Enten - eller

Det er ikke bare viktig, men helt nødvendig for hele den norske velferdsstaten at borgerskapets dødsgrep gjennom Frp/Høyre-regjeringen blir fjernet. Men i rusen over den ‘revolusjonære’ dramatikken i KrF må det ikke glemmes at KrFs gudsvisjoner er en viktig del av borgerskapets kapitalistiske verdens- og samfunnsorden.

KrF inn med SV på sidelinja?

I enhver koalisjon vil spørsmålet om hva man må gi slipp på av egne prinsipper og kjernesaker være sentralt. I utgangspunktet har KrF et krav om at SV oppgir sin plass i regjering og blir et betingelsesløst støtteparti. Dette er i seg selv et temmelig grovt og frekt krav som burde ha ført til en umiddelbar avvisning fra Ap. At et sosialdemokratisk parti skulle sette et annet sosialdemokratisk parti på sidelinjen for å inngå et heller tvilsomt forhold til et teokratisk borgerlig parti, synes å være en helt umulig slutning, uansett hvor mange sosiale antenner, medmenneskelighet og velferdsansvarlighet partiet måtte begrunne sine kristelige kjernekrav med. Det er da heller ikke et eventuelt regjeringssamarbeid mellom Ap og KrF som vil stå sentralt i denne uhellige hestehandelen, og som plager Frp og Høyre, men muligheten for at snuoperasjonen vil felle den borgerlige regjeringen.

Det er faktisk bare KrF som i denne saken demonstrerer politisk maktbrynde ved at partilederen stiller sitt landsmøte overfor et høyre-venstre-ultimatum. Et av dagens primære problem for venstresiden i norsk politikk er ikke spørsmålet om regjeringsmakt eller ikke, men den fraværende evnen til partisamarbeid – ja, faktisk det forholdet at Arbeiderpartiet heller enn samarbeid til venstre, opptrer som andre venstresidepartiers sterkeste kritiker. For så vidt er ikke dette en ny side ved Ap – det vil gå generasjoner før vi glemmer Haakon Lies og Einar Gerhardsens hatretorikk overfor NKP. Et forhold som dypest sett ble en betydelig årsak til begge partiers dødsmarsj utover i 1900-tallets siste halvdel – et mer og mer isolert NKP som et viktig korrektiv til reformisme- og opportunismetendensene i sosialdemokratisk politikk, og et sosialdemokratisk partis vandring mot oaser i hva de oppfatter som sin egen ørken. Og denne korrektivrollen tok også SF/SV, APK-ml og Rødt i tur og orden på seg med vekslende hell. Det var denne totale alenegangen til Ap som i alle etterkrigsår dannet grunnlaget for venstresidens splittelse og mangel på samhandlinger ved valg og i regjering. Og når Ap i samme tidsrom også gled gradvis over i en borgerlig politikk under USA- og Nato-paraplyen, er dagens koalisjonstenkning mot borgerlige KrF slett ikke hverken overraskende eller unaturlig, men likevel en tenkning hele venstresiden må bekjempe.

KrFs sosialreligiøse grunnlag
For KrFs henseende, har partiet stilt seg i en politisk veivalgssituasjon som vil avgjøre partiets posisjon i norsk politikk for lang tid framover – valget mellom reaksjonær borgerlig høykristelighet og radikal lavkirkelighet. Dette er en konfliktsituasjon som har vært levende og aktuell i norsk kristenliv og politikk helt siden Hans Nielsens Hauges dager, og allerede tidlig på 1900-tallet oppsto koalisjonen mellom lavkirkelige menigheter, avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen i fruktbart sosialt og politisk samarbeid. Derfor er det ikke de sosialdemokratiske partiene som skal avgi prinsipper og kjernepolitiske ståsteder, men KrF som må søke tilbake til sine lavkirkelige røtter som var det sosialreligiøse grunnlaget småkårsfolk i Norge bygde på da partiet ble stiftet i trange tider på 1930-tallet.

Først og fremst betyr dette at alt som smaker av teokrati – i norsk sammenheng en gudsstat med religiøse prinsipper spesielt i sosialpolitikken, må forlates. Dette burde ikke by på store problemer teoretisk, fordi kristendommen som religion inneholder så mye av sosial rettferdighetstenkning, at et samarbeid med et ikke-religiøst sosialdemokratisk parti egentlig vil si å gjenoppta lavkirkelige politiske strategier som allerede har bevist sin holdbarhet – i noen av de tøffeste årtier i moderne tid her i landet. Det er ingen tvil om at KrF i en slik prosess vil bli kraftig avskallet – først og fremst av en velstående gruppe mennesker som uansett sokner mer til høyresiden i norsk politikk, men også av en svartsynt kristelighet med ortodokse teokratiske synspunkter på styre og stell i landet. Men det som i snart hundre år har vært partiets sosiale profil og appell til norske velgere – den humanistiske og solidariske holdning til samfunnets svakeste og mest utsatte, vil bestå. Og skulle ikke nettopp det være et kristent kjerneområde når man velger å legge sin samaritanergjerning og -tenkning i en pragmatisk politisk hverdag som et politisk parti?

Les mer i Friheten.