Verden minnes Fidel

(25 - 2017) Verden hyllet arven etter Fidel på årsdagen for hans død. Under et arrangement på Sri Lanka la politikere og Cubas venner stor vekt på den betydning som Fidels politiske prinsipper om verdighet, suverenitet og solidaritet vil ha for all framtid.
Over hele Latin-Amerika ble Fidel hyllet av studenter og leger fra ELAM (Latin American School of Medicine) for Cubas enorme solidaritet i regionen. Solidaritetsgrupper i Chile æret Fidel ved å samle penger til ofrene for orkanen Irma.
Norges Kommunistiske Parti (NKP) sendte det cubanske folk solidaritetshilsen: «Vennligst motta vår anerkjennelse av den store leder for den cubanske revolusjon på årsdagen for hans død», sto det i brevet overlevert Cubas ambassade av Svend H. Jacobsen.
Politisk analytiker Peter Koenig, som jobbet som økonom i Verdensbanken i 30 år, sendte Cubas ambassade i Geneve et telegram der han skrev:
«For et år siden døde den store revolusjonære, visjonære Fidel Castro. Han forlot oss som jordisk liv, men vil leve videre i evighet som et inspirerende liv, etterlate sitt landemerke i denne verden, vekke de unge, generasjon etter generasjon, sakte men sikkert. Vi vil aldri glemme deg Fidel!».
Sør-Afrikas ambassadør i Saudi Arabia, Saad Cachalia, sendte telegram fra Riad: «Vi minnes Comandante en Jefe, president Fidel Castro. Lenge leve kamerat Castros udødelige kraft».
Samuel Wanitzsch, nasjonal koordinator i Sambandet Cuba-Sveits, understreket at Fidels ord og handlinger og hans rakryggede posisjon - alltid orientert for fred, rettferdighet og sannhet - er det som motiverer alle venner av Cuba til å arbeide i solidaritet med det cubanske folk, og hjelpe å sikre revolusjonens seire og spre den verden over.
Wanitzsch mintes Fidel som i én setning avslørte hykleriet og skinnhelligheten i vestlig kultur: «Dere sender våpen, vi sender leger». Og Fidel advarte verden mot faren for atomkrig: «Det er slik Fidel blottstilte kapitalismen gang på gang. Dette likte ikke de mektige, og nærmest alle reagerte med hat og innførte blokade, og sendte deres tjenere og lakeier».

Fidel, humanisten
Fidel distanserte seg fra sosiologisk og teoretisk tenking i sin begripeliggjøring av Revolusjonen, og som Martí, utrykker han Revolusjonen ikke bare som en stor sosial bevegelse, men retter den inn mot individet. Det blir argumentert at i malstrømmen av revolusjonære prosesser, når store omformende øyeblikk jager og mobiliserer store masser, og krever grundige sammenstøt og brudd som er følt på de mest forskjelligste måter, der er det ikke rom for individet.
Noen har sagt, selv erklærte marxister, at individet er erstattet av massen. Fidels setning som jeg kommenterer på er den til en sann humanist: Revolusjonen - eller mer presist den sosialistiske Revolusjon - trenger folk som behandler hverandre som mennesker, hvert individ for alle andre. Her i ligger en helt essensiell forskjell fra kapitalismen, som ikke bare er et økonomisk og sosialt system, men en hel kultur, en måte å se, føle og leve på, som hovedsakelig er meg selv.
Derfor, for Fidel, er Revolusjonen tvunget til å skifte sosiale relasjoner selv på mellompersonlig nivå. Og alle som leser og studerer Martís tanker forstår straks at også han [Fidel] startet fra det punkt å støtte hans ide om en ny cubansk republikk, som måtte bli forskjellig fra de oligarkiske republikker på kontinentet. Forskjellig fra koloniene som beholdt den gamle økonomiske og sosiale orden, så vel som kultur, måte å være på og tenke på, og som ekskluderte den store majoritet.
Martís Republikk basert på den store majoritet, ville oppnå komplett, ikke bare delvis rettferdighet, som Maestro skrev til Antonio Maceo. Og derfor erklærte Martí at første lov i republikken vil være viet menneskets fulle verdighet.
Underforstått er den etiske betydning av Fidels tanke åpenbar, fordi gjensidig respekt for humane forhold er nødvendig under Revolusjonen. Og vi vet at dette forhold ikke var et hult [falskt] konsept for Martí, og heller ikke for Fidel. Menneske behandlet som et menneske betyr å ha tilgang på arbeid, utdanning, helse, kunstnerisk kultur osv.
Kort sagt utvikle og styrke muligheter, følelser, reflekterende liv og grunnleggende materielle behov som blant annet bolig og mat. Når denne behandling respekterer humane forhold, respekterer hver enkelte persons integritet, og slik bidrar til deres utvikling og fremskritt da er rettferdighet og verdighet oppnådd.
Fidel fulgte Martís måte å tenke på ved ikke å etablere en motsetning mellom individet, samfunnet og naturen, men å betrakte dem som tre elementer som kunne forenes, eller gjenopprettes som beslektet. Fidel unngår individ/samfunn-dikotomien: Revolusjonen må forstå at samfunnet ikke er en sum av individer, men uten enhver og en av oss kan man ikke snakke om massene.
Og dette er revolusjonært fordi dette er en forskjellig måte å vise spørsmålet på, og er på samme tid en essensiell betingelse for å nå et mer rettferdig, og et mer verdig samfunn. Å gjøre revolusjon betyr å forandre samfunnet og inni det hver person. Og denne forandring må ha rettferdighet og verdighet som retning.
(Utdragene er bearbeidet fra artikler i Granma 28. og 29. november 2017. «Fidel, humanisten» er skrevet av Pedro Pablo Rodrígez - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.).