Ut med fagforeningen, inn med ELA

ELA (europeisk arbeidsmyndighet) skal sørge for at EUs grunnlov (fri flyt av arbeidskraft) overholdes. Altså vekk med tariffavtaler og nasjonale lover som hindrer arbeidskraftens frie bevegelse. ELA er et opplegg for fagforeningsknusing.

Tanken bak EUs sosiale offensiv er trolig å gi EU større legitimitet i en tid da EU-konstruksjonen er under press og opplever en «eksistensiell krise»: Brexit, voksende sosial uro og framvekst av nasjonalistiske partier undergraver EU-prosjektet.

Arbeidere på vandring utnyttes og trakasseres på det groveste. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet presser arbeidsmarkedet, undergraver fagbevegelsen og utkonkurrerer seriøse bedrifter i alle land.
I forsøk på å dempe misnøyen foreslo derfor EU-kommisjonen på toppmøtet i Gøteborg 17.11.17 å bygge den «europeiske søyle for sosiale rettigheter» med å innføre nye EU-direktiv og -byråer i «sosial- og arbeidsmarkedspolitikken».

Et nytt Arbeidslivsdirektiv (Direktiv for gjennomsiktige og forutsigbare arbeidsvilkår i EU» ble derfor lansert i desember.
Og i mars 2018 kom så et lovforslag om en arbeidsmyndighet (ELA), som sammen med Arbeidslivsdirektivet «skal harmonisere arbeidsmarkedet i Europa på det sosiale området». ELA og direktivet skal supplere og håndheve Utstasjoneringsdirektivet (revidert 28. juni 2018) og Vikarbyrådirektivet.

ELA skal skape «rettferdige og velfungerende arbeidsmarkeder og velferdssystemer», sier EU-kommisjonen. Altså få bukt med både «sosial dumping» og samtidig sikre økt «arbeidsmobilitet».
For selv om antall mobile arbeidere det siste tiåret er mer enn fordoblet, utgjør det bare 4 prosent av EUs totale arbeidsstyrke. Altså har arbeidsmarkedet et stort «uutnyttet potensiale» (av billig arbeidskraft) som må utnyttes.
I en pressemelding (sitert i Arbejderen 23.03.18) sammenfatter EU-kommissær Thyssen EUs nye arbeidsmyndighet: «Vårt arbeid med å sikre rettferdig bevegelse av arbeidskraften … er avgjørende for et velfungerende europeisk arbeidsmarked. Det vil hjelpe borgere og virksomheter, som flytter innenfor EU, med å finne de rette opplysninger og styrke samarbeidet mellom medlemslandene for å håndheve rettferdige og effektive regler».

Europeiske Transportarbeiderforbund (ETF) har lenge ønsket en europeisk arbeidsmyndighet, men er på sin hjemmeside skuffet: «Vi hadde håpet at en slik myndighet kunne være et konkret skritt i utformingen av den såkalte sosiale søyle. At dette lenge ventede byrå skulle hjelpe arbeidere med å få deres rettigheter og bekjempe sosial dumping. Men forslaget er den ultimate nedtur».

ETFs dom er hard: «ELA er ikke mye mer enn en informasjonsdisk for arbeidsgivere og snakkeklubb for de nasjonale myndigheter. Det mangler muskler, uavhengighet og arbeiderrepresentasjon. Alt sammen betyr at ELA risikerer å bli et svakt forsvar for faglige rettigheter - og enda et forstyrrende element i land og sektorer hvor effektive kollektive forhandlinger skaffer gode vilkår».

Vi fornemmer her ELAs «dobbeltstandard». Fagforeninger er nemlig i prinsippet alvorlige hindringer for fri flyt av arbeidskraft. Derfor vil EU-kommisjonen svekke innflytelsen til det fagorganiserte arbeidslivet, og sikre «sosiale rettigheter» via lovverket/byråer/EU-domstolen.

Vi skal merke oss at Jacques Delores-instituttet (en «uavhengig» tenketank med mål å «tenke et forent Europa») ser for seg en utviklingsprosess i ELAs oppgaver fra «assisterende rolle» via «pådriver og samarbeidsorgan» i retning et «direkte håndhevingsmandat».

En slik prosess vil kreve endring i Unionstraktaten, men vil kunne ende opp med et fullblods interesseorgan for BusinessEurope (p.t. finanslobbyen som styrer EU-kommisjonen) med oppgave å knuse fagbevegelsen.
«For Norge vil det (ELA) bety et press nedover på standarder og rettigheter», skriver Roar Eilertsen i en fersk DeFacto-rapport (4:2018):
«En viktig konsekvens, som vi ser over hele OECD-området, er en klar tilbakegang i fagorganiseringen. Arbeidstakernes kollektive makt svekkes, tariffdekningen går tilbake og det utvikler seg områder i arbeidslivet hvor et organisert partssamarbeid er utryddet og hvor kriminaliteten florerer».

Videre: «I det store bildet registrerer man en svekket fagbevegelse, større ulikheter i samfunnet og økende fattigdomsproblemer i alle land. For enkeltmenneskene betyr det ofte dårligere betalte og mer usikre jobber, hvor en i økende grad må leve på arbeidsgivernes nåde.

Og de arbeidsgiverne som ennå er innenfor tarifferte områder og som er opptatt av ryddighet og anstendige arbeidsforhold, blir utkonkurrert av ‘kjeltringene’ i bransjen».
ELA (European Labour Authority) betyr på norsk «europeisk arbeidsmyndighet», men Solberg-regjeringen har oversatt «authority» med «byrå», som er på linje med LOs «arbeidsmarkedsbyrå».
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie er overbevist om at ELA (på linje med Gahr Støres tolkning av «energibyrået» ACER) «ikke innebærer noen form for myndighetsavståelse» (29.10.18). Begge tar feil.
For selv om EFTAs Surveillance Authority (ESA) bare er regnet som et «byrå» og i Norge er oversatt til EFTAs (EUs) «overvåkningsorgan», har ESA i praksis et betydelig håndhevingsmandat, ja faktisk makt over både norsk Høyesterett og LO-konvensjonen. En tilsvarende makt er nok påtenkt «byrået» ELA.

Hvordan skal ELA sikre «rettferdige og velfungerende arbeidsmarkeder og velferdssystemer» ettersom fri flyt av arbeidskraft i praksis er hovedårsak til sosial dumping og arbeidslivskriminalitet?
ELAs «dobbeltstandard» er forvirrende, noe LO-sekretær Trude Trinnland understreket i et ANB-intervju 01.10.18: «Siden ting er usikre… ønsker vi ikke å fatte en beslutning basert på synsing og faktafeil».
ELA har i oppdrag å bidra til «en effektiv og virkningsfull håndheving av EU-lovgivningen om arbeidskraftmobilitet og sosiale sikringsordninger, samt kollektive overenskomster som sikrer gjennomføringen av EU-lovgivningen» (min uth).

Det betyr i praksis at ELA skal kontrollere om norske tariffavtaler er innenfor EUs regelverk.
To artikler (9 og 13) gir ELA overnasjonal inspeksjonsmyndighet. ELA skal påse (og følge opp) at tariffavtaler og sosiale rettigheter ikke er til hinder for EUs grunnlov «fri flyt». Altså vil streikerett og forhandlingsrett være ulovlig dersom de truer fri flyt av arbeidskraft.

DeFacto-rapporten er tydelig på hva målet for ELA er: «For Norges del vil ELA få en rolle på arbeidslivsområdet som er veldig likt det ESA har i dag. Likheten er at begge skal kontrollere at EU-reglene følges og at det ikke er «ulovlige» bestemmelser i nasjonale lover eller avtaler som hindrer den frie flyten av arbeidskraft».

I Norge er lønns- og arbeidsvilkår som kjent oppnådd som kompromiss (tariffavtaler) mellom organiserte arbeidere (med tilkjempede kampmidler) og arbeidskjøper. Jeg frykter at EUs «sosiale søyle» (via EØS) vil påtvinge «den norske modellen» en «overnasjonal EU-myndighet» (ELA) som vil rasere modellen.

DeFacto-rapporten peker på at Solberg-regjeringen prøver å tone ned betydningen og virkninger av ELA:
«... det som regjeringer og fagbevegelse i mange land oppfatter som introduksjon av overnasjonalitet (inspeksjoner og megling) forsøkes redusert til en sandkasselek» ... «Regjeringen prøver å skape et bilde av at opprettingen av et EU-organ og et byråkrati med 140 årsverk, som ventes å koste minst 500 mill. kr pr år, bare skal fungere som en slags «service-desk» for de som gidder å stikke innom?
Dette er en banalisering av debatten, som dessverre følger i samme sporene som man prøvde å presse ACER-debatten inn i vinteren 2018», skriver DeFacto.
Både nordiske regjeringer og europeisk fagbevegelse har inntatt en «både-og og vent»-holdning. De vurderer ELA i hovedsak som et positivt tiltak i f.eks. kamp mot sosial dumping, men et unisont krav er at byrået «må respektere nasjonal myndighet og partenes autonomi».

Europeisk fagbevegelse (ETUC) går inn for at ELAs eneste fokus må være å beskytte alle arbeidere i EU, uavhengig av deres nasjonalitet og migrantstatus. ELA må ikke på noen som helst måte erstatte eller undergrave nasjonale tradisjoner for håndhevelse. ELAs oppgave må ifølge ETUC være å styrke EU-arbeidernes sosiale rettigheter og bekjempe konkurranse (om billig arbeidskraft) over landegrensene.
Videre må ELA holde seg unna autonomien (selvstyret) til sosiale grupper, og ikke undergrave nasjonale systemer for fagforeningsaktivitet (f.eks. forhandlingsrett og partssamarbeid).
I en felles uttalelse (april 2018) er svensk fagbevegelse (hovedorganisasjonene LO, TCO og Saco) positiv til ELA, men krever avklaringer og endringer i den pågående lovgivningsprosessen. Et ELA som truer «den svenske kollektivavtalemodellen» er ikke aktuelt å støtte.

LO, TCO og Saco vil derfor ikke godta at ELA (via inspeksjoner) overstyrer offentlige myndigheter i Sverige eller «griper inn som megler» i kollektive tarifforhandlinger.
Fagbevegelsen i Norge er delt i synet. YS og Paras er som store deler av europeisk fagbevegelse overveiende positiv. LO er skeptisk og bestilte utredning. Utvalget har nå konkludert, og sekretariatet i LO har vedtatt følgende:
(a) Arbeidsmarkedsbyrået må ikke svekke partene i arbeidslivets autonomi eller svekke handlingsrommet når det gjelder utforming, kontroll og håndheving av lover og tariffavtaler på nasjonalt nivå;
(b): Det er en forutsetning at myndighetsoverføring ikke finner sted for at arbeidsmarkedsbyrået skal kunne utføre sine oppgaver slik de i dag er beskrevet;
(c): Det må klargjøres hvordan petroleumssektoren og havbruk påvirkes av arbeidsmarkedsbyrået;
(d): Norge må sikres observatørplass i EUs arbeidsmarkedsbyrå;
(e) Forslag til europeisk arbeidsmarkedsbyrå er fremdeles i prosess. LO vi, når endelig vedtak er gjort, komme tilbake til de ulike sidene vedrørende en eventuell norsk tilslutning til et europeisk arbeidsmarkedsbyrå.
ELA vil ventelig behandles i Stortinget våren 2019. Hadia Tajik (Ap) har sagt at partiet vil sette foten ned dersom ELA svekker nasjonal selvråderett i arbeidslivet (Dagsavisen 11.06.18). Arbeidsminister Hauglie (H) ser ingen fare, men tenker beslutningsmyndigheten må være nasjonal (NTB 18.04.18).

I juni 2018 fremmet Sp og SV to forslag som begge ble nedstemt i Stortinget. Også Ap stemte imot.
Det ene ba regjeringen påse at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslovslovgiving gis forrang fremfor Norges forpliktelser som vil kunne inngå i EUs arbeidsmarkedsbyrå ELA (European Labour Authority)». Det andre ba regjeringen «gi sin vurdering av om norske tariffavtaler og norsk arbeidslovslovgivning kan gis forrang fremfor EØS-avtalens regler».

Ordlyden i lovforslaget fulgte LO-kongressens vedtak i 2017: «Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler».
Vi kommunister ser ELA i et klasseperspektiv. Bare en klassebevisst arbeiderbevegelse kan hindre kapitalen å knuse fagbevegelsen.

Stortinget må sette foten ned for ELA.
Utvalgte kilder: Kenneth Haar: «Skjult dagsorden bag ‘social søjle’» - Arbejderen 01.12.17; Hans Brinkmann: «Kronjuvelen i socialt Europa? EU vil indføre myndighed for arbejdsmarkedet» - eufagligt.dk 23.03.18; ETUC Position: For A Strong European Labour Authority - vedtatt i ETUCs hovedstyremøte 12.04.18; Roar Eilertsen: «Mer makt til Brussel. Forslaget om Den europiske arbeidsmyndighet - ELA» - DeFacto Rapport 4:2018; Kathrine Kleveland: «For Norge kan et EU-byrå for arbeidslivet bety et tilbakeskritt i kampen mot sosial dumping» - NtEU 23.04.18; Jan R. Steinholdt: «Sosial søyle på sviktende grunn» - NtEU 12.06.18; Torgny Hasås: «Kan bli en ny Acer kamp: Hva er EUs arbeidsmarkedsbyrå?» - Frifagbevegelse 13.06.18