Professor Matlary skaper debatt New

Professor Janne Haaland Matlary har skapt debatt med kronikken «Nye EU, gamle Norge?» i dagens Næringsliv 28. mai hvor hun tar opp spørsmålet om folkeavstemning i forbindelse med et eventuelt norsk EU-medlemskap. Som kjent er det avholdt to folkeavstemninger i henholdsvis 1972 om medlemskap i det som da var EF, og i 1994 da EF var blitt til EU. Hun ble intervjuet i Klassekampen 30. mai, og uttalte ifølge KK at «Eg tenkjer det er politikarna si forbanna oppgåve å setje seg inn i denne uhyre kompliserte saka som EU er».

Terje Bjørlo

Hennes standpunkt er derfor at spørsmålet om EU-medlemskap må avgjøres av politikerne uten å gå veien om en folkeavstemning. Dessuten deltok hun, sammen med Trine Sundnes, i Dagsnytt 18 tirsdag 2. juni. Det var ikke bare spørsmålet om en eventuell folkeavstemning som ble diskutert i Dagsnytt 18. Dette har kommet lite fram i mediene.
Matlary fikk god tid i NRKs Dagsnytt 18 – sammen med Europabevegelsens leder Trine Sundnes – ikke bare for å debattere spørsmålet om folkeavstemning som prinsipp i forbindelse med et eventuelt EU-medlemskap, men også å argumentere med hvorfor Norge bør slutte seg til EU. At ingen fra Nei til EU var invitert er kritikkverdig og sier litt om NRKs politiske slagside i denne saken. 

I NRKs Dagsnytt 18 pekte Matlary på at vi har et indirekte demokrati i Norge. Derfor bør det ikke være slik at vi har folkeavstemning i denne saken, argumenterte hun med. Hun mente videre at det ikke bør være automatikk i å avholde folkeavstemning, selv om det som nevnt er gjennomført to ganger tidligere. Professoren viste videre til at vi ikke hadde hatt folkeavstemning om de store bevilgningene til Ukraina eller om de enorme bevilgningene til forsvarsforliket. Dette er med respekt å melde en tullete sammenligning. Her er det snakk om utgiftsposter på statsbudsjettet, ikke en så omfattende avgjørelse som et EU-medlemskap vil være. Da skal Norge eventuelt slutte seg til en union som er langt mer omfattende enn unionen med Sverige som vi gikk ut av i 1905. Og vi vil miste enda mer av muligheten for å forme egen politikk enn det vi har gjort, og gjør i dag med EØS-avtalen
Nå er ikke spørsmålet om folkeavstemning av ny dato. Allerede i 1961/62, da spørsmålet om Norge skulle søke medlemskap i Fellesmarkedet – som var betegnelsen den gang –, pågikk en tilsvarende debatt. I et leserbrev i Sarpsborg Arbeiderblad 13.02.1962 skrev Ole E. Lundh at «(…) Det er også blitt hevdet fra flere av våre stortingsmenn: det er et så komplisert spørsmål at alminnelige dødelige velgere ikke makter å finne ut av dette, folket må overlate til yrkespolitikerne å ta avgjørelsen i en slik viktig sak, og ta en avgjørelse som Norge er tjent med. (…)».
Debatten om folkeavstemning eller ei hadde pågått ei tid i 61/62 før partiet Venstre fremmet forslag om at det skulle avholdes en folkeavstemning dersom det kom fram til en avtale mellom Fellesmarkedet og Norge. I Arbeiderpartiet og Høyre var det motstand mot å avholde en folkeavstemning. Årsaken til motstanden i de to partiene finner vi i tilhengerne av norsk tilslutning til Fellesmarkedet. De fryktet, ifølge det historikerne Eriksen og Pharo skriver i boka Kald krig og internasjonalisering, at de kunne tape en folkeavstemning, mens det derimot var store muligheter for å få flertall for norsk tilslutning til Fellesmarkedet på Stortinget. Uansett, Venstres forslag ble vedtatt.
Både Sundnes og Matlary kom inn på EØS-avtalen i Dagsnytt 18. «Vi hadde aldri en folkeavstemning på EØS. Det som rir oss i dag, det er jo at mange opplever en avstand til EØS-samarbeidet som vi kanskje burde lære av», sa Sundnes. Dessuten pekte hun på at det var nødvendig med legitimitet – noe som fordrer en folkeavstemning. Matlary uttrykte det slik: «1994: EØS-avtalen var jo en voldsom suverenitetsavståelse som ikke var formelt slik fordi vi ble ikke medlemmer, men reelt slik fordi vi har vært passive medlemmer nå i mange, mange år». (…). «Man kan si å bli medlem vil da å være å ta tilbake suverenitet og innflytelse».
Det var partiene som Sundnes og Matlary tilhører, henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre, som stemte ned forslaget om folkeavstemning vedrørende EØS-avtalen da dette ble fremmet i Stortinget. Kaci Kullmann Five (H) sa i stortingsdebatten at det ikke var medlemskap man nå forhandlet om, men «spørsmålet om å avgi myndighet på et meget begrenset område til EFTA», da hun forsvarte Høyres standpunkt mot folkeavstemning. Derfor er det faktisk opplysende når Matlary viser til at EØS var en omfattende suverenitetsavståelse. Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 måtte Norge implementere 1875 rettsakter. Etter 1. januar 1994 har Norge implementert nær 15 000 nye rettsakter. I dag er det om lag 8 500 rettsakter som er virksomme – men nye implementeres kontinuerlig. Det er all grunn til å tro at Arbeiderpartiets og Høyres motstand mot en folkeavstemning om EØS hadde samme årsak som motstanden mot folkeavstemning i forbindelse med søknaden om tilslutning til Fellesmarkedet tre tiår tidligere – de fryktet et nei-flertall. 
Til denne massive suverenitetsavståelsen sier Matlary følgende: «Man kan si å bli medlem vil da å være å ta tilbake suverenitet og innflytelse». Til dette er det å si at ved å erstatte EØS-avtalen med medlemskap vil Norge miste mye suverenitet utover det som allerede er mistet. Det kan nevnes muligheten til å avvise EU-rettsakter, den norske krona vil erstattes av euro noe som har stor betydning for den økonomiske politikken, vi mister muligheten for å føre en egen utenrikspolitikk, vi mister muligheten for å inngå handelsavtaler på egen hånd, vi vil bli en del av EUs landbruks- og fiskeripolitikk. Og ikke minst er EUs minstelønnsdirektiv både fra EU-kommisjonens side og fra den norske regjeringas side vurdert som ikke EØS-relevant. Det er hevet over tvil at om Norge slutter seg til EU så vil dette direktivet også gjelde i Norge.
I Eldring-utvalgets rapport framsettes det påstander om at EØS-avtalen er demokratisk forankret, selv om den ikke har vært gjenstand for hverken en folkeavstemning, eller at det norske folk hadde mulighet for å la partienes syn på EØS være med på å avgjøre hvilket parti man stemte på i stortingsvalget 1993. Som kjent vedtok Stortinget EØS-avtalen før det nevnte stortingsvalget. Begrunnelsen fra utvalget om at avtalen er demokratisk forankret er at partiene som er for EØS-avtalen har fått flertall ved samtlige stortingsvalg etter 1993, en begrunnelse som i beste fall er syltynn. Nå er det også slik at om Stortinget hadde utsatt behandlingen av EØS-avtalen til etter valget i 1993, ville sammensetningen på Stortinget blitt annerledes. Det ville ikke ha vært tilstrekkelig flertall for avtalen. Derfor er det også oppklarende når Sundnes peker på nødvendigheten av legitimitet når hun kommer inn på at vi ikke hadde en folkeavstemning om EØS. Der er hun faktisk på linje med NKP, som i sitt omfattende høringssvar på nesten 50 sider til Eldring-rapporten, nettopp pekte på det kritikkverdige i at EØS-avtalen hverken hadde vært gjenstand for en folkeavstemning eller en sak i stortingsvalget før den ble vedtatt.
Vi må også kommentere Matlarys tittel på kronikken i Dagens Næringsliv, nevnt innledningsvis i denne artikkelen, «Nye EU, gamle Norge?». Her må det forstås at EU har forandret seg mye på 30 år, men har norsk motstand endret seg? EU har blitt mange flere land, i alt består EU nå av 27. Samtidig har integreringen gått videre på stadig nyere områder. Maktoverføringen til Brussel reduserer de enkelte lands selvstyre, noe som rammer folkestyret i medlemslandene. Det norske nei til medlemskap i 1972 og 1994 står seg. Debatten må dreie seg om å erstatte EØS-avtalen med en reforhandlet handelsavtale, slik at et levende folkestyre igjen kan bli en realitet.
Avslutningsvis kan det bemerkes at hverken Klassekampens journalist eller programlederen for Dagsnytt 18 reiste spørsmålet om vi også bør ha folkeavstemning noen år etter et eventuelt ja til norsk tilslutning til EU. Det er all grunn til å tro at entusiasmen for dette fra Sundnes og Matlarys side hadde vært fraværende.