Lever 98 000 barn i fattigdom?

(18 - 2017) I Norge, som i mange andre land, måles barnefattigdom ut fra hva husholdningens inntekt etter skatt er i den husholdningen barnet vokser opp.

Dersom husholdningens inntekt er mindre enn 60 prosent av medianinntekten, defineres familien som en lavinntektsfamilie. Hva medianinntekten er vil selvsagt variere ut fra husholdningens sammensetting. Medianinntekten tilsvarer den midterste inntekten, det er like mange som tjener over dette nivået som tjener under enn dette nivået.
NRK skal i Detektor faktasjekke politikernes påstander, og har tatt tak i Audun Lysbakkens uttalelse om at nesten 100 000 barn lever i fattige familier i Norge. Konklusjonen fra Detektor er at Lysbakken tar delvis feil fordi det bør være flere kriterier som legges til grunn når man måler fattigdom blant barn.
I 2015 var 98 187 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det var en økning på over 6 000 barn fra 2014. Forsker Rolf Aaberge i SSB argumenterer med at det må være riktig å ta med offentlige ytelser når man beregner hvor mange som er fattige. Gjøres det vil antallet fattige barn reduseres kraftig. Vi vet også at boutgifter betyr mye, og at disse kan variere en god del i ulike deler av landet. Dessuten vil husholdningens gjeldsgrad kunne variere betydelig. Noen husholdninger med lav inntekt har også formuer. Alt dette vil selvsagt spille inn for den enkelte husholdning, og fanges ikke opp når det måles mot medianinntekten. Ser vi på Gini-indeksen viser den, som regjeringen hevder, at det er forholdsvis små forskjeller i Norge sammenlignet med andre land.
Antall barn i lavinntektshusholdninger har økt fra 67 324 i 2006 til 73 900 i 2011, og videre til over 98 000 i 2015. Ser vi på andelen av barn i Norge som lever i denne gruppen, har den steget fra 7 prosent i perioden 2004/2006 til 10 prosent i perioden 2013/2015. Statistikken forteller oss også at andelen barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektshusholdninger har økt fra 39 prosent i 2006 til 53 prosent i 2015. Det siste har utvilsomt sin årsak i at mange arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er i lavlønnsyrker.
Gini-indeksen angis som en tallverdi mellom 0 og 1, hvor 0 betyr minst ulikhet og 1 mest ulikhet. Selv om Gini-indeksen viser at Norge er helt i toppskiktet over inntektslikhet, er utviklingen entydig i retning av større ulikhet de siste årene. Det samme ser vi om vi tar for oss lønnsutviklingen i Norge. Den gruppen hvor de ti prosent med lavest lønn befinner seg, har i perioden 2006 til 2015 knapt hatt reallønnsvekst. Tar vi med at vi hadde reallønnsnedgang i 2016, så har denne gruppen i siste tiårsperiode faktisk hatt en liten reallønnsnedgang. Øvrige grupper har hatt økt reallønn, og ikke overraskende har de med høyest lønn i utgangspunktet også vært blant lønnsvinnerne i siste 10-års periode. Den samme utviklingen skjer når vi ser på formuene. Den rikeste andelen øker sin del av de totale verdiene, mens de med minst formue minker sin andel. Det siste kan blant annet forklares med store skattelettelser til de med høyest inntekt og formue.
På mange måter er det en snever debatt om det diskuteres om alle 98 000 barna i husholdninger med lavinntekt er fattige, eller om offentlige ytelser eller bokostnader for den enkelte husholdning skal medregnes. Det viktigste spørsmålet er vel hvordan utviklingen er over tid, og hva kan gjøres for å redusere fattigdommen og ulikheten.
I regjeringens politiske plattform heter det at «Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom.» Det er hevet over enhver tvil at regjeringen fører en politikk som medfører det motsatte. Dette viser også relevant statistikk. Fattigdommen øker. Ulikhetene øker. Det er dette som må debatteres, ikke om Lysbakken har rett eller tar feil når han sier at det er 98 000 fattige barn i Norge.