Skammens politikk

Det er mennesker som oss. De ser sine barn dø uten å kunne hjelpe. Sult og nød er faste følgesvenner, om da ikke krigen rammer, og de ser hvordan hjemmet tilintetgjøres av bomber. De ser sine venner bli skutt, naboer rives i filler av granater, og de vet at døden også kommer til dem dersom de ikke kommer seg vekk. Men veien er farlig, barn dør av utmattelse, mange drukner på havet. Men de som trodde på redning, og forståelse, blir møtt med stengte gjerder og massiv motvilje.
Rasister gis talerett
Det er krigens ofre, og deres opplevelser kan ikke beskrives med ord. Vi vil aldri forstå, for vi har ikke muligheten til å forestille oss det helvetet de kommer fra. Om det hadde være krisepsykiatere nok til å løfte de verste traumene, så ville det neppe hjulpet, for det er de selv som må bære skylden for alt som måtte finnes av kriser i de vestlige land, og der er vi ved kjernen av det som omfatter det meste av den politiske agenda, innvandrerspørsmålet. Foruten mediastyrte intriger rundt privatpersoner, så er det lite annet som preger debatten enn akkurat det. Så viktig er det blitt også her i landet, at nazikloner som Alliansen, SIAN og til og med Sverigedemokratene får bidra i Arendalsuka og komme til orde i statskanalen. Tor Mikkel Vara er heller ikke langt unna i omtale av disse menneskene Norge ikke vil ha inn i landet, der han stiller til debatt i Dagsrevyen, med motdebattanten fra det som liksom skal være den andre siden, Raymond Johansen, AP, som terper på de samme løsningsordene «integrering», «norskopplæring» og «komme seg i arbeid», Noe som farger vår oppfatning om at de er uvillige til å tilpasse seg vår kultur og levemåte.
Ordenes manipulerende makt
Ingen «kommer seg i arbeid» som ikke finnes, og man må være virkelighetsfjern politiker for å tro at flyktninger lett får plass blant de 73 % av arbeidsstokken som har lønnet arbeid her i landet. Ordet «integrering» henspiller på en idé om at vår levemåte er udiskutabelt bedre enn deres, og hva norskopplæringa gjelder, så er det mer enn imponerende hvordan de i det hele tatt klarer å forholde seg til mediakaoset med to språk og et mangfold av dialekter, spesielt de som ikke er fortrolig med latinske bokstaver. Helt feilaktig blir de framstilt som uvillige til å lære, og det spesielt av det partiet som har filial i Spania, og så langt fra viser samme interesse for å «integreres» der. Selv stiller vi som herrefolket i andre land, mens her på berget stilles krav og atter krav, som mange av oss ikke selv oppfyller. Resultatet blir en nesten samstemt oppfatning om at flyktninger og asylsøkere er uutdannet og nærmest analfabeter, og det på en «skala» fra hjelpevillig overtoleranse til de mest grufulle beskrivelser som ikke egner seg på trykk i en anstendig avis. Årsaken i krig og konflikter som Norge er en del av, blir holdt utenfor diskusjonen, mens oppfatningen om at landet vårt står på terskelen til en fremmedkulturell masseinnvandring står ved lag.
Påstander om masseinnvandring
Det er kanskje bare ord, men sammen med den stadig mer fordømmende mediastrømmen, så skal det faktisk både tid og litt mer enn vanlig interesse til, for å avsløre den virkeligheten som skjules bak de gjennomtenkte og velformede uttalelser som våre politikere fores oss med. Slik som Erna med sitt joviale utrykk uttalte i 2016: Flyktningstrømmen vil komme til å koste oss 50 milliarder de neste 5 årene. Effekten av dette, behøver ingen nærmere analyse, da nesten alle, fra den moderate venstresiden til ekstreme rasister frykter for at velstanden vil gå ned proporsjonalt med antall innvandrere. Når Erna i tillegg uttaler at vi ikke kan ta imot alle verdens 60 millioner flyktninger, så er vel den vanlige aksept for dette total, og når media fyrer opp med begrepet "masseinnvandring" så er folkesjela ganske klar i sin viten: Det er flyktningstrømmen som truer vår velferd. Med andre ord; Det er de nødildenes skyld at Ola og Kari kan må si farvel til sine opparbeidede goder.
Økonomisk skremselspropaganda
50 milliarder er mange penger, like mye som forbruket vårt økte i 2013 og slik vi fortsatt vil ha det. Det er også like mye verdens rikeste Jeff Bezo økte sin formue på en natt, og burde gi en pekepinn om skjevheten i det kapitalistiske systemet, men likevel lyder det unisone ropet i Europa, send flyktningene tilbake, de koster for mye. "De har ingen rett til våre velferdspenger" sier en stor del av det norske folket og bruker gamle og syke som buffer for sine meninger. "La oss tenkte på våre egne først" er mantraet som gjentas, for vi er jo egentlig omtenksomme, og hvem vil vel ikke heller åpne sitt hjerte for den fattige gamle konen som venter på sykehjemsplass, enn en skjeggete asylsøker som ser ut som en terrorist etter det bildet media skaper. Hvorfor skal slike som ham koste oss 50 milliarder, er det store spørsmålet for de som ikke finner plass til dypdykk i hvordan det egentlig henger sammen. For det denne mannen mottar til livsopphold, er i underkant av 2500 i måneden, og det blir neppe en utgift 50 milliarder hvordan man enn regner.
Kapitalismens brutale "varemarked"
Med tanke på Norges krigsinnsats mot disse menneskenes land, så burde ikke 50 milliarder vært noen ublu erstatning for den lidelse det har medført, og det har heller ikke vært noen uvilje hos regjeringen til å betale, til glede for de som ble tilgodesett av den norske staten, asylspekulantene. Plutselig ble det god forretning å omgjøre egne eiendommer til asylmottak, eller kjøpe opp områder og gamle hoteller som kunne egne seg til innlosjering. Det var mange som benyttet sjansen til å håve inn profitt på krigens ofre, og staten betalte rundhåndet ut 150 millioner i måneden som hovedsakelig havnet i asylbaronenes lommer. Av dem, Hero med 2830 plasser og 60 millioner i måneden, Blodstrupmoen med 450 plasser og 10 millioner og i kristendommens navn har Smiths Venner hatt en avtale om 23 millioner i måneden for sine 1000 overnattingsplasser til nødlidende flyktninger. Men hvor ble det så av "masseinnvandringen?"
Norge er ikke den påståtte ønskedrømmen
Det er våre kriger som har skapt de tragedier som skjer på Middelhavet, og spesielt har Norges bombing av Libya åpnet en port for "alle de verdens flyktninger" som vil til Europa, slik det skapes inntrykk av. Men krigen i Syria ikke minst, har skapt et flyktningproblem av dimensjoner, men er det virkelig de europeiske landene som har tatt støyten? I følge professor Hans Rosling, så var det bare 250 000 syriske flyktninger som tok veien til Europa, i motsetning til de 12 millioner som befinner seg i nabolandene eller er internt fordrevne. Midt i dette har heller Norge et ganske beskjedent omfang, med det meget beskjedne antall syrere på flyktningetoppen i 2015 med 32 000 flyktninger. Det skulle vise seg at "skremselspropagandaen" om et stipulert antall på 60 000 neste år, var et skudd i lufta, selv om et slikt antall bare hadde vært et lite streif av det ansvaret NATO-landet Norge burde tatt for krigens ofre. Men asylstrømmen avtok med hele 98% og fortsetter å dale. Så utgifter til gjerde på Storskog, kunne den norske staten spart seg. For det ble likevel ingen masseinnvandring, og dermed ble det satt en stopper for statens gavmilde utbetaling. Blant annet Hero-brødrene Kristian og Roger Adolfsen, som hadde sett for seg en milliardindustri, fikk isteden et tap på 700 millioner, men likevel milevis fra den menneskelige lidelse som de har tjent seg rike på. Hovedsakelig på grunn av svikt i «asylmarkedet» blir det sagt. Bare bruken av et slikt begrep, viser egentlig hvor avstumpet og kynisk også medieomtalen har blitt i et stadig mer råkapitalistisk samfunn.
Fordekt rasisme
Norges største politiske møteplass, Arendalsuka, har nå gått inn i historien med et betydelig innslag av en representant for Sverigedemokratene, som i pene ordelag fikk utbre sin fordekte menneskeforakt i Urix med Sørlandets vakre landskap i bakgrunnen. Han messet noe om nedarvet kultur, og henspiller til de mange bilbranner i flere belastede svenske byområder. Ingen trenger tydeligvis politietterforskning, for de som skyldes fra første stund er muslimene, og dermed er innvandring satt som politisk hovedproblem også her til lands. Enda vi burde ha lært at det er høyreekstremismen som utgjør den reelle trusselen, og at det har blitt utført over 200 angrep på flyktningmottak i Tyskland, mens deres meningsfeller blir ufarliggjort her hjemme. De som isteden må bære skyld, er de som selv har mistet alt håp, Det er stor skam og en meget farlig utvikling.