Det Jonas ikke forstår

(26 - 2017) Jonas Gahr Støre kommer i Aftenposten 9. desember med en ramsalt kritikk av Terje Tvedts optikk i hans utlegninger av det humanitær-politiske kompleks, det som kanskje heller burde hett det humanitær-legale kompleks.
Terje Carlsen
Men først: Det globale samfunn eller senmoderniteten med den universalisme må sies å være et radikalt brudd med moderniteten og den stedlige nasjonalstaten som identitetsskapende konstruksjon. Utløftingen av tid og rom og et nytt forhold mellom det lokale og det globale er to karakteristika som binder flere teoretikere sammen i deres definisjoner av den globale tidsalder. Blant dem er globaliseringsteoretikere som Manuell Castells, Anthony Giddens og Zygmunt Baumann. Manuell Castells påviser i The Rise of The Network Society (1996:502) at stadig flere viktige beslutninger innen finans, management og informasjon kommer i stand som følge av nettverksdannelser mellom elitene i disse miljøene. Et av de utslagsgivende kjennetegn ved globaliseringen er derfor sagt å være at beslutninger tatt i disse nettverkene får avgjørende betydning for den identitetsmessige utviklingen i det lokale. Verken sosial interaksjon eller store omveltninger behøver altså lenger være forankret i en lokae kontekst for at dene skal ha betydning. Fysisk distanse i det globale betyr derfor ikke nødvendigvis fravær av nærvær. Men Castells hevder en konflikt mellom nettet og selvet. Fordi nettet eller systemverden fortettes med makt, skjer der samtidig en tømming av makt i det lokale. Globaliseringen har derfor sin pris. Manuell Castells og Zygmunt Baumann mener derfor at globaliseringen skaper fremmedgjøring og identitesforvirring for svært mange mennesker i det lokale (Castells 1996bd1: 458, 459). Dette er noe nytt og noe gammelt. Man kan kanskje sammenlikne det med hvordan norske menn og kvinner av almuen følte det i en tid da makten var plassert i København eller i Stockholm. En liten bok som kom i 1890 kan kanskje tjene til anskueliggjørelse av dette poeng. Boken som het, Armfeltska karolinernas sista tåg. – Gamla minnen från jämtlanska og norska fjällbygder. Armfeldts møte med nordmennene skal ha vært sjokkartet. I deler av de trøndske bygdene var folk helt apatiske. De hadde ingen identitet. Makten var fjern, i København, og tok ikke opp i seg de lokale erfaringene, slik at rammen rundt identitetsdannelsen var fraværende. Det samme må nestleder Hadia Tajik rent profetisk ha uttrykt det i sitt partilederforedrag i Litteraturhuset i Oslo i 2015 da hun gjentok Haakon Lies frase: «Nå gidder ‘em faen ikke komme ned fra hytta for å stemme engang». Sånn blir det når lederen i Det norske Arbeiderparti kjører joint-venture i Grenselunden med Rimi-Hagen(Dagens Næringsliv 16. mai 2017), og like gjerne besøker Sarons Dal Som Folkets Hus. Evig eies kun det teipte, som det heter på caffe lattesk. Den norske eliten i det 19. århundre må likevel ha vært fullstendig klar over betydningen av lokal forankring av makten for identitetsbyggingen. Nasjonsdanningsprosjektene i det nittende og tyvende århundre ble derfor sett på som helt grunnleggende for Norges frihet og selvstendighet. Formannskapslovene av 1837 kan derfor betraktes som et instrument til en slik nasjonal identitetsproduksjon. Universalismen har ikke sitt utspring i arbeiderbevegelsen. Universalismen byr ikke på noe sånt. Universalismen har opprinnelig også sitt utspring i en britisk førkolonial liberalisme. Terje Tvedts poeng, slik jeg leser ham, er at det nye er at også arbeiderbevegelsen omfavner de nykoloniale liberalistiske teser jf krigen mot Ghadaffi i Libya. Det er når Det norske Arbeiderparti, det britiske Labour, det svenske socialdemokratiet, ja alle partier fra marxist-leninister til konservative, omfavner en slik liberalisme, at vi får det Terje Tvedt kaller det humanitær-politiske kompleks og som nu driver i historien. I det kjølvannet taper også arbeiderbevegelsen sin karisma, ja hele sin tiltrekningskraft. For første gang siden dannelsen av Sosialistisk Folkeparti er da også SV en del av den store enigheten i norsk utenrikspolitikk. Det poenget i Tvedts utlegning kan ikke Jonas Gahr ha forstått. På den måten forstår Jonas Gahr Støre heller ikke hvorfor bunnen har falt ut av Det norske Arbeiderparti, eller bare Arbeiderpartiet, som det nu gjerne heter. Bjørn Bylund i Verkstedklubben til Kværner Verdal uttrykte denne følelsen i avstand mellom makt og erfaring i møte med LO-lederen på Verdal i september. – Blant mine medlemmer diskuterer jeg daglig arbeidsinnvandring og flyktninger. Vi er opptatt av at det skal være et rettferdig system. Vi må fokusere på folket og ikke skape fremmedhat. Men vi må få noe som er rettferdig for alle. Det er de fleste opptatt av, sa altså Bylund. Bylund var tydelig på at han synes Arbeiderpartiet er veldig svak på å ta debatten i innvandringspolitikken. Han fortalte LO-lederen at han daglig bruker energi på å forklare at folk må være mer opptatt av livsverdiene som de tar som en selvfølge. –Kanskje mange av de som trenger disse verdiene kommer til å miste de samme verdiene over tid, sa han. Her rører Bylund i kjernen ved de utfordringer det humanitær-politiske kompleks byr på, ikke minst for Arbeiderpartiet. Trøsten for Bylund & co må være at utbredelsen etterhånden vil ta livet av moten.