Nissen på lasset

Per A. Kveseth: IGJEN FÅR VI et eksempel på et europeisk sosialdemokrati på ville veier. Det har vel egentlig alltid ligget i korten at sosialdemokratiet mer enn noe annet parti har en høyre- og en venstrefot, men at det var venstrefoten partiene var eslet til å stå på. Langsomt og med stø kurs har dette endret seg i etterkrigsårene, og i sak etter sak er det tradisjonell borgerlig konservatisme og nyliberalistisk markedsøkonomi som har slått sterkest ut der de sosialdemokratiske arbeiderpartiene har sittet med makten.

OG NETTOPP MAKTPOSISJONEN viser aller tydeligst denne tendensen – sosialdemokratene er aldri så radikale og progressive som når de sitter i opposisjon. Da vet de alltid å ta til motmæle ved de minste angrep på fellesskapets interesser.

JO DA, DET finns noen på venstresiden med tilstrekkelig bein i nesa til å bryte med sosialdemokratiske fremstøt i kapitalismens tjeneste selv når de sitter i regjering. I Danmark vil regjeringen nå selge en stor del av sin aksjeportefølje i Dong Energy til den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs. Dette er et mønster alle sosialdemokratiske regjeringer eller regjeringer de deltar i, tilpasser seg – ikke minst den norske 2005-2013-regjeringen, og som applauderes med jubel av alle de borgerlige partiene.

MEN SÅ FINNS det altså noen på venstresiden som setter foten ned. Danske Socialistisk Folkeparti gjør det. Det vil si – de gjør det faktisk ikke! Med knapt flertall vedtok de nemlig å godta salget, men vedtaket skaper så stor harme blant en stor del av både medlemmer og velgere, at partiet står i fare for å tilintetgjøre seg selv. Annette Vilhelmsen, melder pass og trekker seg fra både lederjobben i partiet og fra regjering der hun siden august 2013 har vært Sosial-, barne- og integrasjonsminister.

DONG ENERGY HAR virksomheter i en rekke land, bl.a. Norge, og det er spesielt danskenes stolthet – vindmølleparken, som Goldman Sachs nå får kontroll over. Kritikken i den danske befolkningen er da heller ikke nådig – den politiske kommentatoren i Weekendavisen, Arne Hardis, beskriver den amerikanske banken som ”… kapitalismens aller ondeste ansikt”.

KRITIKKEN BYGGER OGSÅ mye på sosialismens holdning til offentlige og private tjenester generelt. Et lands kraftforsyning er blant de tjenester som bør være offentlige fordi de ikke først og fremst skal handle om profitt, men om samfunnshensyn, fordi det i alt for stor grad handler om et lands sikkerhet og et allmenngode som ikke skal kontrolleres av private interesser. Og den siden av saken blir ikke bedre når det avsløres at Goldman Sachs i anledning kjøpet har opprettet et selskap i Luxembourg som skal sørge for at profitten unngår beskatning i Danmark, og at den plasseres så uavkortet som mulig i skatteparadiset Cayman Islands.

Å GÅ HØYRESIDENS og kapitalismens ærend på denne måten er dessverre blitt hovedsak og ikke unntak for alle sosialdemokratiske partier i Europa. Tidligere i denne utviklingen representerte utbryterpartiene – eller overkokspartiene, klare protester til denne utviklingen, men i stedet for å være konsekvente og gå hele veien til de sosialistisk/kommunistiske alternativene som allerede fantes, ble de haleheng og nisser på det sosialdemokratiske lasset og dets utviklingsvei mot det politiske sentrum. Og dette politiske sentrum har alltid og i alle europeiske land, stått solid forankret på den borgerlige/kapitalistiske siden.

DERFOR ER DISSE SV- og SF-partiene under stadig press om å være en slags sosialismevoktere og pådrivere ovenfor de sosialdemokratiske partiene i sosialistisk retning. Når denne oppgaven sviktes, faller selve grunnlaget for deres eksistens bort, og partiene går praktisk talt opp i sømmene. Denne prosessen tilskyndes selvfølgelig når de opptrer med logrende enighet i koalisjon med sine moderpartier.

DET UNIKE OG historisk nye ved situasjonen i Danmark, er at partiet i kjent stil samtykker selv i en så betent sak som Dong-saken, men at partiets aller mest fremtredende tillitsmedlemmer og folketingsrepresentanter trekker seg fra tillitsverv og parti i eitrende sinne og dyp frustrasjon. Noe som av de fleste oppfattes som kroken på døra for partiets eksistens, men som like gjerne kan bli den renselseskatarsis som partiet må gjennom og som reiser det i en ny og troverdig skikkelse.

MÅTTE BARE DET norske SV komme seg opp i stående og rydde opp i sitt betente underdanighetsforhold til Arbeiderpartiet – både i og utenfor en samarbeidsregjering. Ikke glem at det lille i SVs fortid som kan kalles radikalt og respektabelt i forhold til moderpartiet, nettopp er det kraftfulle og dramatiske som ligger i en utmeldelse og dannelse av et nytt parti.