(17 - 2017) John Pilger (bildet): Republikanere og demokrater – sammen med medskyldige hovedstrøms-medier – styrter hodestups framover mot krig med Russland. Dette er en sinnssyk gruppetenkning som kan gjøre slutt på alt liv på jorden, observerer John Pilger.
Den amerikanske ubåtkapteinen sier, «Vi kommer alle til å dø en dag, noen først og noen litt senere. Problemet har alltid vært at du aldri er klar, fordi du ikke vet når tiden har kommet. Vel, nå vet vi det, og det er ingenting å gjøre med det.»
Han sier at han vil være død før september. Det vil ta omtrent en uke å dø, men ingen kan være sikker. Dyr lever lengst.
Krigen var over på en måned. USA, Russland og Kina var hovedaktørene. Det er ikke klart om den ble startet ved et uhell eller en feiltagelse. Det var ingen seierherre. Den nordlige halvkula er nå forurenset og livløs. Et radioaktivt teppe beveger seg sydover mot Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Sør-Amerika. I september vil de siste byene og landsbyene bli rammet. Som i nord, vil de fleste bygningene forbli uberørte, noen opplyst av de siste flimrene av elektrisk lys.
This is the way the world ends/
Not with a bang but a whimper
Man kan lese dette sitatet fra T.S. Eliots dikt The Hollow Men i begynnelsen av Nevil Shute sin roman Den siste bredd, som etterlot meg på gråten. Anbefalingene på omslaget sa det samme.
Boka ble publisert i 1957, på høyden av den kalde krigen, da mange forfattere enten var brakt til taushet eller kuet. Den er et mesterverk. Først tyder språket på en kultivert dannelse; Men ingenting jeg har lest om atomkrig er like ubøyelig i sin advarsel. Ingen bok haster mer.
Noen lesere vil huske svart/hvitfilmen fra Hollywood, der Gregory Peck er kapteinen som styrer sin ubåt til Australia for å avvente det stille, formløse spøkelset som sakte blåser ned mot den siste delen av den levende verden.
Jeg leste Den siste bredd for første gang her om dagen, og fullførte den da USAs Kongress vedtok en lov for å begynne en økonomisk krig mot Russland, verdens nest dødeligste atommakt. Det var ingen begrunnelse for denne vanvittige beslutningen, unntatt muligheten for framtidig plyndring.
Målet er en varm krig
«Sanksjonene» er også rettet mot Europa, hovedsakelig Tyskland, som er avhengig av russisk naturgass, og mot europeiske selskaper som utfører lovlig virksomhet med Russland. I parodien på en debatt på Capitol Hill, etterlot de mer snakkesalige senatorene ingen tvil om at embargoen hadde til hensikt å tvinge Europa til å importere dyr amerikansk gass.
Deres hovedmål ser ut til å være krig – en virkelig krig. Ingen provokasjon som er så ekstrem kan antyde noe annet. De synes å hige etter den, selv om amerikanere ikke har noe aning om hva slags krig det vil være. Borgerkrigen mellom 1861-65 var den siste på deres jord. Krig er hva USA utfører mot andre.
Den eneste nasjonen som har brukt kjernefysiske våpen mot mennesker har siden ødelagt bråter av regjeringer, mange av dem demokratier, og ødelagt hele samfunn. Den millionen som døde i Irak var en brøkdel av blodbadet i Indokina, som president Reagan kalte «en edel sak» og president Obama reviderte som tragedien til et «enestående folk.» Han henviste ikke til vietnameserne.
Da jeg filmet i fjor ved Lincolnmonumentet i Washington, overhørte jeg en offisiell guide holde et foredrag til en gruppe skolebarn, unge tenåringer. «Hør etter,» sa han. «Vi mistet 58.000 unge soldater i Vietnam, og de døde mens de forsvarte din frihet.»
Ordene snudde lettvint opp-ned på sannheten. Ingen frihet ble forsvart. Friheten ble ødelagt. Et bondeland ble invadert og millioner av folket der ble drept, mishandlet, bortført, forgiftet; 60 000 av inntrengerne tok sine egne liv. Ja, hør bare etter.
En lobotomi utføres på hver ny generasjon. Fakta fjernes. Historien er utelatt og erstattet av det Time Magazine kaller «en evig nåtid.» Harold Pinter beskrev dette som «Det har utøvd en absolutt klinisk maktmanipulasjon over hele verden, samtidig som de gitt seg ut for å være en makt i det universelle godes tjeneste. Det er ett lysende, ja virtuost og utrolig framgangsrikt hypnose-nummer.[..] Selv mens det skjedde, skjedde det ikke. Ingenting har noengang skjedd. Det var ikke interessant.»
De som kaller seg liberale eller tendensiøst «venstresida» er ivrige deltakere i denne manipulasjonen og dens hjernevasking, som i dag dreier seg om et navn: Trump.
Trump er gal, en fascist, en marionett for Russland. Han er også en gave for «liberale hjerner syltet i formaldehydet av identitetspolitikk», som Luciana Bohne skrev med minneverdige ord. Besettelsen med Trump som person – ikke Trump som et symptom og karikatur av et varig system – utgjør en stor fare for oss alle.
Selvopptatte media
Mens de følger sin fossiliserte anti-russiske dagsorden, undertrykker selvopptatte medier som Washington Post, BBC og Guardian selve kjernen av den viktigste politiske historien i vår tid. Samtidig ivrer de for krig, på en skala jeg ikke kan huske så lenge jeg har levd.
The Guardian har brukt uendelige mengder spalteplass til vrøvlet om at russerne konspirerte med Trump (som minner om den ekstreme høyresidas sverting av John Kennedy som en «sovjetisk agent»).Den 3 august, begravd på side 16, presenterte den nyheten om at presidenten i USA ble tvunget til å undertegne et lov som erklærer økonomisk krig mot Russland.
I motsetning til alle andre lover Trump har undertegnet, ble denne signert nesten i hemmelighold, der Trump selv la til en advarsel om at dette var «klart grunnlovsstridig».
Et kupp mot mannen i Det hvite hus er på ferde. Dette er ikke fordi han er et ekkel person, men fordi han har konsekvent har gjort det klart at han ikke vil ha krig med Russland.
Dette glimtet av tilregnelighet, eller enkel pragmatisme, er fullstendig uakseptabelt for lederne av «nasjonal sikkerhet» som vokter et system basert på krig, overvåkning, opprusting, trusler og ekstrem kapitalisme. Martin Luther King kalte dem «de største fremmerne av vold i verden i dag.»
De har omringet Russland og Kina med missiler og et atomvåpenarsenal. De har brukt nynazister til å installere et ustabilt, aggressivt regime i Russlands «grenseområde» – veien som Hitler brukte for å invadere og forårsake 27 millioner døde. Deres mål er å skjære i stykker den moderne russiske føderasjonen.
Som svar er «partnerskap» et ord som brukes uopphørlig av Vladimir Putin – hva som helst for å stoppe det evangeliske hardkjøret for krig i USA. Vantroen i Russland kan nå ha blitt forvandlet til frykt, og kanskje en viss bestemthet. Russerne har nesten helt sikkert øvd på krigsspill med kjernefysiske motangrep. Luftvernøvelser er ikke uvanlige. Deres historie forteller dem at de bør gjøre seg klare.
Trusselen skjer på samme tid overalt. Russland er først, Kina er neste. USA har nettopp fullført en stor militærøvelse med Australia, med navn Talisman Saber. De øvde på en blokade av Malakka-stredet og Sør-Kinahavet, der Kinas økonomiske nervetråder går gjennom.
Admiralen som har kommandoen over den amerikanske stillehavsflåten sa at «hvis nødvendig» ville han bruke atombomber mot Kina. At han sier en slik ting offentlig i den nåværende spente stemningen, begynner å gjøre fakta av Nevil Shute sin fiksjon.
Knebling av dissenterende journalister
Ingenting av dette betraktes som nyheter. Ingen forbindelse til dette ble gjort da blodbadet ved Passchendaele for et århundre siden ble minnet. Ærlig rapportering er ikke lenger velkommen i store deler av media. Tomme tønner, kjent som eksperter, dominerer. Redaktører er bestyrere av tanketom infotainment eller portvoktere for partilinja. Der det en gang var kvalitetskontroll i redaksjonene, er det et frislipp av hatske klisjeer. De journalistene som ikke overholder disse kravene, hives ut vinduet.
Hastverket har mange presedenser. I filmen min ‘Den kommende krigen mot Kina‘, snakket jeg med John Bordne, Han var medlem av et missil-team basert i Okinawa i Japan. Han fortalte hvordan han og hans kolleger i 1962, under Cubakrisen, ble «fortalt å avfyre alle missilene» fra deres siloer.
Missilene hadde kjernestridhoder og var rettet mot både Kina og Russland. En underoffiser stilte spørsmål ved dette, og orden ble til slutt omgjort – men først etter at de ble gitt tjenesterevolvere og beordret å skyte på de andre i missil-teamet dersom de ikke fulgte ordre.
På høyden av den kalde krigen var det anti-kommunistiske hysteriet i USA så sterkt at amerikanske tjenestemenn som var på offisielt ærend i Kina ble anklaget for forræderi og fikk sparken. I 1957, året Shute skrev Den siste bredd, kunne ingen tjenestemenn i utenriksdepartementet snakke språket til verdens mest folkerike nasjon. De som kunne snakke mandarin ble utrensket i henhold til restriksjoner, som nå har et ekko i loven som nettopp har blitt vedtatt, rettet mot Russland.
Loven ble vedtatt av begge partiene. Det er ingen grunnleggende forskjell mellom demokrater og republikanere. Begrepene «venstre» og «høyre» er meningsløse. De fleste av Amerikas moderne kriger ble startet, ikke av konservative, men av liberale demokrater.
Da Obama forlot embetet, hadde han oppnådd en rekord, med syv kriger, inkludert Amerikas lengste krig og en enestående kampanje av utenomrettslige drap – mord – med droner.
I hans siste år, ifølge en studie fra tankesmia CFR, slapp Obama, den «motvillige liberale krigeren», 26.117 bomber – tre bomber hver time, 24 timer i døgnet. Etter å ha lovet å bidra til å «befri verden» fra atomvåpen, bygde Nobelprisvinneren flere kjernestridhoder enn noen president siden den kalde krigen.
Trump er en pyse i sammenligning. Det var Obama – med hans utenriksminister Hillary Clinton ved sin side – som ødela Libya som moderne stat og ga startskuddet til den menneskelige flodbølgen til Europa. På hjemmefronten, kjenner immigrantgrupper Obama som mannen utviste folk i rekordstort antall.
En av Obamas siste handlinger som president var å undertegne et lov som ga rekordbeløpet 618 milliarder dollar til Pentagon, noe som gjenspeiler den meget kraftige opphøyelsen av fascistisk militarisme i styret av USA. Trump har godkjent dette.
Begravd i detaljene var etableringen av et «Senter for informasjonsanalyse og respons.» Dette er et sannhetsministerium. Senterets oppgave er å forsyne oss med en «offisiell fortelling om fakta» som vil forberede oss på den reelle muligheten for atomkrig – hvis vi tillater det.
Denne artikkelen av John Pilger ble først publisert på hans egen nettside, oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen