Uten blodflekker på uniformen

I fem år skulle den ukrainske sjokolademilliardærens politiske eventyr vare. I fem år har norske medier og topp-politikere latt seg begeistre av president Porosjenko. En tilnærmet samstemt hyllest av en “folkevalgt demokrat” som våget å stå oppreist mot den massive russiske militær-maskinen. Hundrevis av millioner dollar ble overført som gave til støtte for hans såkalte demokratiske reformarbeid. 

Så var det plutselig slutt. Velgerne i Ukraina ville ikke ha noe mer med NATOs og EUs yndling å gjøre. Han ble kastet på dør. Tilbake ligger en havarert stat, ødelagt av korrupsjon og fascistisk pøbel som har fått en politisk innflytelse som langt overgår deres oppslutning blant folk flest. Et eller annet sted i ruinene vil vi også finne restene av den norske statens rause pengestøtte, øremerket  oppbygging av demokratiet. Var det seg likt.
--------------

Christian Larssen

Omtrent på samme tid som dette skjedde forsøkte en annen europeisk president å bygge bru til sitt eget folk. Også det mislyktes. Nasjonaldag eller ikke:

Demonstranter med og uten gule vester i Paris-gatene ga 14. juli pokker i Jonas Gahr Støres politiske forbilde, mannen som i egne øyne er eslet til jobben som konstruktør av det “nye” Europas forente stater.

Han hverken var eller er deres president - han er egentlig ingens president. Det er et snedig demokrati som lar seg lede av en president med 15-20 prosent av velgerne i ryggen. Og det er en underlig demokrat som lar et brutalt politikorps - hver lørdag  gjennom åtte samfulle måneder - meie ned vanlige mennesker med “gummikuler” eller sjokkgranater. “Gummikuler” som blinder og ødelegger alt etter hvor de tilfeldigvis treffer menneskekropper. Og vi har en merkverdig presse som lar det skje uten at det knapt løftes et øyebryn. Det skjer jo i et “demokrati” må vite.

På den franske nasjonaldagen - den 14. juli - planla president Macron at han skulle bli gjenstand for en smule hyllest under feiringen i sentrum av hovedstaden. Han skulle sole seg i glansen av militærparaden, omgitt av representanter for ordensmakten som for anledningen var iført nyvaskede uniformer. Det passer seg ikke med blodflekker på uniformsbrystet på en festdag. Men folk pep, selv om vi knapt fikk det med oss. Norske medier var mer interessert i den militære paraden i skyggen av Triumfbuen enn av demonstranter som buet.

Slik sett føyer fraværet av  engasjement seg inn i rekken av ukledelig beskjedenhet gjennom måneder. Lemlestede demonstranter i Paris`gater er ikke noe som fenger særlig oppmerksomhet. Da er det noe ganske annet når gummikuler og tåregass finner ofre et stykke unna vestlige hovedsteder, eksempelvis i Hongkong.  

Jeg har ingen problemer med å forsvare den norske medieinteressen for det som skjer i den tidligere britiske kolonien. Det var et skrøpelig byggverk som ble konstruert da Hongkong ble erklært som en del av folkerepublikken. Men jeg aksepterer ikke tesen om at offentlig vold er pynteligere i borgerlige demokratier enn under andre samfunnssystemer. Og jeg forbeholder meg retten til å protestere når den “frie pressen” opptrer som maktapparatets forlengede arm, også når det skjer i form av avslørende taushet.

-------------------

Mens dramaet bølger videre hver eneste lørdag i den franske hovedstaden, ble det et øyeblikk stille i Kiev. Den nyvalgte presidenten har i mellomtiden vunnet et nytt valg. Han ble støttet av 42 prosent av velgerne ved det nylig gjennomførte parlamentsvalget, mens det russiskvennlige opposisjonspartiet sikret seg andreplass. Ekspresidenten og hans fascist-venner forsvant under opptellingen. Det samme gjorde norske mediers raljering av en president med gjøgler-bakgrunn “uten politisk erfaring”.

Det var som et vekkelsens lys flommet over våre mediehus: Nå gjaldt det å tilpasse seg “den nye tid”. Kanskje har den nyvalgte presidenten likevel noe å fare med? Hans kampanje mot korrupsjon begynner å ta form. Kanskje er han også seriøs når han snakker om fred på Krimhalvøya? Ingen vet, men det gjenstår å se. 

Nyhetsdrypp fra den havarerte nasjonen forteller imidlertid at det vil bli en lang kamp. De åpner døra på gløtt til et land som må betale en smertefull pris for at fascismen - i demokratiets navn - har fått fotfeste.

Men pytt, hva bryr vi oss egentlig om utenlandsk krig og uro i sommervarmen? Vi står foran et kommunevalg, og har viktigere ting å tenke på. Bompenger for eksempel. Og da lar vi oss ikke en gang forstyrre av at regjeringen sysler med tanken på om vi skal melde oss til tjeneste i en ny krig, denne gang er Iran pekt ut som yndlingsfienden.  USA har sendt en anmodning, som det heter.

Alternativer er det forresten nok av. Flere har vi selv vært med på å skape. Det er derfor nok av faenskap der ute som vi kan medvirke til å jævliggjøre ytterligere. Og det er et fag vi etter hvert har lært oss.
I mellomtida skinner sola på mine breddegrader. Fortsatt god sommer!