En bulldogg for fremmedhat

En uke med oppjaga stemning og trusler om regjeringskrise er bak oss. Hovedstrømsmedia og kommentariatet gjorde sitt beste for at vi skulle forstå hvor alvorlig det var om regjeringa falt; så å si for eget grep. For uten noen ivrige sjeler som er manisk stand by på nettsidene, og som kaller seg skribenter og bloggere, var det begrenset med innlegg om justisminister Sylvi Listhaugs poseringer i samtlige nyhetsformidlere i Norge. De tetteste omfavnelsene fikk hun fra de rasistiske bloggene til resett.no og document.no. Fascistgruppa «Slå ring rundt Norge» fikk solid blodoverføring fra justisministeren. Noen hundre blomsterbuketter fikk hun også som en søt karamell med mye fascistsmak til trøst som hun sugde begjærlig på i fotografenes påsyn.

Men det norske samfunn sto støtt som Dovre midt opp i kampens hete til skuffelse for journalister og bedrevitere. Det skal mer til før det blir jordskjelv enn at en justisminister med en velkjent brun politikk bare gjentar gamle fraser om innvandring, muslimer, terror og hatet til Arbeiderpartiet. Listhaug har i sin politiske fristil bare på ny eksponert tanker og den ideologi som Frp står for. Hun har i flere år nå vært mikrofonstativ og flaggbærer for partileder Siv Jensens høyre-ekstreme meninger slik at hun selv kan dekke seg bak statsministerens blå farge.

For å bli ferdig med politikeren og personen Listhaug i denne omgangen kan man nevne noen av de karakteristika som er kastet fram fra bak kulissene. Hennes trosfeller og apologeter kaller henne for sterk, trofast og direkte. Hun er en hvit ridder for et Norge fritt for plagsomme og suspekte innvandrere som alle kan bli terrorister. Samme trekk hos Listahaug finner man i den narsissistiske personligheten, vil mange si. Selvgodhet, bedrevitende, empatiløs og følelsen av å bli forfulgt og motarbeidet i alle sammenhenger. I groveste fall kalles hun en politisk «bølle» med mangel på vanlig «folkeskikk» i sin retoriske omgang med andre politikere.

Uten omsvøp vil vi kalle Synnøve Listhaug etter å ha opplevd hennes frie dressur i manesjen i en del år i ulike ministerposter, for en bulldogg for fremmedhat. Hun blir etter skjærsilden i Stortinget en «vanlig stortingsrepresentant. Allerede har hun, ikke uventet, lovet å spille en enda mer ukontrollert libero for å fremme islamofobi, fremmedhat og frieri til den brune minoriteten i landet. Ap og Støre er bakenden bulldoggen skal bite seg fast, i er hennes siste løfte som justisminister. Vi får ta det som det kommer men vi kjenner denne politikeren ut og inn og kan hende vi tar hennes nye eskapader med et gjesp.

Men tigeren kan ikke noe for at den har striper. Noe har skapt den slik. Krefter og personer står bak scenen og regisserer hennes opptreden. Det er Frp, med sine tenketanker og ideologer og nære forbindelser med de fascistiske partiene og bevegelsene i Europa, som injiserer rasistiske holdninger, latterliggjør omsorgen for sårbare og ressursfattige grupper (hvite som fargede), som tillater frislepp av de råeste kapitalkreftene til å overta barnehager, sykehjem, skole, all infrastruktur m.m. Frp er et elitistisk parti, selv om de kaller seg et «folkeparti» og får stemmer fra «folk flest». Men Frp rendyrker nasjonalismen og norske verdier og kultur som noe enestående i verden. Norske verdier og kultur står høyt hevet over årtusengamle kulturer i resten av verden som faktisk brukte bokstaver, tall og utviklet filosofiske tanker mens Norge slet med sitt i steinrøysa i steinalderen. Selv kristendommen som Frp. tilsynelatende dyrker, er unorsk i sitt opphav til. Alle andre kulturer er usiviliserte og står for ondskap og undergang. Slike standpunkter er noe av fascismens kjerne.

Man har vært for forsiktig med å henge bjella på katten når det gjelder Frps ideologiske mørkekjeller hvor hat, nasjonalisme og forakt for de svake har fått gro fritt. Selvfølgelig kommer grumset bare fram i små porsjoner fra «dannede» Frp´ere nå og da, men pakket inn i demokratisk klisjeer og en glatt retorikk til daglig. Når det stunder mot valg og Frps posisjoner svekkes trekkes snart innvandrerkortet, media fylles av at norske verdier er truet, om terrorfaren, ja om undergangen til hele vår sivilisasjon. Det konstrueres krig mot «venstresiden" som er naive og ikke ser det Frp ser. Den mest påvirkelige av denne demagogien, ja nettopp Listhaug, får marsjordre. Med kristenkorset i gull på brystet går hun frimodig og ukritisk til kamp mot alt og alle.
Det blir sagt at denne «Listhaugsaken» splitter folk og polariserer politikken. Vi like ikke et splittet folk som skyldes en kynisk høyrepopulistisk politikk, men hilser en polarisering av norsk politikk med glede. I et par generasjoner har folk i Norge ikke sett stor forskjell på Høyre og Ap i praktisk politikk. Det gjelder EØS, NATO, privatisering av fellesskapets eiendom, akseptering av den økende kløften mellom fattig og rik og nedskjæringer på pensjoner og syketrygd, en uhemmet oljeutvinning i utsatte havområder, miljøforsøpling m.m. I det siste er overføringen av vårt suverene energiregime til EUs energibyrå Acer bestemt i Stortinget. Dette med Aps stemmer. Mot flertallet i folket og en samlet fagbevegelse. AP og Høyre er virkelig sant.

Det som trengs er et skarpt ideologisk skille som politisk grenseoppgang mot høyrepartiene i Norge. Da vil valgene bli klarere og riktigere for folk. I dag kan man stemme mot Høyre i valg men ende opp med høyrepolitikk i kommune og fylkesting som i Storting med Ap ved roret. Det landet trenger er en bulldogg for sosialistisk politikk.