Menneskerettigheter som det ikke snakkes om

Brudd på menneskerettighetene er et stadig tilbakevendende tema når det er snakk om sanksjoner og boikott av land som EU og USA ikke liker. Verre enda er det når de samme kreftene går til krig mot suverene stater med støtte av de mest diktatoriske land som finnes. Hykleriet er komplett, men hvor lenge vil det vare?

En gang i midten av 80-årene kom min sønn hjem med en velskrevet stiloppgave om brudd på menneskerettighetene ved å fokusere på apartheid og arbeidsløshet. Likevel hadde han fått nedsatt karakter fordi han ikke hadde kommet til poenget, som underforstått skulle dreie seg om Sovjet. Sett med vestlige øyne, hadde nok læreren rett i sin vurdering, fordi den del av FNs menneskerettserklæring som dreier seg om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) har blitt nedprioritert av vestlige land. Der er det kun de sivile og politiske (SP) rettigheter som har blitt godkjent, og som dermed har plassert de sosialistiske land helt nederst på statistikken.

Det er stiftelsen Freedom House, med sete i USA, som har vært gitt oppdraget å føre menneskerettighetstatistikken for FN, og som har plassert land som Cuba og Hviterussland helt nederst, etter land som Emiratene, Iran og Uganda, for å nevne noen. USA og Israel er av de med toppkarakter. Freedom House er en organisasjon som er sponset av storkapitalen og anklaget for sammen med CIA å finansiere opprør i andre land, nå sist det fascistiske kuppet i Ukraina. Nå virker det som det er en omorganisering på gang, hvor det legges mer vekt på HDI, Human Development Index. Men det er likevel et stykke igjen til de grunnleggende menneskelige behov regnes med.

Menneskerettskonvensjonen av 1948 var ment å legge lik vekt på alle punktene, men slik gikk det ikke, da det var de vestlige land som var i flertall og stemte ned Øst-Europa. Dermed ble det kun den delen som omhandler SP som ble gjeldende og som har vært retningsgivende for menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty og Human Rights Watch, og ikke minst vært årsak til boikott og sanksjoner av de land som har prioritert ØSK, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for sitt folk. Som det har blitt hevdet fra den sosialistiske siden, så må de grunnleggende behov være dekket før menneskene kan delta i det sivile og politiske liv, og det skal gjelde alle og helst være være tilnærmet gratis. Mens den vestlige verden i realiteten har snudd Maslows pyramide opp ned og nekter å se i øynene den nød og fattigdom som eksisterer i de såkalt demokratiske land.

USA er et av få land som ikke er fullverdig medlem av ØSK, mens Kina står utenfor den andre delen. Det er derfor ikke overraskende at de beskylder hverandre, for nå har også Kina anklaget USA for brudd på menneskerettigheter, både ved utstrakt spionasje, forholdene i fengslene, drap av sivile med droner over Jemen og Pakistan, men også for arbeidsløsheten som har berørt 21% av befolkningen og de mange hjemløse som har øket med 16% siste år. Men det er vel tvilsomt om akkurat dette vies plass i våre media.

Videre er USA sammen med Somalia de eneste land i verden som enda ikke har ratifisert Barnekonvensjonen, og det kan kanskje kaste et lys over hvorfor våre media for noen år siden lagde et oppstyr over at denne ble opplest i selveste barne-TV på 70-tallet av den lille figuren Jon Blund fra DDR. Stasi-agent som han ble kalt, og fikk norske media til å bekjenne sine synder for å vise noe slikt. Noe som kan forklare den ensidige og fordummende underholdningskulturen som for det meste tilbys barn og ungdom nå i dag, made in USA.

Men stadig flere har i den siste tiden opponert mot den ensidige vinkling av hva som har vært oppfattet som menneskerettigheter, og det er å håpe på et mer dekkende fokus på de menneskelige rettigheter som det syndes mest mot i verden. Liv og helse, egenverd og tak over hodet er noe alle må ha rett til på vår gavmilde jord. Den som må slite seg gjennom dagen for å overleve er neppe interessert i å tegne Muhammed eller stå på en talerstol.