Leder: Ytre høyre på fremmarsj New

Vi leser i en fersk meningsmåling publisert i Finansavisen at FRP etter sigende har en oppslutning på 35,1 prosent. Hvordan ble det egentlig slik? Det kan selvfølgelig være en samling av forskjellige forklaringer på dette fenomenet, men når man i samme måling også ser at AP får en 21,5 prosent og Høyre har kommet ned i 11,9 prosent oppslutning er nok det første som slår oss at disse to som har kalt seg ansvarlige styringspartier ikke lengre er i takt med velgerne som nå viser det med å gå til FRP. 

Odd Jarl Gerhardsen
I tillegg ser vi at AP mer og mer avslører at de ikke holder til på venstresiden i norsk politikk. AP var jo en gang i tiden arbeiderklassens talsmenn, men for å sitere Jens Book Jensen sin sangtittel: «det er lenge, lenge, lenge siden det». Vi hører i den politiske debatten at nå har folk fått mye bedre råd, og statistisk sentralbyrå bekrefter dette. Da lurer vi på hvem som egentlig er folk. De som lever på vanlige inntekter eller trygd og pensjon kan vel skrive under på at denne statistikken absolutt må være en sannhet med modifikasjoner. Med skyhøye strømpriser, drivstoffpriser og en galopperende renteøkning vil nok de fleste som ikke er velbemidlet absolutt merke dette i lommeboken. Vi forstår også at disse menneskene lar seg forføre av FRP som vil ha lavere skatter og avgifter uansett. Men som alle partier på ytre høyre flanken har jo også dette partiet en bakside, med kutt i velferdsordninger og kraftige inngrep i all offentlig virksomhet. Blant annet støtter partiet gradert sykemelding og et prinsipp om at alt blir bedre dersom private tar over offentlige oppgaver, for eksempel helse og velferd. Private eliteskoler for folk med penger er også et kjent fenomen fra den kanten. Konsekvensene av slike tiltak blir fortiet fordi det er mer populært å kutte i drivstoffprisene. Vi synes også at drivstoffprisene er for høye, men sannheten er at dette egentlig bare vi koste en brøkdel av det staten har sponset elbilistene med. Men hvor skal velgerne ta veien? Er det ikke et tankekors at de som tror de har stemt såkalt rødt ikke beveger seg mot venstresiden, men mot ytre høyre når de ser at AP ikke lenger ivaretar deres interesser. Da må man lete etter om det egentlig finnes en venstreside de kan gå til. Det er vi faktisk ikke helt sikre på. Fjerner man AP og SV vil man oppdage at det eneste partiet på Stortinget som fremdeles muligens kan plasseres på den røde siden av streken er partiet Rødt selv om vi synes det blir mye skrik og lite ull også der i gården. Men bevares, de har jo en kjernesak om at tannhelse skal sidestilles med helsetilbudet som resten av kroppen nyter godt av. At de får gjennomslag for dette i budsjettforhandlingene med AP er dessverre heller tvilsomt. Når det gjelder partiet denne avisen representerer, nemlig Norges Kommunistiske parti – NKP, har jo som kjent Stortinget via valgloven nesten umuliggjort valgdeltagelse for vår del. Sannsynligvis helt bevisst. Dette startet vel allerede i 1948 med Einar Gerhardsens famøse Kråkerøytale og har i alle år senere eskalert. NKP vil gjerne være med å ta opp kampen mot kapitalkreftene for et bedre samfunn, men inntil videre ser det ut som makthaverne har fått oss dit de ønsker.
Vi er alvorlig bekymret for den fremgang ytre høyre har fått også ellers i Europa.
Vi nevner Sverigedemokratene som er Sveriges tredje største parti, Dansk folkeparti som er Danmarks største borgerlige parti, Sannfinnene som ble nest største parti i Finland ved siste valg, Rassemblement National (På norsk Nasjonal Samling) i Frankrike og sist men ikke minst Alternative Für Deutschland (AFD) som ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt ble landets største parti med 43,8 prosent av stemmene. Er det slike politikere vi ønsker skal styre Norge i fremtiden?