(20 - 2017) Hva er det leder i norsk geratrisk forening, Holand, vil selge inn med sin artikkel 29. juni i avisa Innherred?
Terje Carlsen
Nord-trønderske kvinner er storforbrukere av demensmedisiner sammenliknet med kvinner i landet for øvrig. Forskerne klør seg i hodet, fordi demografien ikke kan forklare den nordtrønderske annerledesheten. Så hva er det med Nord-Trøndelag og geriatrien?
Det fylket som skiller seg klart ut i forbruk av demensmedisiner er Nord-Trøndelag, og det gjelder særlig kvinnene. Faktisk har avstanden i preparatbruk mellom nordtrønderske kvinner og kvinner fra Oslo og Trondheim økt de senere årene. I 2010 var det 5.08 brukere per 1000 innbyggere i NT, i Oslo og Sør-Trøndelag var bruken på samme tid 2.50 og 3.20. NT-kvinner brukte allerede da dobbelt så mye demensmedisiner som Oslokvinner og langt mer enn Trondheimskvinner. I 2016 er det 5.12 brukere/1000 i NT, mens bruken har gått noe tilbake i ST og Oslo, henholdsvis 2.87/1000 og 2.12/1000.
-Demografien kan ikke forklare dette. Nord-Trøndelag er ikke så spesiell, sa professor og fastlege Steinar Westin da jeg intervjuet ham om dette for noen år siden. -Det er mange slike nye medikamenter der effektene ikke er så overbevisende som prisen, sier han. Legeforeningen skriver i rapporten «For mye, for lite eller akkurat passe?» om tidlig diagnostisering av demens, at «dersom en person som føler seg frisk, får vite at hun har forandringer i hjernen som kan ses hos pasienter med demens, vil det antageligvis kun føre til bekymring og sykeliggjøring i flere år før en eventuell debut av sykdommen.».
Sykeligheten i et samfunn er altså ikke bare et produkt av arv og miljø, men også en funksjon av det eksisterende diagnose-repertoar i de diagnostiske manualer som brukes av psykologer og leger, og ikke minst volumet på helsetjenester i samfunnet. Spissformulert kan en si at dess flere helsetjenester og større lege- og psykologtetthet, dess mer ADHD, demens og andre sykdommer. Dernest: Når to fenomener opptrer etter hverandre i tid, slutter man gjerne at det første er årsak til det andre. Kan det være at helsepersonell og pårørende alt for lett trekker konklusjonen om at eldre pasienter er demente når de for eksempel er deprimerte?
Felles for mange av de nye tilblivelser i sykdomspanoramaet, er en søken vekk fra den psykologisk forklaring. Det er her «etterspørselen» ligger etter den biologiske vendingen i medisinen. De færreste vil ha merkelapper som deprimert og hysterisk på seg. Psykoanalysen får dårlige konjunkturer når industrien blir en viktig driver. Men det er også pasientene. Derfor søker både pasient og behandler mot en somatisk forklaring på elendigheten. Men å ha nedsatt hukommelse eller vaskulære forandringer i hjernen er ikke det samme som å ha Alzheimer demens, slik mange har lett for å tro. En artikkel i Annals of the New York Academy of Sciences (April 2000) antyder at det ikke er lett å skille vanlig aldersdemens fra Alzheimer demens, og at det derfor ofte skjer feildiagnostiseringeri sykehus og på legekontorer.

Resten leser du i FRIHETEN