Fram kamerater!

«Så er det første mai igjen. Hvor tida går fort», sa en eldre fagforeningsmann til meg her om dagen. Den gamle stein- og jordarbeideren synes verden er ikke et spøtt bedre enn i fjor. Ja til og med verre. Sanne ord. Arbeiderklassen og fagbevegelsen er på vikende front i hele Europa. I Norge er antallet fagorganiserte for første gang etter krigen på under 50 %. Vel halvparten av disse er organisert i andre forbund enn i LO. I andre land i Europa er den mellom 10 % og 20 %. Den lave organisasjonsprosenten og splittelsen mellom ulike forbund er den største trussel mot arbeiderklassens arbeid og velferd i framtida. I dag er det ca. 1 promille av verdens befolkning som eier og kontrollerer ca. 2/3 av verdens samlede verdier. I Norge har vi snart 100 personer som kan kalle seg milliardærer, mens fattigdommen øker og sprer seg blant flere og flere familier.

Etter ytterligere et år med en blåbrun regjering ser vi at den nyliberalistiske, kapitalistiske politikken skyter større fart. Retningen er tydelig: privatisering av fellesskapets eiendom og goder, barn og eldre på anbud i barnehager og eldreomsorg, skattelette til de velstående, nedkutting av sykelønna til fordel for «arbeidslinja», kraftige svekkelse av kjøpekrafta for minstepensjonister og barnetrygdmottakere m.m. I fem år under denne regjeringa har de offentlige utgiftene gått til værs. Den borgerlige regjeringa – særlig Venstre – sammen med NHO, legger ikke skjul på sin forakt for fagforeninger som bare er til prakk og hinder for «velstandsutviklinga». Ikke for økt velstandsutvikling for sliterne, de eldre og barnerike familiene, må vite. Nei det er snakk om utvikling og en velstand med ufattelig rikdomsgenerering for superrike. I den forbindelse er staten bare uoversiktlige snubletråder for de som sverger til at det frie markedet løser alle floker og vanskeligheter. I Høyre og Fremskrittspartiet er det sterke krefter som bærer på et «statshat» etter modell fra Guds frie land.

Disse kreftene leder an i at norsk eierskap, nasjonal kontroll og styring med våre ressurser, for all del må legges under EUs formynderskap. De moderate EU-tilhengerne følger bjellesauen. Vårt statsbærende sosialdemokratiske parti i mange år, Arbeiderpartiet, er etter hvert blitt et moderat høyreparti. De har nok en annen begrunnelse som skjønnmales enn den markedsliberale flokken. Nemlig at Norge kan sikres avsetning av varer og produkter bare ved EØS-tilknytningen og at vår velferd bare da kan trygges. Ledelsen i AP ser ikke at det går nedover – økonomisk som politisk - for vanlige mennesker, om enn noe saktere enn ellers i EU-Europa. Denne ledelsen er blinde for realitetene. Det synes som om de leser lover og forordningene fra EU-kommisjonen i mørket med blindeskrift. De har et euroforisk virkelighetsbilde rammet inn i eufemisme, med alle vakre ord om fellesskap og samarbeid og velstand for alle. Ukritisk undertegner Norge alt som kommer fra kommisjonen til enhver tid. Selv tunge innvendingene fra norsk fagbevegelse som i ACER-saken, prellet av Jonas Gahr Støre som teflon da partiet stemte sammen med de blåbrune i Stortinget for å underlegge oss dette EU-organet. En fagbevegelse som et «Arbeiderparti» neglisjerer og en regjering åpenbart misliker, bruker dessverre ikke de kampmidlene som trengs. Vi savner streikeaksjoner, ja en generalstreik, mot at norsk eierskap og selvstendig forvaltning av våre energiressurser settes på spill i en usikker framtid for EU. Mange spør i dag: Hva er vitsen med å bli fagorganisert når man ikke bruker hardere kampmidler mot de som raserer vår velferd, skape utrygge arbeidsplasser, gambler med syketrygda og arbeidsmiljøloven, bygger ned velferden som generasjoner har slitt for og skaper nye klasseskiller?
Verdenssituasjonen er mer spent siden 1. mai i fjor. NATO har mer enn 800 militærbaser på kloden rettet mot Russland og Kina. USA har erklært, med NATOs og norsk støtte, retten til førsteslag med atomvåpen mot hvilket som helst land når Guds eget land føler seg truet. Hele Europa, Midtøsten og Asia militariseres med USA i spissen. Russland og Kina følger etter med sine tiltak.

De langvarige og utspekulerte krigene i Afghanistan, Irak, Libya og i Syria har rasert hele samfunn. Menneskene lever under terror og frykt for drapsbrigader. Drapsmenn som er finansierte av USA og Saudi-Arabia herjer og får fritt leide for å fjerne regimer de gamle kolonimaktene som Frankrike, England ikke «liker». Disse regimene står nemlig i veien for deres nasjonalistiske interesser. Bak fraser om å fjerne grusomme tyranner som angivelig har masseødeleggelsesvåpen og som driver terror og krig «mot sitt eget folk», ligger det snevre geopolitiske motiver og maktbrynde bak for å plyndre landenes råstoffer. Samtidig kan det største statsterroristiske regimet i regionen, Israel, fritt ødelegge Palestina og drepe sivile med støtte fra USA. Men palestinerne er jo ikke sionistenes «eget folk». Så da så. En tragisk konsekvens i tillegg til drapet på hundretusener sivile i Midt-Østen er flyktningstrømmen. Europa hadde ikke hatt en tsunami av fattige og skrekkslagne mennesker nordover dersom det var fred i disse landene deres.
«Fredsnasjonen Norge» som servilt støtter en hver henvendelse fra USA og NATO om å delta i krig er blitt «Krigernasjonen Norge» under både de rødgrønne og blåbrune regjeringene. Vi har for lengst tapt vår dyd og troverdighet i fredsarbeidet verden over selv om vi deler ut Fredsprisen.

På denne 1. mai-dagen må vi bekjempe krig og opprustning i verden. Norges ansvar er først og fremst å si nei til å delta i alle amerikanske krigseventyr og å stemme mot boikott, krigstrusler mot andre land og økte bevilgninger til våpenkappløpet etter krav fra verdens sterkeste krigsmakt.

Norsk arbeiderklasse og fagbevegelse har store oppgaver å gå løs på. Dersom vi ikke gjør jobben vil ingen andre gjøre den. Mange sier at det ser mørkt ut for framtiden i dette landet. NKP har alltid hatt tro på arbeiderklassens styrke og historiske misjon. Men den må først innse selv og ha tro på at den har makt og muligheter til å endre historiens gang. Men da, og bare da, hvis vi bretter opp ermene og maner til kamp med ropet: fram kamerater! og skaper samhold, er det lys og framtidshåp for dette landet.