(19 - 2017) Fra en rødgrønn regjering har vi fått en blåblå, og hadde Gahr Støre fått sine prioriterte ønske oppfylt og KrF ville være villige til å dele seng og bord med AP, kunne en rødblå regjering være mulig. 

Er alle mulige kombinasjoner i norsk politikk tenkelig? Ikke bare teoretisk, men også i praksis? Derom handler mye av dagens valgpolitiske debatt i tv, radio og presse. For vi er visselig og antakelig for alltid, havnet i den koalisjonspolitiske hengemyra der enhver redningsaksjon uansett politisk gehalt, blir hilst velkomment. Men tilbake til overskriften et øyeblikk – finnes det skillelinjer i en politisk geografi der grensene mellom sentrale ideologier stadig overskrides?

Men hva med en rødrød - en regjering som faktisk er mer interessant enn man skulle tro ved første blikk – det forteller nemlig at alternativene på venstresiden ikke finnes – alle venstrepartiene hører faktisk hjemme i samme sekken. Bortsett fra NKP, men er det noe alternativ, da? Og så mangler vi vel også et alternativ til – blåbrunt. Eller mangler vi egentlig det?
Klassesamfunnet som forutsetning for demokratiet,
La oss se litt på de klassiske skillelinjene og grenseoppgangene i dagens politiske landskap. I hovedsak handler det om en venstre- og en høyreside, men så har de fleste demokratiske land lagt inn et sentrum. USA er et markert unntak med sine to partier som begge tilhører høyresiden. Til og med en ytterliggående høyreside.
En forutsetning for demokratiet som politisk styringsmodell, er at samfunnet er polarisert – at det er et klassesamfunn med motsetninger som folket kan avgjøre gjennom valg med støtte i og etter lov og regler konstituert i en grunnlov. Det landet som regnes som demokratiets hjemland, var et typisk polarisert klassesamfunn – ja, sågar et slavesamfunn. Stater med ett parti, eller flere partier som står på samme ideologiske side, er ikke demokratier, men heller ikke nødvendigvis diktaturer. Dette gjelder også den partiløse staten – demokratiet oppstår når statens innbyggere står ovenfor valget mellom motstridende ideologier, mellom politiske partier med vesentlige, ideologiske forskjeller – kulturelt, økonomisk, sosialt og etnisk. Kort sagt hva vi kaller et klassesamfunn, og at dette valget styres ved konstitusjonell stemmerett og gjennom et organisert valg. Så kan man selvsagt også si at å ønske og velge en ettpartistat – eller en partiløs stat, også er et demokratisk valg dersom det er folkets vilje.
Det dysfunksjonelle demokratiet
Under denne synsvinkelen er staten USA et dysfunksjonelt demokrati. US-amerikanerne har i realiteten ingen alternative politiske partier eller ideologier å velge mellom – i beste fall kan man snakke om personvalg, men dette blir ganske illusorisk ettersom personvalg fungerer etter sine forutsetninger best i små, oversiktlige samfunn. I et av verdens største samfunn blir personvalget dominert og styrt av de aller rikeste med de største ressursene til å benytte manipulering, demagogikk, suggesjon og hjernevask i reklame, presse og tv-programmer forut for ‘valget’. Sjelden er dette bedre demonstrert enn ved landets siste presidentvalg.
Det dysfunksjonelle ved et styre som seiler under demokratiflagg uten å være det, er mangelen på en opposisjonsfløy. Forskjellen mellom demokratene og republikanerne i USA er ytterst små i de sentrale nasjonale sakene, men kan bli tydeligere i ubetydelige spørsmål. Omtrent som mellom Høyre og Frp i Norge – enighet i ideologiske spørsmål, småkrangling og moderlig snapping når valpen tar til pattene etter å ha fått tenner.