EØS-avtalen ligger som en klam hånd over alt politisk arbeid i Norge, i Storting og regjering, i fylkesting og i kommunestyrer. Norge er blitt påtvunget tretten tusen rettsakter, det vil si direktiver, forordninger og dommer fra EU-domstolen, i de tjuefem årene siden EØS-avtalen ble undertegnet. Da avtalen trådde i kraft fra 1. januar 1994, var det 267 rettsakter som var grunnlag for EØS-avtalen.

Olav Boye
Et flertall i Norge har avvist norsk medlemskap i EEC/EU, ved folkeavstemninger i 1972 og 1994. Etter tjuefem år med EØS-avtalen er vi mer med i EU enn det som ble avvist ved folkeavstemningen i 1994. Både det nasjonale og det lokale folkestyret er kraftig redusert på grunn av EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig. Vårt land har en politisk og økonomisk elite uten respekt for flertallet i folket. De såkalte Nei-partiene, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sviktet folkebevegelsen Nei til EU, da de aksepterte Soria Moria-avtalen, og sammen med Arbeiderpartiet styrte landet i åtte år med basis i EØS-avtalen. Riktig nok fikk de to nei-partiene bruke reservasjonsretten i noen saker de fant uakseptable, men Arbeiderpartiet hadde flertall i regjeringen, og sørget for at alle rettsaktene fra EU ble norsk politikk.
Norge, Island og Liechtenstein er fortsatt med i EFTA og har flere avtaler med EU, hvorav EØS-avtalen er den mest omfattende. EFTA har et kontrollorgan, ESA, som overvåker at de tre EFTA-statene følger opp pålegg fra EU. I henhold til den norske Grunnloven er det Stortinget som skal vedtatt lover i kongerike, men Stortinget, regjering og vårt rettssystem må forholde seg til EØS-avtalen og ESA. Det fører til at folkevalgte har mistet makt og at Høyesterett i Norge er underlagt EU-domstolen. Juridiske eksperter har påpekt at EØS-avtalen er grunnlovsstridig.
I tillegg til EØS-avtalen har Norge en del tosidige avtaler hvorav Schengen-avtalen og det militære samarbeidet er mest kjent. Sveits er med i EFTA, men har avvist den omfattende EØS-avtalen, og baserer sitt forhold til EU på en rekke tosidige avtaler. Arbeiderpartiet og Høyre/Fremskrittspartiet har vært enig om absolutt alle rettsaktene fra EU. Det er et unntak; Arbeiderpartiets ledelse tapte avstemningen om EUs tredje postdirektiv på eget landsmøte. Det ble senere satt på plass da den blå konservative regjeringen fikk makta etter valget i 2013.
På det meste av 1990-tallet hadde sosialistiske og sosialdemokratiske regjeringer flertall i EUs ministerråd, men det førte ikke til at de endret EUs politiske linje i tråd med arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. En undersøkelse i EU viser at de to store blokkene er enig i nittisyv prosent av alle sakene som fremmes av EU-kommisjonen. 
EU har prinsippvedtak om at alle offentlige tjenester skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. På grunn av EØS-avtalen gjelder dette prinsippet også for Norge. Høyremannen Per Kristian Foss uttalte for noen år siden at han ville ha Norge i EU, så ble det lettere å føre Høyres politikk. EUs konkurranseregler har vært der siden Roma-traktaten i 1957 og omfatter alle politiske områder. Vi må få satt fokus på om konkurranse er bra i alle sammenhenger, eller om det fører til byråkrati, sløsing med ressurser og om det er til det beste for samfunnet og folk flest.
Da taxitjenesten i Drammen ble konkurranseutsatt førte det til at minsteprisen gikk opp fra 75 til 125 kroner. Årsaken var at det var flere aktører som skulle leve at det samme markedet. Slik kan vi ta bransje for bransje og se at konkurranse ofte fører til dårligere tilbud og høyre priser, fordi flere skal ha profitt av de samme tjenestene.
Strømforsyningen var en gang en offentlig oppgave under folkevalgt styring. I dag har vi 180 selskaper som selger strøm til husstander og næringsliv. De tar ut millioner og i et par tilfeller milliarder i profitt. Her ligger hovedårsaken til de store strømregningene. Gjennom EØS-avtalen er vårt land knyttet til EUs energiunion og kontrollorganet ACER. Det som virkelig ødela vår nasjonale energipolitikk var energiloven fra 1991, som ble betegnet som verdens mest liberale energilov. I dag er den en del av EØS-avtalen og kan ikke endres av et eventuelt flertall i Stortinget.
Forsyning av ferskvann til husstander og næringsliv må absolutt være under folkevalgt styring. I de land hvor vann er privatisert har det ført til uholdbare forhold for folk og næringsvirksomhet. Når Thatcher privatiserte vannforsyningen i Storbritannia, gikk prisen kraftig opp og fattigfolk hadde ikke råd til å betale vannregninga. Utlevering av små doser med vann, ble en oppgave for den kommunale sosialetaten. I Drammenområdet har vi solide Glitrevannverket, med særdeles god vannkvalitet, som eies av Drammen og nabokommunene. Store internasjonal vannselskaper som franske Suez og britiske Thames Water, har interesse av oppkjøp, men de folkevalgte sier nei. Når EU får på plass sin rettsakt med krav om konkurranseutsetting av vann, kan vi ikke hindre en negativ utvikling, på grunn av EØS-avtalen og EUs konkurranseregler.
Vi husker spekulantene i Reno-Norden, som fikk anbud på henting og gjenvinning av søppel i nedre Buskerud. De hadde avtale med et bemanningsselskap i Latvia, men anbudet var så lavt at ingen i Latvia ville jobbe for slike elendige vilkår. Resultatet ble at de hentet folk fra Ukraina. Hvordan kan det lønne seg for oss alle, at fire selskaper skal tjene penger på denne tjenesten? For en tid siden tok eierne i Reno-Norden ut millioner i profitt og slo seg sjøl konkurs.
Slik kan vi fortsette å vise til private og spekulative selskaper som har sugerør i de kommunale kassene, fordi vi er pålagt en ødeleggende konkurransepolitikk fra EU. Det finnes mange gode kilder til mer informasjon om konkurranseutsetting og privatisering av offentlige, kommune- og fylkeskommunale oppgaver. Nettstedet til For Velferdsstaten er en utmerket kilde for forståelse av hva som skjer.
Foran lokalvalget i 2011 la Kommunenes Sentralforbund (KS) fram en rapport hvor de dokumenterte at om lag sytti prosent av alle politiske saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, er styrt av regler fra EU, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen. Det er ingen grunn til å tro at EØS-avtalen påvirker det lokale folkestyre mindre i dag. Tvert imot, vi vet det er kommet noen tusen nye rettsakter som utvilsomt overstyrer og reduserer det lokale folkestyret.
Når partiene skal utarbeide program for neste periode 2019-2023, må de forholde seg til at de ikke har frihet til å programfeste de sakene de finner riktig i forhold til sin ideologiske plattform. Ærlighet til velgerne er viktig, man en kan ikke akseptere at mer og mer av lokalpolitikken skal styres av EUs markedsliberalistiske politikk.
De lokale partiene kan sette opp i programmet hva partiene vil gjøre, men det betyr at de må påpeke at EØS-avtalen må bli sagt opp før programkravene kan realiseres. En kan begynne partiets program for lokalvalgene med å fastslå at EØS-avtalen og vår tilpasning til EUs politikk, gjør det umulig å føre en politikk til det beste for folk flest. Det er sjølsagt viktig at de lokale partiprogrammene har klare formuleringer med støtte til de fagorganiserte som jobber i kommuner og fylkeskommuner. De er i likhet med innbyggerne, ikke tjent med konkurranseutsetting og privatisering med dårligere tjenester og verre arbeidsvilkår.

Les mer i Friheten