og spørsmålet melder seg idag helt naturlig – var dette en beslutning styrt utelukkende av nøye politiske overveiinger, eller var det en løftet fot for et viktig steg opp en fremtidig internasjonal karrierestige. Nettopp karakteren av det tydelige bruddet på FN-mandatet og Nato-nasjonenes enegang, forteller mer enn Stoltenbergs egne honnørord i innlegget ved toppmøtet i Paris i mars 2011, to dager etter FN-mandatet.

Var det planen?
Det er faktisk en svært nærliggende tanke at hensikten fra starten av var å komme seg ut av den trange, nasjonale sandkassa og inn på arenaen der verdenshistorien virkelig meisles ut, i fotefarene etter mor Brundtland. Og her er det snakk om to arenaer – Nato og FN, og i 2011 var det tre-fire år til Fogh Rasmussen skulle takke for seg i Nato etter sine fem år, samtidig med et valg der en rødgrønn valgseier var mer enn tvilsom. Og – jeg har sjelden sett en blidere ”sosialist” overrekke statsministernøkkelen til den blåeste høyreregjering i norsk historie.

Det er i og for seg ikke så hakkende galt å tenke og bygge karriere, men vi vet jo at på hvert eneste trinn i en karrierestige ligger det brukkne nakker. Med andre ord, enhver vellykket karrierist er sannsynligvis litt av en råtass. Anders Fogh Rasmussen er i såmåte et brukbart og nært forbilde. Som regjeringssjef sendte han Danmark med brask og bram inn i Afghanistan og Irak der løgn og tvilsomme tolkinger av Nato-charteret dannet grunnlaget for en angrepskrig med umenneskelige lidelser og ufattelige ødeleggelser. Og Fogh fikk sine krigskors og takksigelser fra krigsherrene i denne verdens eneste krigsallianse, i sin tid stiftet på angsten for et angrep fra en nasjon med en helt annen ideologi enn kapitalismen, og som derfor også måtte etablere en allianse som motvekt til Nato.

Pådriveren
Stoltenberg fulgte nok denne danske prosessen med stor oppmerksomhet, og da anledningen bød seg i 2011 og vestlige ledere ville kvitte seg med Gaddafi, oppsto jo faktisk en helt parallell situasjon med presis timing og solid plassering som statssjef. Og det som skjedde i ukene og månedene etter mars 2011, vil gå inn i norsk historie som noe helt ubegripelig uparlamentarisk. To dager etter at FN åpnet for at Nato kunne sette inn styrker for å hindre Gaddafi i å beskyte befolkningen i Benghazi-området, hisset Stoltenberg resten av Europas Nato-medlemmer til bombeinnsats i Libya. Uten regjeringskonferanse eller henvendelser til Stortingets organer lovte Stoltenberg å sette inn 6 jagerfly. Det parlamentariske og konstitusjonelle grunnlaget var mobiltelefoner og tekstmeldinger en lørdag morgen. Så enkelt er det blitt i Norge å gå til krig mot et annet land. Hvis det bare befinner seg i fattige verdensdeler og langt borte fra den norske besteborgerligheten.

FN-vedtaket åpnet altså ikke for direkte Nato-bombing av libyske mål, kun en overvåking og sikring av libysk luftrom. At Nato ville og også gjennomførte noe ganske annet vet vi, og vi vet også at et av de ivrigste Nato-landene i å pepre Libya i bomberaid, ble Norge. Det er i dag ingen tvil om at Stoltenberg sørget for et norsk bidrag til krigen i Libya som langt overskred hva man kunne vente av et lite land. Den norske krigsiveren var så stor at en rekke Nato-kilder uttrykte overraskelse, og mange tok direkte avstand fra tokter som norske jagerbombere uten nåde utførte mot et folk som aldri hadde handlet negativt mot norske interesser. Tvert imot var det på angrepstidspunktet etablert nære forbindelser og samarbeid mellom norske Statoil og libyske myndigheter.

Tid for lønn og heder
Og nå står mannen der – klar til å motta belønning, heder og ære, med brede glis som fortreller sitt, men med ord som liksom ikke skal røpe en tilfredshet og begeistring som nesten grenser til orgasme. Men hva med det virkelig alvorlige og helt nødvendige spørsmål i hele denne prosessen. For hva betyr vel et land? Skal vi virkelig godta at landet vårt kastes ut i krigshandlinger mot et fjernt land som aldri har gjort oss det skapte grann, fordi en regjeringssjef vi har valgt til å tjene vår velferd og våre beste hensikter, skal kunne få realisere sine internasjonale ambisjoner? Vil virkelig det norske folket akseptere å bli brukt til denne typen råskap bare for at en hensynsløs karriereklatrer skal få sine våteste ønsker oppfylt? Skal Norge med sitt internasjonalt fredselskende rykte kunne brukes i den rike Vestens brutale herjinger rundt om i fattige land fordi vi må sikre oss maksimalt av jordas ressurser til vår egen egoistiske velferd? Og skal vi uten å protestere sitte musestille og se på at vår statsminister i ekstrem egeninteresse bruker sitt fedreland på denne måten? Og liksom attpå til være beæret og stolte?