Han var leder for en organisasjon som var mot norsk medlemskap i NATO. I dag er han krigsalliansen NATOs generalsekretær. Stoltenberg gjør «en storartet jobb i NATO», ifølge Trump. Hvordan kunne det ende slik?
Terje Alnes
På selveste 17. mai var Jens Stoltenberg i Det Hvite Hus og møtte Donald Trump. Det må ha vært et vellykket møte, for om kvelden la Stoltenberg ut denne tweeten:
“Good meeting with @realDonaldTrump. Your leadership on defence spending is clearly having an impact - Allies are adding billions to their budgets. We are also stepping up the fight against terrorism. In uncertain times we need a strong #NATO.”Jens Stoltenberg finner det altså opportunt å rose Trumps «lederskap på forsvarsutgifter», der resultatet er at NATO-landene plusser på milliarder i sine militærbudsjetter. Nye tall fra SIPRI viser at Trumps «lederskap» har ført til at de 29 NATO-landene til sammen nå står for 52 % av verdens militærutgifter. USA står alene for 35 %, mens Russland til sammenlikning står for 3,8 %, altså omtrent en tiendedel.
At NATO allerede er knusende overlegne enhver reell eller innbilt fiende er ikke nok, her skal opprustingen fortsette med full styrke.
På pressekonferansen i Det Hvite Hus truet Trump Nord-Korea med full krig, mens Stoltenberg satt taus ved siden av. Donald Trump er en inkompetent og impulsiv løgner, så hva foregår oppe i hodet på Stoltenberg når han hører presidentens krigstrusler?
Stoltenberg gjorde AUF pro-NATO
Det var en gang en ung gutt på 14 år som meldte seg inn i AUF. Selv om han var arvelig belastet må vi tro at den politiske interessen var ektefølt. Imidlertid var Majorstua AUF, som han etter hvert ble leder for, ikke et typisk AUF-lag. Da DN gjorde et portrettintervju skrev de at «lagets medlemsmasse var preget av ressurssterk, intellektuell ungdom som kulturelt stod nokså fjernt fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.»
Stoltenberg gikk helt til topps i AUF 1985. Som påtroppende leder ble han intervjuet i Aftenposten: - Du er ingen utpreget NATO-tilhenger? spurte journalisten. Nei, det stemmer. AUFs mål er å nedbygge blokkene og norsk utmeldelse av alliansen, svarte Stoltenberg, før han viste en mer forsonlig holdning: - Men vi erkjenner samtidig at Norge sannsynligvis vil være medlem av NATO de nærmeste år. Derfor vil vi også stille krav til hvordan Norge skal opptre som alliansemedlem. Vi må kjempe for atomfrie soner og frys av atomvåpenarsenalene.
I 1969 gjorde AUF vedtak mot norsk medlemskap i NATO, et standpunkt som ble bekreftet på hvert landsmøte helt frem til 1987. Jens Stoltenberg fikk ungdomspartiet til å skrote NATO-motstanden, for heller å arbeide «for nærkamp internt i NATO, for et blokkfritt og atomvåpenfritt Europa.»
AUF var i utgangspunktet i opposisjon til moderpartiet i mange saker, men i Stoltenbergs periode som AUF-leder fra 1985 til 1989 tok organisasjonen flere skritt mot høyre, ikke bare i NATO-spørsmålet, men også i økonomisk politikk.
Personifiseringen av forfallet
Kanskje er det så enkelt som at Jens Stoltenberg er selve personifiseringen av forfallet i det norske sosialdemokratiet. Dette gjelder i den økonomiske politikken, og det gjelder i utenriks- og forsvarspolitikken. At Stoltenberg sosialt og kulturelt kom fra et miljø som «stod nokså fjernt fra den tradisjonelle arbeiderbevegelsen» er en faktor som skal tas med når vi leter etter årsaker til den systematiske høyredreiningen av partiet.
Under Stoltenbergs ledelse ble Arbeiderpartiet for alvor et nyliberalistisk parti, der salg av statlige selskaper, privatisering og konkurranseutsetting ble normen. Den politiske kursen ble synkronisert med EU. Markedsmakten ble massivt styrket på bekostning av den folkevalgte makten, ved at alle EU-direktiver er gjort til norsk lov.
I utenriks- og forsvarspolitikken har Stoltenberg konsekvent vært USA og NATOs mann. Stoltenberg har støttet alle USA-initierte kriger. Han sluttet lojalt opp om George W. Bush’ «krig mot terror» og sendte norske soldater til den katastrofale krigen i Afghanistan. Det enorme feilgrepet i Afghanistan ser ikke ut til å ha noen ende.
Som statsminister var Jens Stoltenberg den viktigste pådriveren for norsk krigsdeltakelse i Libya i 2011. Norske fly slapp nesten 600 bomber over landet. I møte med en svensk partikollega sjokkerte Stoltenberg da han begrunnet Libya-bombingen med at krigen var «utmerket trening for det norske luftvåpenet».
En krigshauk
Jens Stoltenberg har en høy stjerne i Norge, ikke bare i det politiske miljøet, men også ute blant folk. Dette skyldes i høy grad måten han opptrådte på i dagene etter terroren i Oslo og på Utøya i 2011. Stoltenbergs håndtering av situasjonen etter 22. juli var på mange måter forbilledlig.
Men folk bør revurdere sin oppfatning av Stoltenberg som en landsfaderlig type. 22. juli skygger for sannheten og gjør at mange ikke kjenner igjen Stoltenberg når de ser ham i tospann med Trump. Derfor betraktes han, NATOs generalsekretær og Trump-lojale innpisker, som en gåte. Vi forstår ikke at han kunne ende opp slik.
Vi glemmer at han bare fire måneder før 22. juli bidro til å ødelegge Libya og fremdeles er medskyldig i tragedien som utspiller seg der. På samme måte bærer han et stort ansvar for den evigvarende katastrofen i Afghanistan.
Hans lojale krigsinnsats betalte seg da han 1. oktober 2014 ble NATOS generalsekretær. Denne posisjonen hadde han selvsagt ikke fått om ikke USA visste at han er en mann de kan stole på.
Sannheten om den voksne Jens Stoltenberg er at han er en krigshauk.
Kilder: «Trump skryter av Stoltenbergs jobb som NATO-sjef», nrk.no 17.05.18, ”Global military spending remains high at $1.7 trillion”, sipri.org 02.05.18, «Stoltenberg nekter å kommentere Trumps advarsel til Nord-Korea», tv2.no 18.05.18, «Første stopp, Majorstua», i Dagens Næringsliv 02.09.00, «Fra NATO-motstander som ung til NATO-topp i dag», Aftenposten 23.03.14, Terje Halvorsen «Partiets salt. AUFs historie», Pax 2003, side 440-441, ”Ville bombe for å trene”, Klassekampen 15. oktober 2014