Da vi feiret sekstiårsdagen for «slutten» på Korea-krigen, kunne vi oppleve at president Obama prøvde å redde det klassiske eksempelet på feilgrep ut av historiens søppelkasse. Da han hilste veteraner fra den konflikten, sa han:

Justin Raimondo, bearbeidet av Ingunn Kvil Gamst, Knut Lindtner
«Den krigen var ikke noen uavgjort kamp. Korea var en seier. Når 50 millioner koreanere lever i frihet, i et levende demokrati … så er det i sterk kontrast til undertrykkingen og fattigdommen i nord. Det er en seier, og det er deres arv».
Justin Raimondo er medlem av det Republikanske partiet i USA og aktivt medlem i den fraksjonen som kaller seg libertarianerne. Han er redaktør av nett-stedet Antiwar.com. Artikkelen er oversatt av Ingunn Kvil Gamst og publisert for første gang på norsk på Derimot.no

Dette er ren fantasi: det var ingen seier, ikke en gang uavgjort: befolkningen i USA var desillusjonert over krigen lenge før våpenstillstanden. Og Truman sto under et betydelig press hjemme for å avslutte en økende upopulær konflikt. Når det gjelder dette tomme snakket om «demokrati»: uansett hva USA kjempet for fra krigen brøt ut i 1950 og til 1953 da kampene på bakken stanset, kan man neppe si at demokrati var Amerikas sak.

Vi slåss på vegne av Syngman Rhee, en USA-utdannet og USA-sponset diktator i Sør-Korea. Hans hensikter ble demonstrert da han i stort omfang slaktet ned venstresidens politiske motstandere. I 22 år var Rhees ord lov, mange tusen politiske motstandere ble drept, titusener ble kastet i fengsel eller drevet i eksil. Dette var friheten som hersket på den koreanske halvøya, til tross for Washingtons innblanding og den stadige militære tilstedeværelsen.
Da landet til slutt gjorde opprør mot Rhee og kastet han ut i den såkalte aprilrevolusjonen i 1960, ble han brakt i sikkerhet av et CIA-helikopter mens folkemengden samlet seg rundt presidentpalasset.
Mytene som har samlet seg rundt Korea-krigen er blitt forherliget ved Obamas nylige entusiastiske tale, en samling oppløftende fraser som stort sett mangler den virkelige historien. Når historien blandes inn, ser man kun på den med milde øyne. Frasen «vi husker Korea» blir gjentatt, som et refreng fra en popsang. Men ingen av presidentens anonyme taleskrivere minner oss om opprinnelsen til krigen. Og hvorfor ikke det?
Standard neocon – kald krigs liberale fortelling er at nordkoreanerne, i samarbeid med Moskva og Beijing, startet en aggresjonskrig den 25. juni 1950, da nordkoreanske tropper flommet inn over det som… – og her blir de uklare. Ja, denne korte historien forteller oss ikke det. Men når de ikke forteller oss det, er det fordi det forhindret Rhees egen plan om å sette i gang en invasjon nordover.
Som historikeren Mark E. Caprio, professor i historie ved Rikkyo Universitet i Tokyo, påpeker:

«Den 8. februar 1949, møtte den sørkoreanske presidenten ambassadør John Muccio og sekretær i hæren Kenneth C. Royall i Seoul. Her kom den koreanske presidenten med følgende momenter som skulle rettferdiggjøre en krig mot nord: det sørkoreanske militæret kunne lett bli øket med 100 000 dersom de trakk tilbake de 150 000 til 200 000 som nylig hadde kjempet mot Japan og Nasjonalist-Kina. Dessuten var moralen i det sørkoreanske militæret mye høyere enn nordkoreanernes. Dersom det brøt ut krig, forventet han en masseflukt fra fienden. Til slutt hadde FN godkjent Sør-Korea som den legitime herskeren over hele halvøya (slik det sto i deres grunnlov). Derfor konkluderte han med at man ikke vant noe ved å vente».
Den eneste grunnen til at Rhee ikke gikk til angrep var amerikanernes motvilje mot å utstyre han med de våpen og den støtte han trengte. Når en krig kom, skulle det være på USAs betingelser, og våre ledere hadde god grunn til å tro at en krig ville komme før eller senere. Washingtons policy var å gi Rhee nok våpen til å kontrollere Sør-Korea. Det er også klart kongressmedlem Howard Buffets hemmelige vitneforklaringen foran kongressen og CIA-direktør admiral Hillenkoeter viser USAs ansvar for krigen.
Buffet, en republikaner fra Iowa som var mot intervenering, gikk i graven mens han forlangte avklassifisering av denne avgjørende vitneforklaringen, men dessverre til ingen nytte. Og likevel vet vi dette: USAs regjering hadde fått rikelig med advarsler om en ventet nordkoreansk invasjon via etterretningsrapporter som var sendt til topp-personer i regjeringen i god tid før 25. juni da fiendtlighetene begynte. Allikevel gjorde ikke Washington noe, verken diplomatisk eller på noen annen måte, for å avskrekke nordkoreanerne.

På den andre siden var kommunistverdenen splittet i Korea-spørsmålet. Stalin var skeptisk til Kim il Sungs forsikring om at hans styrker ville oppnå seier på tre dager. Russlands politikk var: militær hjelp – ja, sovjetisk innblanding – nei. Kinas Mao på den andre siden tilbød sin støtte – noe som ikke var aktuelt før USA kom inn i krigen og avanserte inn i Nord-Korea.
Verken Stalin eller president Truman var særlig ivrige etter å se at denne konflikten utviklet seg, selv om begge må ha regnet med at det var uunngåelig. Men det var viktig, iallfall for propagandaen, å komme fram til at det var fienden som hadde skutt først.
I spørsmålet om hvem det var som virkelig skjøt først ga leder for historieavdelingen ved universitetet i Chicago det endelige svaret i sitt tobindsverk Origins of Korean War, og The Korean War: a History. Koreakrigen startet under den amerikanske okkupasjonen av Sør-Korea, og det var Rhee, med hjelp av amerikanske sponsorer, som satte i gang en serie angrep som gikk forut for den nordkoreanske offensiven i 1950.

Fra 1945 – 1948 hjalp amerikanske styrker Rhee i en drapsorgie som krevde titusener av ofre. Opprørsbekjempelsen krevde mange ofre i Kwangju, og på øya Cheju-do ble så mange som 60 000 mennesker myrdet av Rhees USA-støttede styrker.
Rhees hær og nasjonalpoliti kom fra de rekkene som hadde samarbeidet med de japanske okkupantene i den andre verdenskrigen, og dette var den viktigste grunnen til at en borgerkrig var uunngåelig.   At USA støttet disse quislingene garanterte en utbredt støtte til kommuniststyrkene som var ledet av Kim Il Sung. Dette utløste opprøret i sør, som var forløpet til den åpne fiendtligheten mellom nord og sør.
Rhee for sin del var ivrig etter å dra inn De Forente Stater, og nordkoreanerne var like ivrige etter å påberope seg prinsippet om «proletariatets internasjonalisme» for å kunne dra inn kineserne og russerne.
Etter å ha støttet maoistene i den andre verdenskrig i samarbeid med Sovjet-Unionen, hadde USA allerede «mistet» Kina, og Truman var fast bestemt på ikke «miste» Korea også. Til tross for det faktum at han hadde fått rikelige advarsler om en nordkoreansk offensiv, brukte presidenten sine «overraskelsesangrep» for å rettferdiggjøre å sende amerikanske tropper til Korea for å beholde Rhee ved makten. Ved å gjøre dette forsømte han å gå til kongressen for samtykke – og ga dem heller ingen advarsler på forhånd.
Republikanerne var rasende. Senator Robert A. Taft og andre fordømte denne tilraningen av kongressens grunnlovsplikter som et farlig presedens som kunne slå tilbake og hjemsøke oss – noe det virkelig gjorde i Vietnam, og fortsetter å hjemsøke oss den dag i dag.

I månedene før krigen greidde en gruppe republikanere som var mot intervensjon å nedstemme administrasjonens 60 millioner dollars hjelpepakke til Rhee-regimet (med kun én stemme!). Men dette vedtaket ble senere gjort om etter press fra den godt finansierte Kina-lobbyen. Nå hadde Truman sendt våre tropper for å slåss i et fremmed land, som om han var en romersk keiser som beordret sine legionærer inn i Gallia.
Til forsvar for administrasjonen støttet de liberale krigen, med The Nation og The New Republic i spissen: antikrigs-republikanerne var «isolasjonister» og deres allianse med «legalistene» luktet TNR, og avslørte en naturlig forbindelse, mens de progressive ikke hadde noen slike sentimentale bindinger til grunnloven. Redaktøren av The Nation angrep Col Robert MacCormicks svært konservative Chicago Tribune for å være på samme side som det amerikanske kommunistpartiet.
Det som er interessant er at kommunistpartiets tidligere sympatisører, som Henry Wallace, Corliss Lamont og andre i det progressive partiet – som hadde hatt Wallace som presidentkandidat med overdreven kommuniststøtte – samlet seg bak Truman, og kom med ideen om at en USA-sponset krig var på vegne av «den kollektive sikkerheten».   Det ser ut som om Obama har brukt liknende argumenter for å få venstresiden til å kaste sine antikrigs synspunkter over bord.
Seksti år etter den uendelige Korea-krigen, det vil si fram til nå – har det ikke vært noen fredsavtale. Lærdommen etter den konflikten er ikke, slik Obama insisterer på i sin tale at «tilbakegangen etter slutten av den andre verdenskrigen kom overraskende på oss», men at innblandingen i andre folks borgerkriger aldri har har vært til vår fordel, heller ikke deres. Det har gått seksti år, og USA-tropper er fortsatt i Sør-Korea for å forsvare et land som godt forberedt på å ta vare på seg selv. Men de er «sitting ducks» hvis Nord-Korea noen gang skulle angripe.

Selv om alle forsøk på en fredelig gjenforening er blitt kvalt – inkludert et lovende forsøk i Bush-æraen – fortsetter Washington å arbeide med Koreaspørsmålet. Og mens de gjør det lever det nordkoreanske regimet videre, ett av de verste, om ikke det verste, i verden.
Nord-Korea er farlig ustabilt, med en betydelig bevegelse innen det militære mot Kim Jong-uns styre, han som er det tredje medlemmet av Kim il Sung-dynastiet til å ta makten.   Det har vært episodiske rapporter om væpnede kamper mellom rivaliserende militære enheter. Dette, kombinert med Nord-Koreas elendige økonomiske forhold, har potensiale til å starte en eksplosjon før eller senere. Og uunngåelig dra Sør-Korea med seg.
Vesten har isolert Nord-Korea, men de har også isolert seg selv. Så Vesten har begrensede muligheter til å gjøre noe.
De to landene i Korea er svært forskjellige på mange måter, men én ting forener dem: en intens nasjonalisme. Den samme nasjonalismen er motstander av USAs tilstedeværelse, uansett påskudd, og vil én dag uttrykkes i en suksessfull nasjonal gjenforening. Men fram til den dagen vil den uendelige krigen og dens konsekvenser fortsatt være en torn i vår side.