Arbeiderpartiets tredje ulykke hadde arbeidet hardt for å nå sine mål. Nå var han til overmål kvalifisert, hadde kjøpt Herculesfly, kjøpt 52 nye F35 jagerbombefly som ikke var produsert, betalt inn milliarder i forskott eller utviklingspenger som det heter der i gården. Siste tall offentliggjort er 260 milliarder NOK totalt, men siden salgssummen er i dollar, er den økt til 300 milliarder NOK, fordi regjeringen ikke makter å holde kronekursen.

H. Boye Svendsen
Som en ivrig kriger støttet han krigen mot Jugoslavia og Serbia i 1999. Mot slutten bombet 1000 fly hver natt den arme befolkningen – også med norske bombefly. En klart kvalifisert ”forbrytelse mot menneskeheten”.
Over natta fant han ut sammen med sin politiske Bror Gris at Afghanistan måtte få en ”aggresjonskrig” på grunn av sitt vennskap med noen terrorister, som uten våpen senket Store Tigers imperialistiske symboler.
Å gå til krig i Asia uten refleksjoner er godt gjort. Selv Store Håkon, sersjanten over alle sersjanter, som i sin tid var med på de fleste galskaper i ”riktig retning”, kalte krig i Asia for galskap. Guden som sviktet.
Snaue to år etter stod en ny krig for døra, nå begynte folket å knurre, men eliten fikk det lirket til med Bombeprestens fortolkninger, som han hadde lært på presteseminaret, i det skjulte fikk de med seg Arthur-radarene med 1500 bombemål i Irak, godt betalt, til hjelp for de himmelske bombene. Litt etter litt ble det mer støtte til ”aggresjonskrigen”.

Kjenner du imperialismen og den hvite manns historie i Afrika, ville du aldri tru at det var mulig, men pytt, pytt, intet problem for Arbeiderpartiets tredje ulykke, for etter noen korte mobiltelefoner var straks 6 stk F16-bombefly på vingene med 589 rakettbomber for å bombe den gjenstridige Gaddafi og hans folk i 2011. 25 % av bombemålene ble utpekt av felleskommandoen, og resten fikk pilotene finne sjøl. Hvis disse sofistikerte bombene som kostet nesten en million NOK pr stk, var like «gode», dvs. destruktive som fjøsbomba fra Østerdalen, skulle det bli ca 4000 døde afrikanere. Det er ikke verst i 2011. 4000 døde afrikanere har familie, barn, mødre, fedre, men nordmennene er ikke afrikanere, så hvorfor bekymre seg.
Og ingen gjør det. Men vi drepte dem.

Med våpenkjøp for norske skattebetaleres penger, sikre betalere, med en elite som er like lite oppegående som oligarkier og diktaturer i bakgårdslandene, som kvalifiserende runde, er krigsferdighetene overbevisende. Fem kriger på 18 år – ikke avsluttet – alle er kvalifiserte krigsforbrytelser, ”forbrytelser mot menneskeheten” og ”aggresjonsforbrytelser” i strid med FN-charteret, Den internasjonale straffedomstolen, FN-domstolen, foruten Den norske grunnloven, Ansvarlighetsloven og Straffeloven 1902 og Straffeloven av 2005. Dette var en meget vel kvalifisert krigsforbryter, og Store Tiger slo kloa i ham. Den gamle ugla fra Den gamle, store krigsforbryternasjonen nikket fornøyd.
Du skal føre våre felles styrker fram mot en felles fiende og arbeide for at alle bakgårdslandene kjøper våpen, bomber og krigsutstyr fra oss. Vi kommer med gode kreditkorttilbud, så de skal ikke bekymre seg for betalingen, den kommer etter 30, 40 og 50 år. Så flyttet Grisen over i førersetet på verdens største militærallianse for å lære folkene folkeskikk og erobre verden for kapitalismen og Store Tiger.

Det førte til stor begeistring i det lille landet høyt mot nord at en av våre fine sønner kunne få en slik toppstilling. I Arbeiderpartiet som hadde fostret denne begavelsen, begynte man å diskutere navnebytte. Riktignok hadde det vært diskutert før å forandre til sosialdemokratiet, men det smakte for mye av den gamle humanismen og en eim av Røde Kors. Det måtte kraftigere lut til. Krigspartiet skulle det hete. Begeistringen var stor.
Forholdet til Bror Gris hadde vært anstrengt. Han ble president i Stortinget, nr. 2 etter kongen, men var ikke fornøyd, satt stort sett og intrigerte med Store Tigers ambassadør. Han ville ha mer og ble leder for Nobel-komiteen og ville bli generalsekretær i Europaparlamentet og presset Norge til å yte 28 millioner NOK i smøring for å få til deportasjonen. Alt dette var dårlig gjennomtenkte handlinger fordi Bror Gris slo tilbake, han ville spille politikk på verdensscenen. Store Tigers ambassadør hadde selvfølgelig hvisket ham i øret at kineserne hadde mange fredspriskandidater. Det slo til. Suksess blant de hjernevaskede.
Nordmennene reiste freidig til Kina, men dørene var lukket. Verdens største land hadde lukket døra for en liten, oppblåst nasjon, som sprang Store Tigers ærend. De kom med alle sine dobbeltmoralske argumenter, som vi er grundig lei av, og kineserne er langsiktige så om 50 år kan det kanskje bli snakk om innledende samtaler mellom kinesere og nordmenn. Bror Gris skal ikke få så stor spalteplass, det er han ikke verdt, men Nobels Fredspris til President Obama slår alle rekorder. Verdens største krigsprodusent, våpenmakt, terroristland og sammenhengende i krig over hele verden er fullstendig på tvers av Alfred Nobels testamente for løsning av konflikter uten maktbruk, nedrustning og fredssaken. At han klarte å få alle rottene i komiteen med på den? Resten av verden undrer seg.

Da Grisen flyttet, ble regjeringen overlatt til Mor Gris. Hun fikk med seg en luguber samling. De har for tiden arbeidsro, men vi har merket oss at Mor Gris smiler fornøyd og reiser rundt og deler ut millioner NOK av norske skattebetaleres penger til legemiddelindustrien, som om de ikke tjener nok på våre skrøpeligheter, og for å sikre utbytte på høyt nivå.

Som en mild person hadde jeg store forventninger til Grisen, så likandes og ungdommelig som han var, er det med stor sorg jeg må konstatere at han har valgt å bli et redskap for Store Tiger med ambisjoner om å styre hele verden uten plass til alternativer. Det er 77 år siden en nordmann stilte seg til rådighet for en stormakt med tilsvarende ambisjoner. Argumentene som forsvarerne målbærer, er slike kineserne ikke estimerer.
Store Tiger er Store Tiger; han tar det han vil ha og spiser det han vil. Michael Parenti sier at Store Tiger maskerer sine ord, akkurat som rødhette og ulven, og det har aldri europeerne forstått. Frihet er ikke frihet i sin alminnelighet, men for Store Tiger, og demokrati er ikke demokrati for folket, men et demokrati som Store Tiger kan styre. Det har han gjort i hundre år, og er nå fullt opptatt med ”kjøtthuene” i Ukraina og andre i den nye bakgården, mens en tidligere Røde Kors generalsekretær og utenriksminister går rundt og roper folkeretten, folkeretten, folkeretten, som om det var en ny oppdagelse. Den nye bakgården er perfekt for Store Tiger langt unna hjemlandets jord, perfekt for en ny krig for å få fart på våpensalget.
Dessverre, er Grisen nå i samme posisjon som Klaus Barbie. Store Tiger slo også kloa i ham etter Den andre verdenskrigen, gav ham nye, fine papirer og sendte ham til Latin-Amerika for å fortsette det arbeidet han var dyktig til; å drepe mennesker, innlemmet i Store Tigers morderorganisasjon som i 1947 fikk navnet CIA. Froskene var ville etter Klaus Barbie, men Store Tiger foretrakk nazisten og torturisten framfor froskene, og så kunne han gjøre nytte for seg. Her fikk Store Tiger en lydig tjener som ved det minste feiltrinn ville ende opp som et froskemåltid. Det er skrevet bok om ham, for det norske publikum. Han hadde tilnavnet ”Slakteren fra Lyon”, en håndverker altså.

Sammenligningene er litt brutale, hvor de trekker tenner, neiler, stikker ut øynene og andre ubehageligheter får alltid stort engasjement, men å leve i Serbia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria, å se din familie, dine barn, kone, mor, bestemor i ruiner av et hjem er en opplevelse som ingen nordmenn har empati til å forstå, bombet til døde. Grisen er i motsetning til håndverkeren, hvitsnippforbryteren, som ”hvitvasker krigsforbrytelsene” til den hvite mann.
Det er krigsherren som bestemmer. Leiesoldaten, Grisen, har begått Store Tigers krigsforbrytelser og hans sikkerhet er i Store Tigers vold på samme måte som ”Slakteren fra Lyon”.
Det er alltid prisen for å hvile på fremmede bajonetter.