- Sitt stille i båten!

(4 - 2016) “Sitt stille i båten”, formante LO-lederen de 600 deltakerne på vinterens Trondheims-konferanse. EØS skal være en ikke-sak i arbeiderbevegelsen.

Slik taler en leder som er redd for fotfolket, som frykter hva som kan skje når LO-kongressen samles til våren. “Sitt stille” - ikke et pip - vent å se til britene er ferdige med sine exit-forhandlinger.
Slik formuleres sosialdemokratisk politikk i 2017. Man kan ikke lengre kommandere fotfolket til å gå i takt, slik man har gjort i alle år etter krigen. Nå må man ty til “lirk og læmp” for å forhindre at sosialdemokratiet fullstendig taper ansikt i møte med sin egen grasrot. Det er viktigere å vinne en avstemning enn å reetablere en kampvillig fagbevegelse.
Man tapte i sin tid striden om EU-medlemskap. Men EØS kan bli verre. Ikke isolert sett - men ganske enkelt fordi det vil bli oppfattet som det norske bidraget til et folkelig anti EU-opprør som rir store deler av Europa for tida.

Panikken har rammet mainstream-ledere av ymse kulører, men verst har det gått ut over sosialdemokratiske ledere og sosialdemokratiske partier. Symbol-land er Frankrike, Tyskland, Østerrike og Nederland. Land som har det til felles at de er medlem av EU - og som dessuten har hatt sterke sosialdemokratiske partier solid plassert i maktposisjoner i hele etterkrigstiden.
Det som nå skjer beskrives av mange som et reaksjonært opprør - en massiv høyredreining av en samlet arbeiderbevegelse. Under et lett kamuflert dekke av godt gammeldags arbeiderhat stigmatiseres opprørerne over en kam. Vi har angivelig å gjøre med en “ uformuende” og uskolert under- og middelklasse som har falt mellom diverse stoler og aldri forstått globaliseringens mange påståtte suksesser.
--------

Det lar seg vanskelig bortforklare at arbeiderbevegelsen i en rekke land befinner seg i krise. Det lar seg heller ikke bortforklare at reaksjonære strømninger har ledet store deler av den ut i et politisk landskap det inntil for få år siden var vanskelig å tenke seg muligheten av.
Så langt kan man enes over politiske skillelinjer - men straks noen søker årsaken til det som skjer trekkes teppet ned.
Det vil si; de som roper høyest i sin moralske anfektelse er beskjedent interessert i sannheten bak opprøret. Grunnen er enkel. Da vil det avdekkes en beviskjede som peker mot maktmennesker i kapitalens tjeneste - og blant dem mange av arbeiderbevegelsens fremste talsmenn og -kvinner.
Derfor er det ikke de reaksjonære strømningene i seg selv som er farligst. Farligst er de som fraskriver seg ansvar og benekter at vi har å gjøre med et tosidig opprør - en progressiv og en reaksjonær variant. Det er de som stigmatiserer ALLE motkrefter. Det er de som ynder å framstille det som om det per definisjon er ytterliggående høyrepolitikk å si nei til EU, si nei til EØS, eller for den saks skyld blir fly forbannet over at streikeretten undergraves av Brussel. Kort sagt, de som setter likhetstegn mellom britenes Brexit og politisk ekstremisme..
Det er de som krever at opprørere i egne rekker skal sitte stille i båten som bærer ansvaret - de som vil skjule at de har sviktet de svakeste og bidratt til en politikk som har gjenskapt et globalt klasskille vi knapt har sett maken til på flere mannsaldre.
Norsk arbeiderbevegelse er ikke hardest rammet. Vi har - nært sagt - vært så “heldige” at en såkalt rød/grønn regjering mistet grepet og tapte makten til reaksjonen. Dermed ble det høyrekreftene som bar ved til bålet og som med full styrke gjennomfører en politikk som de rød/grønne på mange måter bygget grunnmuren til. Stikkord er fremmedgjøring, sentralisering, overkjøring av distrikts-Norge, og overføring av makt til krefter utenfor eget land. Det finnes symbolsaker nok, og fellesnevneren er blitt EØS som dokumentasjon på et globalt maktapparat som beviselig står over egen grunnlov på helt avgjørende områder.

Tunge deler av arbeiderbevegelsen har for lengst oppdaget det, men ledelsen er mer opptatt
av å dytte uroen inn i skoddehavet.
-Sitt stille i båten, formaner LO-lederen og spiller på lag med norsk høyreside. Men formaninger og dobbeltmoralisme har ikke lenger gjennomslagskraft. En gang for alle synes arbeiderklassen å ha oppdaget at den ikke lenger har noen stemme i samfunnsdebatten. Derfor dyttes selv progressive opprørere mer eller mindre mot sin vilje inn i Senterpartiets varmestue.
Det har ikke manglet på advarsler. Nå er det tydeligvis for seint. Den ekstreme høyresiden har oppdaget hvilken sprengkraft det ligger i å stjele venstresidens klær. Nå synes turen å ha kommet til EØS-medlemskapet. Frps fiskeriminister er på hogget.
I dette dramaet spiller norsk “ansvarlig” venstreside tilskuerens rolle. Den har notorisk sviktet de den i sin tid ble etablert for å forsvare. I dag er det gallup-demokratiet som rir venstresiden. Det parlamentariske spillet og kampen om prosenter på meningsmålinger er viktigere enn å stå på barrikadene.
Derfor var “venstresiden” ukledelig tilbakeholdende da en håndfull kaiarbeidere - i tre samfulle år - sloss for sin eksistens før de ble knekt av en makt sterkere enn grunnloven. Det var stille i Stortingets kulisser.
Hvor har arbeiderpartiene vært de siste årene mens misnøyen har grodd som følge av et stadig mer brutalt arbeidsliv?