(23 / 2017) Vi har noe å ta vare på her i det landet vi bor, men mye går i gal retning, innledet den pensjonerte professor, SV’er og tidligere stortingsrepresentant Ottar Brox (85) på et Nei til EU-møte i Tromsø 19. oktober. Vi ser i Norge en rask forandring i retning store klasseforskjeller.
Litt ustø på beina og noe tunghørt, men levende engasjert i felles verdiskaping og arbeidsfolks liv. Særlig i en tid der fellesressursen er fraværende i politisk virkelighet.
Da Brexit var en realitet, dukket ekspertkommentarene opp. Arbeidsfolk manglet kunnskap, ble det sagt. Arbeidsfolk visste ikke nok om fordelene med fri flyt.
Faktum er at arbeidsfolk hadde erfart fri flyt. Usikre arbeidsplasser, tapte rettigheter og fattigdom fulgte med fri flyt.
I Norge har stagnasjon i lønns- og arbeidsvilkår skaffet høyrekreftene makt. Det er tragisk, men realiteten er at også «venstrekrefter» i Norge går for fri flyt av arbeidskraft. Årsaken er EØS.
Vi nordmenn er nok stolte av den norske likheten, og vil jobbe for å gjøre den bedre, men EØS har bidratt til det motsatte. EØS ødelegger velferdsstaten. Vi har en svekket arbeiderbevegelse mot mektige kapitalkrefter.
Brox siterte nylig avdøde Per Fugelli. Legen i samfunnsmedisin mente det ikke er så farlig å dø fra dem man er glad i når man kan overlate sine kjære en trygg velferdsstat. Godt sagt, sa Brox.
Brox framhevet at Norge tradisjonelt har vært små forskjeller mellom folk, men fryktet at framtida betyr større ulikheter og klasseforskjeller. Ikke fordi folk stemmer for større forskjeller, men som en konsekvens av endringer i eiendomspraksis.
Brox tok for seg fossekraftsektoren. Store verdier er skapt i fossene, men hvem skapte verdiene, og hvem innkasserer verdiene i dag, spurte han. Det er slik, sa Brox, at fra tidlige tider har folk villet forbedre sine liv og samfunnet der de bor.
Og med fossekraften jobbet folk kollektivt på dugnad for å få fedrelandet elektrifisert. Det norske folk i fellesskap bygde kraftverkene og strømlinjene som var kommunale. De lokale eierne bestemte prisen på strømmen ut fra avdrag og renter på lån, og utgifter på vedlikehold. Et eventuelt overskudd gikk tilbake til eierne (fellesskapet).
Så i 1990 med Reiten og Co og Senterpartiet blir strømmen helprivatisert og markedet innføres. Brukerne har ingen eierfordeler, men er kunder med såkalt kundemakt. Dvs. «forbrukeren» kan søke strømmarkedet hver halvtime etter et halvt øre prisavslag per KWh.
Brox brukte eksemplet med fossekraften som typisk for forfallet i den norske modellen. Fellesskapet fratas eierskap og rettigheter. Naturrikdommene havner i hendene hos noen få.
Et annet eksempel på forfallet er situasjonen i fiskeriene der de med de største båtene eier fisken. Det er som å gi skogen i Norge til de med de største skogsmaskinene, sa Brox.
Når vi skal skape arbeidsplasser blir vi fortalt et eventyr. Vi skal erverve lønnsomhet i spekulative prosjekter. Vi skal desperat finne opp og investere i nye meningsløse duppeditter.
Imens skaffer investorklassen seg eiendomskontroll over våre felles naturverdier via privatisering og deregulering. Og investorene får gjerne staten med på prosjektet.
At felles eiendom blir privat eiendom kalles «rentseeking». Vet noen her hva ordet betyr, spurte Brox. Vi skal merke oss at det ikke finnes noe norsk ord for denne prosessen som endrer vårt samfunn så dramatisk, sa han.
Wikipedia oversetter ordet med «tilkarringsvirksomhet», men Brox syntes ordet var for upresist og tungvint. Han lovte et gratis eksemplar av sin siste bok «På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?» [2016] til den som fant et bedre ord.