Sosiolog Émile Durkheim (1858-1917) utgav i 1897 verket ”le Suicide” (selvmordet). Boken er fremdeles av interesse i vår moderne tid.
Marion Berntzen Koksvik
Ut fra Durkheims ståsted og statistiske metoder, finner han naturlig nok årsaken i de sosiale forhold. Tidligere i 1881 hadde filosof/sosiolog Tomás Masaryk (1850-1937) utgitt avhandlingen ”Selvmordet som et massefenomen i moderne sivilisasjon”.
Da psykoanalysen til Sigmund Freud (1856-1939) omkring århundreskiftet ble kjent, ble de tidligere forenklete selvmordsteoriene utfordret. Den dynamiske psykoanalysen vektla og fokuserte på kompleksiteten og det irrasjonelle i det ubevisste sjelslivet; underforstått: Man er ikke herre i eget hus.
Selvmordet har helt fra antikken vært et yndet klassisk tema i litteraturen. For å nevne fra vår tid: ”Brighton Rock” av Graham Greene (1904-1991), “Anna Karenina” av Leo Tolstoj (1828-1910) og det doble selvmordet i ”Rosmersholm” av Henrik Ibsen (1828-1906). I sistnevnte aner vi inspirasjon fra Shakespeares ”Romeo og Julie”?
Men ingen beskriver selvmordet litterært så inngående som Fjodor Dostojevskij (1821-1881). Dostojevskij betydde også mye for vår egen Edvard Munch (1863-1944), som pleide og ha romanen ”De Besatte” på nattbordet. I dette klassiske verket etterlater ikke den tragiske nihilisten Nikolaj Stavrogin et avskjedsbrev, men bare en lapp til avskjed med ordene: ”Anklag ingen – meg selv”.
Futuristdikteren Vladimir Majakovskij (f.1893) begikk selvmord, helt uventet, i 1930. Han hadde da allerede et omfattende forfatterskap bak seg. For å nevne noen få titler: ”En ørefik til den offisielle smak”, poemet med den fantastiske tittelen ”En sky i bukser”, ”Ryggradsfløyten”, ”Jeg elsker” og ”Av full strupe”.
Majakovskij tok avstand fra tradisjonell russisk litteratur og ville erstatte litteraturen med et nytt dikterspråk. Han innførte en dynamisk stil, brukte overraskende metaforer og skrev med ny metrikk i sine verk. For en provokasjon!
To dager før selvmordet den 12. april skriver Majakovskij et kort avskjedsbrev med et etterord. Det er kanskje ikke helt korrekt å omtale avskjedsbrevet som et brev, fordi det er strukturert som et poem og burde selvfølgelig bli lest på originalspråket for å unngå misforståelser i tolkningen. Jeg har derfor valgt å gjengi hovedtanker i avskjedsdiktet, i stedet for å fremsette diktet i norsk ”urussisk” språkdrakt.
Majakovskij innleder overraskende avskjedspoemet med å henvende seg ”Til Alle”. Han ber om at ingen blir anklaget og at en unngår sladder. (”Den avdøde syntes dårlig om sladder”). Han ber om kjærlighet, overbærenhet og ikke minst om tilgivelse fra sine kjære: moren, søstrer, Lilja Brik ogVeronika Vitoldovna Polonskaja, men også fra sine kritiske motstandere. Paradoksalt nok skriver Majakovskij at han ikke ser noen annen utvei eller mulighet, samtidig som han viser omsorg for påbegynte dikt og overlater diktene til sine elskede venner: ekteparet Lilja og Osip Brik.
Majakovskij avslutter poemet med en befaling: ”Lev lykkelig”. Vi stusser litt over ordlyden ”lev lykkelig”. En sarkastisk leser vil gjerne spørre Vladimir: Hvordan kan vi leve lykkelig i en verden, som du velger bevisst å forlate?
Vladimir Majakovskij forlater verden med bravur, eller sagt i hans eget dikterspråk ”Av full strupe”. Slik unngår han å skape et nasjonalt traume. I stedet skaper han om sitt eget selvmord til en gåte.
Avskjedspoemet har et tragikomisk ”postscriptum”. Antiklimaks! Hva opptar Majakovskij i hans siste timer? Jo! Han tenker på økonomi!
Sitat: ”I skuffen finnes 2000 rubler - betale dem inn i skatt. Resten finnes i Statsforlaget. V.M.”.
Litteratur: Martin Nags arkiv.