• Hjem
  • Politikk
  • Bruddet i stoffskiftetmellom natur og samfunn
Illustrasjonsfoto: Kan menneskeenheten fortsette slik den gjør i dag? 																AP Photo/Charlie Riedel, File
Illustrasjonsfoto: Kan menneskeenheten fortsette slik den gjør i dag? AP Photo/Charlie Riedel, File

Christian Stache (chs) Junge Welt intervjuer John Bellamy Foster (jbf) i Monthly Review om et «ikke reparerbart brudd i et gjensidig avhengig stoffskifte mellom natur og samfunn».


Christian Stache (chs): Du og kollega Paul Burkett har nettopp utgitt boka «Marx and the Earth: An Anti-Critique« (Marx og jordkloden: en anti-kritikk). Undertittelen omtaler boka som «anti-kritikk». Hvem retter dere kritikken mot og hvorfor?
JBF: Historie: På 1980-tallet steg øko-sosialismen som en økologisk-marxistisk bevegelse, først i USA, Canada og Europa. Nå over hele verden.


I det vi kalte 1. øko-sosialistiske fase ble grønne ideer integrert i marxismen og noen ganger marxistiske ideer i det grønne. Det skapte en hybrid - eller kentaur-liknende analyse. Pionerer som Ted Benton, Andre Gorz og James O’Connor kritiserte Marx og Engels for skylapper mot økologisk forståelse, eller at de var besatt av anti-økologiske grunntanker. Noen ganger ble det sagt at Marx gikk helt over styr i sin avvisning av Malthus’ naturlige grenser. Generelt har grønn teori hegemoni i 1. øko-sosialistiske fase. Mens marxisme har klasseperspektiv, blir økologisk kritikk i hovedsak sett på som fremmed for materialistisk historieforståelse. Noen av 1. fase-øko-sosialistene argumenterte for at øko-sosialistme erstattet »klassisk« marxisme og frigjorde seg fra det de så som negative sider ved sosialismen. For dem ble øko-sosialisme en negasjon av klassisk sosialisme.


Derimot står 2. fase øko-sosialister, som starter med Paul Burketts »Marx and Nature« i 1999 og min »Marx’s Ecology« i 2000. De følges raskt av analytikerne Brett Clark, Hannah Holleman, Stefano Longo, Kohei Saito og Richard York. Elmar Altvater er sentral. For Altvater går analysen tilbake til basis i materialistisk historieforståelse og økologiens rolle i Marx og Engels’ kritikk av politisk økonomi, med fokus på hvordan vi skal forstå forholdet mellom materialistisk historieoppfatning og materialistisk naturhistorie.
I 15-20 år har det vært debatt mellom 1. og 2. fase-økososialister om Marx’ økologi. 1. fase-folk tvinges gradvis på defensiven, basert på nyere forskning, dokumentasjon og teori-arbeid. `Marx and the Earth` blir vendepunkt. Den besvarer angrep og hardnakkete misforståelser av Marx, Engels og dem, særlig i økonomi. Noen økologi-økonomer som Joan Martinez-Alier og James O’Connor, mente Marx og Engels mislyktes i å inkorporere termodynamikk i sine analyser. Det ble også påstått at «Engels avviste termo-dynamikkens 2. lov». Andre gikk mot klassisk materialistisk historieforståelse, som Joal Kovels: «Marx og Engels så bort fra alle forestillinger om naturens iboende verdi», og John Clarks: «Marx` fornektelse av organisk forhold mellom natur og samfunn».


Chs: Hva utgjør nøyaktig en «anti-kritikk», slik du bruker begrepet?
JBF: Begrepet anti-kritikk har ærefull historie i marxistisk teori tilbake til Rosa Luxemburgs »Kapitalens akkumulasjon- en anti-kritikk« (vanligvis kalt Anti-kritikken). Hun svarte marx-kritikere da. Engels` berømte »Anti-Dühring« må også betraktes som anti-kritikk. Engels må følge Eugen Dühring i naturvitenskap, filosofi og politisk økonomi, som svar på det Marx og Engels så som betydelig utfordring for tyske sosialdemokrater på sin tid. Anti-kritikken innen materialistisk historieoppfatning er kritikk av ens eget perspektiv. Anti-kritikken blir respons. Indre kjerne og historisk grunnlag undersøkes ut fra begge perspektiv. Mål med konfrontasjon og metode er å klargjøre dialektisk for seg selv via selvkritikk; Det øker teori-forståelsen. Vi er i stand til å utdype marxismens eget revolusjonære perspektiv, fornye grunnlagsforståelse og møte historiske utfordringer. Men i vårt tilfelle er det ikke først og fremst tale om svar på angrep mot våre egne ideer, om det hadde vært slike angrep, men mer om svar på kritikk fra 1. fase-økologer mot Marx` og Engels’ økologi-analyser.


Chs: Hvorfor er det nødvendig å imøtegå kritikk av Marx og Engels, særlig i debatter om øko-sosialisme og økologi?
JBF: Spørsmålet er like rart som: Hvorfor stå mot kritikk av Darwins «evolusjonsbegrep»? Svaret er innlysende: Det er vitenskap. Uansett hvor mye evolusjonsteorien har utviklet seg fra medio 1800-tallet, fortsetter vi å se på Darwin og hans arbeid. Det gir innsikt og er en av flere metoder for vitenskapelig framgang. Det er ikke bare spørsmål om å forsvare Marx og Engels eller marxisme. Vi må forsvare andre grunnsyn i natur- og samfunnsvitenskap om vi meningsfullt vil utvikle sosial-økologisk analyse av antropocen; dvs vår geologiske epoke og endringer av jordoverflaten pga menneskelig aktivitet, særlig etter den industrielle revolusjon. Svar på kritikk kan avdekke nye sider ved kjerneperspektivet i dypere analyser, som kan gi framgang for forskningen vår.
Sosialøkologiske problem med utspring i kapitalismen er i dag mer skremmende enn før, i lys av en global krise. Skal vi ta fatt på dagens kriser, er det viktig å se den kritiske tradisjonen. Vi vil da forstå hva som gikk galt og finne ut hvilket avgjørende verktøy vi har gått glipp av. Rosa Luxemburg: «Marx’ vitenskap er forut for en politisk bevegelse». Vi får ny innsikt i Marx` arbeider når nye utfordringer kommer til. Før ble det ignorert eller misforstått, særlig på det økologiske feltet, der Marx’ ideer lenge oversees, for de lå forut for bevegelsens behov.


Marx var den første som utviklet en teori for økologisk-sosiale system. Han knyttet sammen miljø- og økonomiske motsetninger i kapitalismen og la vekt på behovet for et bærekraftig samfunn. En slik forskende tankegang er i dag viktigere enn noensinne.
Chs: I 3 av bokas 5 hovedkapitler tar du for deg anklager mot »grunnleggerne av materialistisk historieforståelse« etter å ha studert deres holdning til termodynamikk. Du viser spesielt til sosialisten Sergei Podolinsky på 1800-tallet? Hva går anklagene ut på og hvorfor mener du de er ugyldige?


JBF: Podolinsky er tilhenger av Marx og Engels. Han grunnla økologisk økonomi ut fra en undersøkelse på fransk, italiensk, tysk, russisk: «Menneskets arbeid og maktens enhet». Han sendte førsteutkast på fransk til Marx i 1880, som skrev notat tilbake. Ukraineren Podolinsky kom med en ny, utvidet versjon like etter på italiensk, fransk og tysk, som ble publisert av hovedtidsskriftet til de tyske sosialdemokratene i 1883, kort tid etter Marx’ død. Vi har ikke Marx’ notater. Ingen brev til Podolinsky er bevart. Men etter Marx` forespørsel sendte Engels 2 brev i 1882 til ham om Podolinskys arbeid. Det var 2 måneder før Marx’ død. Engels pekte på Podilinskys viktige innsats, men kritiserte samtidig hans beregninger av energibruk i jord-bruk og pekte på manglende innsikt i andre faktorer enn menneskets arbeidskraft og stoff-skifte hos Podilinsky; Engels mente gjødsel og fossile brennstoff må med i beregninger og var skeptisk til ekstreme sider hos Podilinsky. Ukraineren så mennesket som en perfekt termo-dynamisk maskin, i stand til å omstarte sitt eget forbrenningsrom. Akkumulasjon av solvarme og økt globaltemperatur så Podilinsky som tegn på menneskelig utvikling. I kritikken pekte Engels på at kapitalismen sløser med tidligere tiders solvarme, dvs kull. Selv om noen 1.-fase- økososialister-og økonomer brukte Podilinskys arbeid til å påstå at Marx og Engels avviste økologisk økonomi, viser dette det motsatte.


Ledende øko-økonom på 1900-tallet, Nicholas Georgescu-Roegen foretrakk Engels framfor Podolinsky eller Martinez-Alier. I våre bøker viser vi diskusjoner mellom Marx og Engels om energetikk. I kapittel 3 undersøker vi hvordan Marx direkte inkorporerte termo-dynamikk i sin økonomi, noe andre økonomer på 1800-tallet og et flertall av dem ikke har klart fram til nå. I kapittel 4 ser vi på kritikken fra Martinez-Alier, Lezek Kolakowski og Daniel Bensaïd om «Engels` nei til 2. termodynamiske lov». Vi peker heller på Engels, som på linje med ledende fysikere da og nå, er kritisk til universets varmedød. De mener den er tvilsom.


Chs:Du skriver «det er en kompleks materialistisk økologi i roten av klassisk marxisme». Hva er basis og viktigste innsikt fra Marx og Engels når det gjelder ødeleggelse av naturen under kapitalismen? Hva er deres bidrag til kritisk samfunnsteori om dialektikken samfunn / natur?


JBF: Komplisert å besvare i et kort intervju. Det mest vesentlige henger sammen med Marx’ teori om brudd eller revne i stoffskiftet, hans økologiske verdi-analyse samt hans og Engels` dialektiske forståelse av økologi. Andre viktige oppdagelser inkluderer teori om ulikeverdige økologiske utvekslinger eller økologisk imperialisme, som vi ser i Marx’ analyse. Viktigst er hans svært radikale definisjon av bærekraft: «Ingen eier jorden, ikke en gang menneskene i alle land på hele kloden. Snarere må de holde den vedlike for framtidige generasjoner, som gode husholdnings-ledere». Marx definerer sosialisme i «Kapitalen, bind 3»: «produksjons-kollektivenes fornuftige regulering av stoffskiftet mellom mennesker og natur, sammen med en fullstendig utvikling av menneskets potensiale.


Marx tok ideen om stoffskifte fra naturvitenskapen. Hans stoffskifte-ide er dialektikk mellom «samfunnets stoffskifte»; dvs arbeid og produksjonsprosess i økologisk perspektiv og det han kalte «naturens universelle stoffskifte». Kapitalismens utvikling av fremmedgjort samfunns-stoffskifte, i motsetning til naturens universelle stoffskifte, genererte en «ubotelig revne i en gjensidig avhengig prosess mellom natur og samfunn» eller revnet i stoffskiftet. Influert av kjemikeren Justus von Liebig, utforsket Marx brudd i dyrkingsjords næringskjede.


Slik utviklet Marx en teori om økologisk krise relatert til kapitalistisk produksjon, en teori som ikke bare fokuserte på økonomi, men på nedbryting av naturlige forhold forårsaket av kapitalismen. Marx` økologiske verdi-teori, som omfatter ideen om bruksverdi og bytteverdi, sier at verdiproduksjon i kapitalismen undergraver natur-stoff-bruksverdi-komponenter av velstand, ved utkrystallisering av abstrakt arbeid. Det skaper konflikter, ikke bare i forhold til arbeid, men også til natur. Kapitalistisk verdi er drastisk fjernet fra materielle forhold; »ikke en smule materie inngår i abstrakt samfunnsarbeid og dets utkrystallisering i verdi«, skriver Marx. Men hans samlete økologi-verdi-analyse avslører iboende motsetninger i kapitalismens behandling av naturen som »gratis gave til kapitalen«.


Chs: Dere skriver at minst 3 generasjoner marxister har prøvd å tolke økologisk ødeleggelse ut fra perspektivet i Marx og Engels’ omfattende arbeid. Hva har de generasjonene bidratt med, hvilke ulikheter er det mellom dem og hvordan forholder de seg til hverandre?


JBF: Om vi ser på det fra årene fra 2. verdenskrig til i dag og konsentrerer oss om alle som kan kalles økososialister eller økologiske marxister, får vi et klart bilde, i alle fall i engelsk-talende land, som den «ideelle fasen» med K. William Kapp, Barry Commoner, Virginia Brodine, Paul Sweezy, Murray Bookchin «marxistiske fase»), Charles Anderson og Alan Schnaiberg, bl.a. I en tidlig fase antas at marxisme, sosialisme og økologi naturlig passer sammen. Det følges av de to første øko-sosialistiske fasene.


Forholdet mellom marxisme og økologi er selvsagt mer komplisert om vi ser på perioden fra slutten av 1800-tallet til 2. verdenskrig med generasjoner av sosialist-økologiske teoretikere, sterkt påvirket av Marx og Darwin, spesielt i UK. Da har sosialismen sin viktigste innflytelse på økologi, men det er relativt ukjent. Det er moderne miljøbevegelser og dreide det seg om å forstå økologi i seg selv. Derfra vokste bekymringen. Jeg har arbeidet lenge med bok om hele denne utviklingen.


Chs: Og i Sovjetunionen? JBF: Vi ser flere komplikasjoner når SU er inne i bildet. SU har den mest dynamiske økologiske vitenskapen i verden på 1920-tallet. Den ble i stor grad, men ikke totalt, ødelagt under Stalins utrenskninger og delvis gjenopplivet i 10-årene etter Stalin, først basert på naturvitenskap, men det hindret ikke SU fra et destruktivt forhold til miljøet, som eksempelvis i Tsjernobyl.


Sovjetiske vitenskapsfolk var først ute med å varsle verden om akselererende klimaendringer, takket Mikhail Budykos arbeid med albedo-effekt på is. SU har flere klimatologer enn noe annet land og er i forkant på området fram til medio 1960-tallet. SUs miljøbevegelse er sterk på 1980-tallet med millioner av medlemmer. Den skiller seg fra vestlige bevegelser ved at den ledes av naturvitenskapen. Viktig utvikling i marxistisk økologi ble anerkjent da. Selvsagt blir det insistert mot å anerkjenne det av politiske årsaker i alle vestlige fløyer. De benekter fakta, for de har inntatt det forstokkete synet at SU er helt ensartet, styrt i sin helhet fra toppen. Som avdøde Richard Levins antydet, er det særlig i naturvitenskapene en understrøm av seriøse marxistiske og dialektiske analytikere i SU.


Chs: Hvorfor var og er så mange vitenskapsfolk innen økologi så opptatt av å bagatellisere eller distansere seg fra innsiktene til Marx og Engels?
JBF: Jeg tror det er mindre utbredt nå enn før. Men det faktum at slike uenigheter finnes, bør ikke overraske. Økososialisme og økologisk marxisme vokste hovedsakelig fram i en periode med stagnasjon på venstresiden på 1980- og 90-tall. Marxisme tapte innflytelse i flere leirer med SUs oppløsning, et syn som selvsagt støttes av elitens ideologi. Vi ser »postmodernisme« også på venstresiden, dyp skepsis, kombinert med »dekonstruksjon, sosial konstruktivisme«, identitet og generelt fravær av alle frigjøringsprosjekt. Kald-krigs-ideologi fortsetter, nå i ny post-kald krig-versjon, med vekt på å framstille «SUs fall« som bevis på en ekstremt negativ utlegning av sovjet-maktens virksomhet også på det økologiske området..
(NB: Sosial konstruktivisme: «Kritikere av det perspektivet har hevdet at det er relativistisk, dvs at alt forstås som «sosiale konstruksjoner» i motsetning til objektive realiteter» (PLL).)


Mens det pågikk, fokuserte marxistiske forskere i større grad på miljø med spørsmål som gikk dypere. Miljø-sosiologi vokste fram i USA og dominerte fra tidlig 1970-tall som marxistisk eller ny-marxistisk kapitalisme-kritikk. Øko-sosialisme ble tradisjon på 1980-tall. Motsatte tendenser var det også. Marxisme er selvsagt en revolusjonær filosofi, knyttet til forventing og tro på at arbeiderklassen vil frigjøre seg selv. Noen «venstre-akademikere» frykter det. På universiteter dominerte en borgerlig ideologi. Andre sa at «arbeiderklasse i sitt vesen er mot naturvern. Miljøkamp måtte baseres på middelklasse eller høyere samfunnslag». Sannheten er at det finnes mange ikke-radikale, kapitalist-orienterte naturvernere.


Den tyske sosiologen Ulrich Beck, avviste eksempelvis at miljøproblem har noe med klasse å gjøre og ledt »Breakthrough Institute«, en ledende tankesmie i US-kapitalistisk økologiske modernisme med et rent teknokratisk og markedsbasert perspektiv, innstilt på ubegrenset og eksponensiell akkumulasjon av kapital.


Chs: Tradisjonell svakhet hos miljøbevegelser og økologer er tendens til å se miljøproblem som menneskelige arts-problem, løsrevet fra klassekamp - som om det ikke er vinnere eller tapere i miljø-ødeleggelser eller ligger interesser bak rovdrift på naturen. Hvordan forklarer du slik ideologisk feiltolkning og hvilken rolle spiller klassekamp i forståelse av kapitalistisk rovdrift på naturen når det gjelder å finne løsninger på klimaendringene?


JBF: Ja, det er alle slags varianter av «vi er i samme båt»-forestillingen i liberalt miljøarbeid. Et av dem er Malthus-inspirert: Alle miljøproblem skyldes at vi er for mange. Da blir det de store folkemassenes feil, selv om Malthus` egentlige sa det er for mange fattige mennesker. En annen er påstanden om at alle er passasjerer på «romskipet jorden», så vi er i bunn og grunn i samme båt. Ut fra det synet finnes ikke klasseskiller, rase- eller kjønns-undertrykking og imperialisme. Negative forhold for urfolk er usynlige. Følgelig finnes ingen urettferdighet i miljøet, ingen ulike livsmuligheter, osv. Det er selvfølgelig reinspikka liberalistisk ideologi. Vi finner trolig beste svar hos Ian Angus i Facing the Antropocene: Fossil Capitalism and the Crisis of the Earth System: We are not all in this together. Angus` fokus er rasemessige, klasserelaterte, internasjonale ulikheter i tillegg til utstøting med økende krise i antropocen; store endringer på jordoverflaten pga menneskelig aktivitet, som begynte med den industrielle revolusjon. Angus får fram nye økonomiske og miljømessige ulikheter, av typer som er verre enn vi noensinne har sett.


Sannheten er at miljøproblem og gigantiske katastrofer menneskeheten står overfor har alt å gjøre med sosial urettferdighet, basert på økonomi og miljø. Den setter kapital-opphoping høyere enn menneskene og kloden de bor på. Det skjer i så stor grad at vi ser akselererende vekst av et miljø-proletariat, der arbeiderklassen i videste forstand, dvs flertallet av verdens folk, må stå sammen mer enn før grunnet behov for å gjøre noe med forverrete materielle kår. Skiller mellom materielle forhold på jobb og levekår generelt forsvinner og setter arbeidsfolk i en tilstand som kan sammenliknes med de første årene av den industrielle revolusjon, da klassekampen handlet mye om urbane miljø og fabrikk-forhold. Det vil trolig vokse fram i nord, for det er allerede i ferd med å skje i det globale sør.


Chs: I din nye bok vil du videreføre klassisk marxisme fra Marx og Engels som faktisk hadde fokus på miljøet. Du skriver også at det hadde også alltid marxistiske forskere før nye sosiale bevegelser vokste fram i siste halvdel av 1900-tallet. Du mener altså at din tradisjon og disse tenkerne neglisjeres av all motstand mot øko-marxisme, av folk som fordømmer marxismen i sin helhet som anti-miljøvern. Hva er typisk for din tradisjon ? Hvem er med der og hva gjør den spesielt miljøvennlig? Hva forklarer avvisning og ignorering av den tradisjonen ?


JBF: Forholdet mellom sosialisme, radikal materialisme og økologi er ikke særlig kjent. En hovedårsak er at økologi, som måte å forstå verden på, var et produkt av naturvitenskap mer enn samfunnsvitenskap, i høyere grad enn kultur-teori. Da marxisme ble revitalisert i Vesten på 1960-tallet, først ut fra en filosofisk tradisjon, kjent som «ny-marxisme» på 1920-tallet, skilte den seg fra klassisk marxisme ved i stor grad å ekskludere naturvitenskap, og dermed «naturen selv» fra marxismen. Så da miljøvern ble en kraft på 1960- og 1970-tallet og «øko-system» og «biosfære» ble allmenn-kunnskap, var sosialister i stor grad ukjent med alt det sosialistiske og materialistiske forskere hadde gjort i utvikling av begrepene.


Fra 1880 til 1940-tallet hadde britiske forskere, marxister og sosialdemokrater samt russiske forskere særlig på 1920-tallet, utviklet flere av de sentrale ideene i økologi: bio-nomi, øko-system, biosfære, antropocen (A.P. Pavlov på 1920-tallet), biocenose (organismesamfunn), human-økologi, Vavilov-områder (kilder til verdens arve-masse), teori om livets opprinnelse (Haldane) - for å nevne noen av forståelses-formene, skapt av intellektuelle forskere.


Blant engelskspråklige kan vi nevne Ray Lankester, Arthur Tansley, H.G. Wells. Joseph Needham, J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, Lancelot Hogben, Hyman Levy, Herman Muller og C.H. Waddington. Av samfunnsforskere, filosofer, klassisister, kunstnere: Florence Kelley, William Morris, Christopher Caudwell, George Thompson og V. Gordon Childe, Benjamin Farrington. Disse og andre bidro til en revolusjon i vår forståelse. Det førte fram til økologisk materialisme, med dype røtter i en materialistisk historieforståelse, dialektikk og sosialistiske ideer.


Chs: Ved første øyekast ser kapitlene i »Marx and the Earth« ut som henvendelse et snevert forskermiljø og debattene der, spesielt i motsetning til dine tidligere arbeider som »What every environmentalist needs to know about capitalism: a citizen’s guide to capitalism and the environment», du skrev med Fred Magdoff. Hvilke politiske implikasjoner har »Marx and the Earth«? Hva kan folk som søker løsninger på miljøproblemene lære av boken?


JBF: »What every environmentalist needs to know..« der Fred Magdoff var med, henvender seg til aktivister. Den forklarer hvorfor det er nødvendig å ha fokus på kapitalismen om vi vil håndtere miljøkrisen.
«Marx and the earth» er for teoretisk interesserte, men ikke mindre avgjørende på sin måte. Historisk har marxisme alltid tatt teori-utvikling alvorlig. Uten ville meningsfulle eksperiment og / eller revolusjonær praksis. La oss se på »Det kommunistiske manifest«: »I arbeidet for bevegelsen i dag, må vi ta vare på bevegelsens framtid«. For å gjøre kritikk av kapitalismen til del av marxistisk økologi og øko-sosialisme, må vi utvikle en en mest mulig korrekt teori. Vår praksis, klare idéer og veien fram, henger sammen og betinger hverandre.


Når tolkninger av 1. fase-øko-sosialister og liknende oppfatninger på venstresiden en etter en ble imøtegått av 2. fase-økososialistenes forskning, har ny innsikt skjerpet kapitalisme-kritikk og åpnet nye revolusjonære muligheter for øko-sosialisme. I likhet med alle teori-sprang vil arbeidet vårt bare få reell praktisk virkning gjennom innsats, basert på breie allianser.


Trass i alle nødvendige turer innom ulike områder som tilsynelatende er skilt fra umiddelbar politisk praksis ender vår anti-kritikk på et konkret grunnlag, der vi ser Marx’ stoffskifte-brudd til hans postulat om å reetablere stoffskiftet og skape et bærekraftig samfunn. Dette går inn på det sentrale i dagens miljøkamp. Men slik gjenoppbygging av stoffskiftet er bare mulig som del av kampen mot kapitalens logikk og del av en større bevegelse for sosialisme.


Brudd i stoffskiftet natur - samfunn. Fra Monthly Review, oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad, på Steigan-blogg, 4/3-2017, opprinnelig fra Junge Welt i 2016. Christian Stache i Junge Welt intervjuer John Bellamy Foster (jbf) om det «ikke reparerbare bruddet i det gjensidig avhengige stoffskiftet mellom natur og samfunn». Foster står bak månedstidsskrifte Monthley Review i New York. (Interview: John Bellamy Foster: Marx and the Earth: Why we wrote an ‘anti-critique’, posted on August 22, 2016: The German daily Junge Welt interviews John Bellamy Foster on capitalism’s destruction of nature, ecological Marxism from Marx’s time to the present, and the environmental crisis as a class issue. Translated, with permission, from August 23rd 2016 issue of the Berlin-based daily newspaper Junge Welt (Young World), which bears no responsibility for the English-language text.) Bearbeidet, 20/10-2018, Per Lothar Lindtner.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering