Tyskerne har egentlig blitt stående i vår tid som uoffisielle verdensmestre i bestialitetens historie. I effektivitet og målrettethet innenfor en svært kort tidsperiode skal det nok mye til for å slå dem, men historia er dessverre full av ugjerninger som vi ikke gjerne snakker om.

For hundre år siden avslørte skispsinspektøeren og frilansjournalisten Edmund D. Morel hvordan kong Leopold II av Belgia myrdet 10 millioner kongolesere i et djevelsk terrorregime som bare kan sammenlignes med Hitlers.
I perioden 1885 – 1908 konstruerte kong Leopold II Internasjonal Afrikansk Forening som seinere skulle få navnet Kongofristaten som et stort filantropisk prosjekt som skulle spre sivilisasjonens gleder og kapitalismens velsignelser uten tollbarrierer utover de usiviliserte afrikanere. Kong Leopold II skulle sikre frihandel for alle, skape framgang for de innfødte og bekjempe slavehandelen. Alle var begeistret for kongens store kristne og humanistiske prosjekt. Kongofristaten hadde et areal på 1,5 millioner kvadratkilometer, 80 ganger større enn Belgia, og var kong Leopolds private eiendom. Denne historiske perioden er imperialismens blomstringsperiode da de europeiske stormakter med utrulig grådighet gjennomførte sin deling av Afrika seg imellom. Katolikken Leopolds prosjekt virket som en syndsforlatelse for resten av Europa, og tanken på at både europeere og afrikanere skulle tjene på gjensidig handel fri for toll og stengsler, ble møtt med enorm velvilje fra alle kanter.

Kong Leopolds plan for Afrika hadde imidlertid dobbel bunn. Han var misfornøyd med sin skjebne som konge i et lite land og ønsket seg en koloni for å få større inntekter. Han hadde i all hemmelighet laget en plan og modell for den kolonidrift som passet til hans formål. Her skulle ikke bygges ut noe som helst hverken skole- eller helsevesen. Planen hadde nøye beskrivelse av hvordan man skulle få en hel befolkning til å arbeide maksimalt mot sin vilje og uten noen form for kompensasjon. Kong Leopold II skapte i hemmelighet gummislavestaten hvor hele befolkningen ble satt i gang til å sanke gummi til kongen eller skaffe mat til kongens hvite slavedrivere og leiesoldater. Nektet afrikanerne å arbeide for kongen, ble de straffet med terror, avhugde hender, pisking, gisseltaking av kvinner og barn, nedbrente landsbyer, kort sagt drept. Kong Leopolds Internasjonale Afrikanske Forening fikk også betegnelsen “De avhugde henders regime”.

Kong Leopold ville omdanne Kongofristaten til sin private pengemaskin for å tilfredsstille sine egne umettelige behov. For å oppnå dette måtte hver eneste landsby bli omgjort til en slaveleir. Det klarte europeerne å gjøre fordi de hadde våpen og nølte ikke med å bruke dem for å nå de økonomiske mål kongen hadde satt. Skipene seilte fullastet med gummi og elfenben til Europa, og returnerte med i hovedsak våpen for å opprettholde sitt djevelske system som kongen taktisk hadde gitt merkelappen filantropi, kristen humanisme og sivilisasjon.

I Kongofristaten hadde menneskene ingen verdi, men det var intet mål å utslette dem. Målet var profitten, markedsøkonomien som kunne gi mest mulig penger i kassa til selve satan sjøl, kong Leopold II av Belgia. Markedsøkonomien og de frie markedskrefter betyr alltid i sin ytterste konsekvens slaveri, undertrykkelse og død. Samtlige europeiske utenriksdepartementer var fullt klar over Kongofristatens sanne natur, men det var ingen som var interessert i å gjøre noe med dette. Det var bedre for alle å la den forbli innhyllet i sin humanitære svada. De hadde alle sine svin på skogen.

Som inspektør for det Liverpool-baserte rederiet Elder Dempster, som hadde monopol på skipstransportene mellom Belgia og Kongofristaten, oppdaget snart Edmund D. Morel at det gikk i tusenvis av tonn med gummi og elfenben fra Kongofristaten til Antwerpen, men som ikke på noen måte stemte med statens offisielle regnskap. Noen stjal bokstavelig talt av lasta. Returlasta var klassifisert som forretningshemmeligheter som bestod av våpen. Intet av betydning gikk til de arme menneskene som fra geværmunningen ble truet under umenneskelige vilkår å slave fram landets ressurser til den belgiske despot. Morel gikk til sin arbeidsgiver med oppdagelsen og ble øyeblikkelig belønnet med sparken. Nå brukte han all sin tid på kampen mot Kong Leopolds slaveleir, Kongofristaten, som ble lansert som et filantropisk og Kristen humanitært prosjekt med frihandel for alle – der eide kongen av Belgia til slutt alle naturressursene og alle menneskene og hersket uinnskrenket over liv og død. I 1906 gav Edmund D. Morels iherdige publiseringer og kampanjer resultater og det begynte bokstavelig å brenne under kongens føtter. Kong Leopold II hadde imidlertid åndsnærværelse nok til å brenne alle dokumenter over sin periode som eier av Kongofristaten. For å begrense skandalen tok Belgia i 1908 over kongens koloni og fortsatte i modifisert form utplyndringen av Kongo. Da frihetshetsklokkene omsider ringte for Kongo i 1960, hadde Belgia skaffet et tyvetalls kongolesere universitetsutdanning. Belgia var med på å splitte landet, og Belgia sammen med USA sørget for å få Kongos første valgte president Patrice Lumumba myrdet. Han var sosialdemokrat og for venstreorientert for kapitalistene som hadde fått smaken på Kongos naturressurser.

Det var ikke mange som ville hjelpe Edmund D. Morel I hans bestrebelser på å avsløre gummislavestaten. Et viktig vitne var den svenske misjonæren W.E. Sjøblom, men ellers forholdt de mange misjonærer seg tause eller begrenset seg til å sende sine klager til de hjemlige hovedkontorer som gjorde intet med nyhetene om den hvite manns grusomheter. Kong Leopold II var en god katolikk, og pavestaten forsvarte ham konsekvent.
Ved nyutgivelsen av Edmund D. Morels bok i 2002 “Kongelig slaveleir – historien om et terrorregime” forteller Syphilia Morgenstierne historia om 200 – 300 nordmenn i Kong Leopolds tjeneste. Her er mange gode norske navn som Carlsen, Heiberg, Bøhler, Behn, Parelius, Larsen, Schiøtz, Rød, Krohg, Løken, Enger osv. hentet fra Norske kongoveteraners forening. Denne foreningen arbeidet for medaljer og pensjoner fra Belgia til sine medlemmer og stod bak den store kongoutstillingen i Oslo i 1950 som var en rehabilitering av Kong Leopold II.

Over hundre år etter kan en bli imponert over Kong Leopolds evne til å behandle media og markedsføre sitt humanitære prosjekt. Like til fra grava vokser han opp igjen. Tvilen kom ham alltid til gode. Utvilsomt var Kong Leopold II verdens største kriminelle gjennom tidene. Han hadde bare et mål: Å stjele penger! Han var kapitalist. Han kan derfor ikke sammenlignes med andre av jordens tallrike despoter. De hadde tross alt ideologiske mål. Kong Leopold II av Belgia er historien om verdens største tyv. Han var ustraffet til han døde i armene på sin unge elskerinne 74 år gammel. Forbrytelsene lønner seg alltid - bare de blir store nok.
Men historien om de avhugde armers regime lyver ikke.