Mandela og Fidel - Hva som ikke ble sagt

NELSON MANDELAS BORTGANG har framskyndet en foss av tolkninger om hans liv og virke. Alle skal presentere ham som en disippel av pasifisme og en slags Mor Teresa av Sør- Afrika.

ATILIO BORON, CUBA
DETTE ER EN meget feilaktig og for å gi ham en overlagt konstruert image, skapt for å skjule det faktum at etter Sharpeville-massakren i 1960, vedtok Africana National Congress (ANC) en strategi for væpnet kamp og sabotasje av bedrifter og viktige økonomiske prosjekter, men uten fare for menneskers liv. Det var ikke lenger snakk om fredelige demonstrasjoner som ikke hadde ført til noe.Mandela besøkte diverse afrikanske land på jakt etter økonomisk og militær hjelp til å gjennomføre den nye taktikken i kampen. Han ble arrestert i 1962 og kort tid etter dømt til livsvarig fengsel, 25 år hvor han ble underlagt maksimale sikkerhetstiltak i en fengselscelle som målte 2x2 meter. Bare som et resultat av et formidabel internasjonalt press for å oppnå løslatelsen bedret disse forholdene seg i løpet av de siste to årene av innesperringen.
MANDELA BLE DERMED ingen tilhenger av noen borgerlige legalitet og rettferdighet men en eksepsjonell politisk leder som vurderte strategi og taktikk etter hvordan forholdene hele tiden forandret seg under kampen for frigjøringen. Det sies at han var mannen som fikk slutt på det avskyelige sørafrikanske apartheidregimet. Dette er en halv sannhet.
DEN ANDRE HALVPARTEN av fortjeneste går til Fidel og den cubanske revolusjonen, som ved å intervenere i borgerkrigen i Angola forseglet skjebnen til rasistene. Fidels soldater slo troppene til Zaire (nå Den demokratiske republikken Kongo), den sørafrikanske hæren og to angolanske leiesoldathærer som var organiserte og finansierte av USA gjennom CIA. Takket være Cubas heroiske samarbeid og bistand som nok en gang demonstrerte den edle internasjonalismen til den cubanske revolusjonen, ble Angolas uavhengighet bevart og dette la grunnlaget for den påfølgende frigjøringen av Namibia. Dette var et avgjørende slag mot sørafrikanske apartheid.

DERFOR, ETTER ERFARINGENE fra den avgjørende kampen om byen Couto Cuanavale den 23. mars 1988, skrev Mandela fra fengselet at utfallet av det han kalte den afrikanske Stalingrad " var vendepunktet for frigjøringen av vårt kontinent - og mitt folk - fra apartheids svøpe. «Nederlaget til rasistene og deres amerikanske mentorer var et dødelig slag mot den sørafrikanske okkupasjonen av Namibia og førte til starten av forhandlingene med ANC som, rev bort det rasistiske sørafrikanske regimet. Dette var et felles arbeid til de to gigantiske revolusjonære Mandela og Fidel.

I 1995 SA Mandela på en konferanse på Cuba - South African Solidarity Conference - følgende: "Cubanere kom til vår region som leger, lærere, soldater, agronomer, men aldri som koloniherrer. De delte de samme skyttergravene med oss i kampen mot kolonialisme, underutvikling og apartheid ... Vi lover aldri å glemme dette enestående eksempel på uselvisk internasjonalisme. " Dette er en god påminnelse for dem som snakket om cubanske «invasjon» av Angola .Cuba betalte en enorm pris for denne edle handling av internasjonal solidaritet, som Mandela bemerket og var vendepunktet i kampen mot rasismen i Afrika. 450 000 cubanske menn og kvinner risikerte livet fra 1975 til 1991 for oss i Angola,. Over 2600 døde i kamp for å beseire det rasistiske regimet i Pretoria og dets allierte. Dødsfallet til den store leder Nelson Mandela gir oss en utmerket mulighet til å hedre hans kamp og, i tillegg, heltemotet til Fidel og den cubanske revolusjonen.
OVERSATT AV HR